Det er nesten to år siden sist jeg var på en fotballkamp. Det er lenge. For lenge. Det er ikke det samme å se en kamp på en skjerm som selv å være tilstede. Gleden var derfor stor da jeg satte kurs mot første Viking kamp siden Covid traff planeten og satte det sosiale kulturliv på vent.
I mellomtiden har jeg gått mange turer i nabolaget hvor jeg bor. Det er en fotballøkke i nærheten hvor jeg har stoppet opp for å se barn og ungdom leke seg med en ball. I fjor var det tomme løkker uten liv. Heldigvis er gutter og jenter igjen på plass på løkka. Det gjør godt å se gutter og jenter spille fotball. Lek og alvor. Selv om fotball ikke er livets svar, gir det likevel mening å se gleden som følger med.
For noen få år siden la jeg selv opp. Min fotballkarriere fikk en brå stopp i en gymsal i Longyearbyen. Under en kamp hvor vi hadde delt oss i to noenlunde like lag, gikk jeg inn i en takling med fremtiden som innsats. Selvsagt var jeg litt for sen. I sakte film gjorde jeg dobbel saltomortale i luften og landet med et brak. Nedslaget ble målt til 6,3 på Richters skala. Neste stopp var Longyearbyen sykehus. Det var ikke så gale at det ikke kunnet gått verre, men to måneder med krykker var lenge nok. Jeg innså at det bare var å legge skoa på hylla før skadene sa stopp. Selv om hodet fortalte meg at jeg var i topp atletisk form, gav ikke kroppen samme signal. Jeg var i utakt med meg selv. Da la jeg opp, uten at det stod et ord i noen aviser av den grunn.
På Viking kamp
Søndag høljet det ned som det sjelden gjør i Stavanger. Som oftest blåser det slik at det regner vannrett i den regionen. Paraplyer har en tendens til å ha kort levetid. Spilene ryker i vinden og alt under halsen blir gjennomvått, men denne ettermiddagen i august falt regnet rett ned fra himmelen. Heldigvis satt jeg med tak over hodet på stadion.
Den begynnende høstkulden gjorde at jeg hutret der jeg satt. En begredelig førsteomgang gjorde det ikke bedre. Fotball kan være kjedelig som en grå regnfull dag. Med to mål i mot etter første omgang, var det bare å innse at det gikk mot tap. Det var ikke noe spill å varme seg på. Det var nærmere tre i mot enn at noe positivt skulle skje.
Selv om det gikk mot et klart tap, var det fantastisk kjekt å være på stadion igjen. Det gav en følelse av yr glede. Selv i motgang er hjertet tro. Gleden over å være tilbake overgikk følelsen av nederlag. Det å gå på kamp sammen med gode venner gjorde ekstra godt.
Fotballen er lumsk. Den kan gi de største nederlag. Selv den flotteste solskinnsdag kan ødelegges på et blunk. Heldigvis kan også høljeregn bli til solskinn. Det skal bare nettsus i riktig mål til for å gjøre en nedtur om til boblende vin. Fra å ligge under null–to, for så å snu til seier på overtid. Da er livet verd å leve og fremtiden lys.
Viking for alltid!