Jeg tok min første tatovering den gangen det var forbeholdt sjøfolk i utenriksfart og småkriminelle. Da var jeg vikarprest ved sjømannskirka i Antwerpen, samtidig som jeg hadde noen år bak meg som sjømann. Ved et besøk til noen lugubre områder i Amsterdam, fikk jeg et merke jeg har beholdt siden. Det skjedde i edru tilstand, og var vel overveid. Min enkle filosofi var at jeg ikke ville bli sytti, og angre på at jeg ikke gjorde det.
Jeg har en, men skal jeg tattoo?
Det er spørsmålet når jeg rusler rundt i labyrinten i Gamlebyen i Jerusalem. Den første tok jeg før det ble en mote alle skulle ha. Da kan det være på sin plass å gjøre det igjen tretti år etter, nå når moten er på vei til å gå over.
Da jeg tok den første i en dunkel kjeller i Red Light District i Amsterdam, ble jeg blek og holdt på å svime av. Så tøff er jeg! Jeg har aldri likt nåler i armen. Som barn fikk jeg overdose av vaksiner, siden jeg bodde i et varmere land. Selvsagt tar jeg likevel de vaksiner jeg blir tilbudt, men jeg ser alltid en annen vei.
Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke. Skal. Det er som å plukke kronblad fra prestekragen slik vi gjorde som barn da vi stod foran viktige beslutninger. Gjerne handlet det om jenta en var betatt av. Da var det lett å fuske slik at svaret ble slik en ville at det skulle bli.
Er jeg for gammel til å være meg? Det er spørsmålet jeg stilte allerede i forrige årtusen. Nå er jeg såpass gammel at jeg ikke bryr meg. Livet har satt sine spor. Jeg bærer min alder og mine valg. Vi er den vi er. Selv om ikke alle valg var like kloke, har vi ingen grunn til å flykte fra oss selv. Det handler om å bære våre liv med verdighet og respekt.
Det er for tidlig å legge seg ned. Enda har livet puls, og en bevegelse som når vi rusler gjennom gatene vi vandrer på. Det er tid for alvor, men også for lek. Jeg håper vi aldri blir for gamle til å leke. Da ville livet bokstavelig talt bli dødsens kjedelig.
Jeg hadde vært der før, foran døren til Razzouk Tattoo i Gamlebyen i Jerusalem. Denne gangen stoppet jeg opp og fikk den gode prat. Ideen var klar. Den måtte bare tegnes ned. Det handler jo tross alt om noe som blir med meg hver dag, og natt, i årene jeg har igjen. Da er det viktig å ikke bomme helt på design og meningen bak.
Da jeg satte meg i stolen ble vi enig om å ta en bit, for å se om jeg holdt meg oppe eller om jeg flatet ut. Det gikk bedre enn fryktet. Da var det bare å kjøre på.
Jeg ser for meg kyr som blir merket på prærien. Uten sammenligning for øvrig, vet du nå hvem jeg tilhører hvis du ser meg. Jeg er merket slik de første kristne var. Mange av dem måtte bøte med livet. Andre gjorde det som en nøkkel for å få tilgang til kirker. Ved å vise sin underarm, åpnet kirkedøren seg. Og noen gjorde det for å holde den onde borte, som et livets tegn.
Gamlebyen i Jerusalem er bønnens sted. Bønn kan være mer enn ord som sies. Nå er det også noe jeg bærer med meg på kroppen.
Hvordan ser det ut? Det får du ikke vite før vi treffes og vi igjen kan ta hverandre i hånden. Hvis vi hilser på avstand, ser du ingen forskjell. Det er først når vi gir hverandre et kraftig godt håndtrykk at du vil se mitt nye segl.
Razzouk Tattoo i Gamlebyen i Jerusalem