Våren er en deilig tid. Når de første blomstene titter opp av jorda kommer smilet av seg selv. Det gjør noe med meg hver gang jeg opplever det. Slik tror jeg mange av oss har det. Samtidig vet vi også at denne våren kan bli tøff for mange. Da er det viktig at vi bruker øynene til å se hverandre. Hvis gleden uteblir og en ikke klarer å glede seg over at det spirer og gror, er det fare for at livet stopper opp.
På Svalbard feires solens tilbakekomst i en uke rundt den 8.mars. Allerede har solen vært over horisonten noen uker, men på selve kvinnedagen kommer de første solstrålene ned i selve Longyearbyen. Det gjør godt etter en lang mørketid. Fire måneder uten sol setter sitt preg. Da er det på sin plass at solens tilbakekomst feires av både store og små.
Etter en utegudstjeneste hvor vi feiret solen, ble jeg spurt av et fransk tv-team om dette var en hedensk skikk. Var vi soltilbedere? Jeg lo godt og bekreftet av vi gledet oss over lyset og solen. Vi er jo ikke mørkemenn som ikke kan ha en skikkelig fest når det er grunn til det. Men solen er ingen Gud. Tross alt tror vi på en Gud som er tilstede både i dagen og i natten uavhengig om solen skinner eller ei.
Vår hellige allminnelige alterkasse var med på alle utegudstjenester på Svalbard. Den var sliten, men var likevel et symbol på håp og liv. Dette bildet er fra en solfestgudstjeneste på brinken på Hiorthfjellet.
Lyset på Svalbard er magisk. Det bergtar alle som opplever det. Etter fire måneder uten sol, titter den igjen ned på is og fjord. Det var magisk hver gang jeg opplevde det. Lyset er viktig, men der er flere magiske perioder i løpet av de første månedene av det nye året. I april kunne vi høre de første fuglene som sang. Det å se og høre snøspurven overgikk effekten av alle trantabletter jeg tok i mørketiden. Og et par måneder etter tittet de første blomstene frem av frossen jord.
Alle planter er vernet på Svalbard. Hver blomst er verdifull. Vi har ikke lov til å plukke en blomst. De har bare et par måneder før de må søke ly under snøen igjen. Da handler det om å slikke sol 24 timer i døgnet. Selv den mest solhungrige av oss mennesker ville hatt problemer med en slik solappetitt.
Svalbards Miljøvernlov er verdens strengeste i sitt slag. Den verner om det sårbare livet i nord. Det er slik vi mennesker burde verne om hverandre. Hvert menneske er uendelig verdifull, og må ikke plukkes eller tråkkes på. Menneskerettighetene sørger for et allment vern, men det er ikke alle som overholder de lovene. Det ser vi dessverre mange eksempler på.
Lyset, fuglene og blomstene utgjør våren på Svalbard. Alle tre gjorde noe med meg de årene jeg bodde i nord. Det gav håp om videre liv. Samtidig var det en farlig tid på året siden det alltid var noen som lukket seg inne og fortsatte vinterdvalen. Hvis det er svart selv om solen skinner fra skyfri himmel, er det en utfordring for noen og enhver. Da trenger vi at noen tar seg tid til å sette seg ved siden av og ta en prat. I noen tilfeller er det behov for en los som viser vei til profesjonell hjelp.
I fjor fikk jeg en lang og god vår i Stavanger. Grunnet et virus vi har blitt godt kjent med, fikk jeg reiseforbud. Da kunne jeg gå turer og nyte at blomstene tittet frem og trærne fikk blader. Den lange våren i sørvest er en fantastisk opplevelse. Selv om rytmen i livet ble satt på vent ved at jeg ble satt på bakken, hjalp det at naturen pyntet seg til fest.
Når det nå igjen tetter seg til med virus og krevende restriksjoner, gjelder det å komme seg ut å nyte det at viruset ikke har endret at våren er i anmarsj. Selv der snøen fremdeles ligger, er det bare et spørsmål om tid før det igjen dukker opp tegn på liv. Tross alt har ikke viruset ødelagt noe i naturen. Vi har mye å glede oss over og se fram til.
Solen over horisonten i Hornsund, sør på Spitsbergen.
Ha en god vår!