Det var deilig å sette seg på flyet uten maske fra Sola til Gardermoen. Det å puste inn sin egen morgenånde er ikke noe å trakte etter. Det lukter bedre på Jæren rett etter møkkaspredning på markene, enn å lukte på ånden jeg nettopp har pustet ut.
På flyplassen så jeg hvordan folk egentlig ser ut. Det er lenge siden sist jeg har sett mer enn skremte øyne som titter over en ansiktsklut. Med blå masker har vi sett ut som en gjeng med leger på vei til operasjonsbordet. Nå ser vi ut som det vi er, en gjeng vanlige trøtte folk som har stått opp noen timer for tidlig en mandags morgen.
Friheten varte ikke lenge. Da jeg steg om bord i flyet som skulle frakte med sørover i Europa, bar det tilbake til fremtiden. Masken var obligatorisk under hele flyturen, og på flyplasser sør for Svinesund. Det var bare grensepolitiet som bad meg dra ned masken noen sekunder slik at de fikk se det som var skjult.
Vi har en tendens til å tro at alvoret er over når restriksjonene slippes i nord. Da feirer vi at vi har overlevd som personer og som nasjon. Det gir en god følelse og slippe hemninger som har ligget konservert i nesten to år. Det er som billig årgangsvin. Blir den liggende for lenge, blir den sur.
Jeg unner alle å glede seg over at vi har kunnet kaste restriksjonene over bord. Det gjør utrolig godt. Men jeg opplever en helt annen virkelighet i de landene jeg nå beveger meg i. Jeg har satt kurs mot «Koronaland». Det er land hvor smitten er større enn stor. Igjen er det på med masken både ute og inne. Avstand og hygiene er fremdeles a b c. I møter opplever jeg at folk kan sitte med munnbind helt til de blir servert en kopp kaffe eller te. Da kommer smilet fram siden det fremdeles er umulig å drikke uten å vise ansikt.
Det er en særdeles alvorlig situasjon i mange land. Jeg nyter solen på en uterestaurant i den vakre byen Tbilisi. Jeg har fått tak i en lokal avis på engelsk. Der står det svart på hvitt at jeg befinner meg i det landet med høyest smitte i verden de to siste ukene. For noen dager siden var jeg i Bucuresti. Der var forholdene ikke bedre. Videre skal jeg til Kiev og et par av de baltiske statene. Jeg innser at jobben har blitt en risikosport.
Som jeg med litt svart humor skrev i en sms til min leder i Oslo: I følge NY Times er jeg nå i det landet der det er størst smittetrykk i verden akkurat nå.. men jeg har ikke sett en basill!
I Romania blir nå 16.000 - 18.000 mennesker smittet hver dag, og denne uka døde 574 personer i løpet av et døgn. Sykehusene er fulle. Den samme utviklingen leser jeg om i Georgia og i flere land i øst. Felles for disse landene er stor vaksineskepsis. I Romania er bare 29% fullvaksinert. Bulgaria har lavest dekning i Europa med bare 24% fullvaksinerte.
Også kirken spiller en rolle i å hindre smitten i å spre seg. Kirken har en moralsk røst, eller burde ha det. Det er en veldig viktig oppgave som de lokale kirkeledere har. Det varierer i hvilken grad vi prester bryr oss om livet her på jord. Noen ganger svever ordene uten jordkontakt. Selv har jeg også et håp om et liv etter døden, men jeg tror på livet før. Jeg tror på livet i dag. Der har vi en jobb å gjøre. Som kirke er det viktig at vi verner om livet. Det er direkte uforsvarlig og farlig når en biskop i Romania nylig uttalte på en tv-gudstjeneste at folk ikke trenger å bekymre seg for korona, og oppfordret folk til å vente med å vaksinere seg. Da svikter kirken den moralske oppgaven det er å verne om livet på sitt mest sårbare.
På vei til flyplassen utenfor Bucuresti får jeg en god prat med drosjesjåføren. Køen av biler gjør at vi har tid nok til å løse verdens problemer. Han forteller at han ikke har tatt vaksinen. Direkte spør han meg om han bør gjøre det. Jeg sier selvsagt ja, det er helt klart han bør ta vaksinen. Det handler om eget liv, og de rundt han. Det blir en åpen dialog om vanskelige spørsmål. Sammen med god rockemusikk gir det en ekstra bonus da jeg fyller på driksen etter at regningen er betalt. Han slår meg kameratslig på ryggen og ønsker meg godt liv videre. Det håper jeg også han får!
Noen steder jeg besøker må jeg ha på både maske og hansker. Og selvsagt holde avstand.