Solen skinner i Kyiv. Fremdeles er det kjølig i luften før sommeren og varmen tar skikkelig tak. Menneskene er ute og tar seg en matbit og noe å drikke. Livet rusler i sitt eget rolige tempo. Det er som om de som bor i storbyen ikke vil la livet stoppe opp. Ingen skal kunne ta fra dem gleden over hverdagen, gleden over livet. Det skal leves. Utebordene fylles opp. Smil og latter, og et glass lokal rødvin. Eller hvit.
Selv valgte vi å sitte inne på restauranten da vi hadde et lunsjmøte. Det handler om å tenke sikkerhet i det du gjør. Det var et riktig valg. Midt i den gode samtale, gikk alarmen. Vi hørte den utenfor, før den slo inn på mobilen og den sendte ut en skingrende lyd. Da kan det handle om minutter, og noen ganger sekunder, før en bør være i dekning under jorden. Denne gang valgte vi, etter å ha fått noen råd, å sitte i ro på restauranten siden vi hadde valgt et bord inne i et lukket rom bak fire vegger. Maten var god, og samtalen var viktig. Den handlet om livet, og kampen for å overleve. Og det handlet om historier fra virkeligheten som er mer brutale enn det vi ønsker å vite.
Det er en krigstrøtthet i Norge, uten at vi vet hva krigstrøtthet er. Vi er bare trøtte av bildene som tv-skjermen gir oss. Hvilken trøtthet er det? Vi vet ikke hva vi snakker om. De som kjemper ved fronten, tjuefiretimer i døgnet, dag etter uke etter måned etter år, de er slitne. Det er et blodslit, bokstavelig talt. Der vi kan skru over på en annen kanal, har de bare et valg. Leve, eller dø.
Taper Ukraina krigen, taper også vi
Disse dagene i Kyiv har jeg hørt mange historier. Om jeg kunne skrive, skulle jeg fortalt hva de sa. Sannheten er brutal. Det vi ser på filmer er et spill. Dette er virkelighet. Kampene som foregår dag og natt ved fronten, handler om å demme opp for en stormakt som vil utslette alt av verdier vi står for. Et liv er ikke mye verdt. Det største land i verden vil ha mer. Det kalles egoisme satt i system.
Fred er ingen selvfølgelighet. Det vet det ukrainske folk. Situasjonen er alvorlig, mer alvorlig enn det vi innser. Det er hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter mitt besøk. Dette kan gå galt. Taper Ukraina krigen, taper også vi. Da har vi i vår tid vist vår avmakt i kampen mot ondskapen.
Ukraina har en frontlinje som tilsvarer avstanden fra Oslo til Bodø. Der dør russere og ukrainer hver dag i store trefninger på bakken. Tallene er mye større enn det jeg hadde anelse om, selv om ingen av partene vil bekrefte tall. Jeg hører at rundt tusen russere og ukrainer skades og dør ved fronten hver dag. Hver dag! Tallene er så store at jeg ikke vil tro at de er sanne, men det bekreftes av flere jeg snakker med. På begge sider av frontlinjen mobiliseres nye soldater for å fylle opp etter store tap. Mennesker er kanonføde. Kjøtt og blod, og noen følelser som ble borte underveis. En smak av helvete på jord. For det er jo slik, at helvete er et valgfritt sted å dra. Ved fronten har du ikke noe valg.
Helvete er et valgfritt sted å dra. Ved fronten har du ikke noe valg. Da er du allerede i helvete.
I tillegg til kampene på bakken, skytes det raketter og missiler, og det sendes droner inn over Ukrainsk territorium. Målet er å drepe sivile, og ødelegge infrastruktur og landet som er bygget opp. Russerne er på fremmarsj. Det handler om manglende våpenleveranser fra vest. Heldigvis er det mer på vei, men det tar tid. I mellomtiden er det vanskelig å demme opp mot aggressiviteten fra den store bjørnen i øst.
Jeg har troen. Den er sterk, men samtidig svak. Heldigvis er det slik, at det jeg tror på er sterkere enn hva jeg makter å prestere. Jeg tror på Skaperen av liv. Livet er hellig. Det skal ingen tråkke på.
Vi tror på livet
Det som er viktig er at vi drar i samme retning. Vi tror på livet! Det er avgjørende viktig at vi tror på livet. Vi er et mangfold av ulike religiøse retninger, og vi har de som ikke vil være en del av en religion. Jeg er ikke redd for mangfoldet. Det er spennende å møte hverandres ulikheter. Men vi trenger å samles om det som er helt grunnleggende for å bygge et fellesskap på jord. Vi trenger å samles rundt troen på livet. Det handler om å løfte opp verdigheten. Dignity. Verdien av et menneske er alltid mer.
Det er kampen om livet som nå foregår. Det er kampen for livet i Ukraina, og samtidig en kamp for våre liv. På slagmarken kjemper noen en krig for å overleve som frie mennesker og som folk. Det er kampen for det gode fellesskap på jord.