Sammen med andre som er like ung som meg, fikk jeg denne uke første stikk i armen. Nå skal det sies at det virket som om jeg hadde havnet på feil sted siden de fleste rundt meg hadde grått hår og var tilårskommen. Det var en aldrende gjeng som møtte opp, men da jeg så meg selv i speilet etterpå skjønte jeg hvorfor jeg var sammen med dem.
Vaksineloddet fikk jeg gratis. Det var som å vinne i lotto, slik det også var da jeg ble født. Den gangen, i forrige årtusen, fikk jeg et personnummer skrevet inn i folkeregisteret i Norge selv om jeg ble født i et afrikansk land. Denne gangen kom jeg hjem fra Midtøsten for å stå i kø for å få vaksine. Jeg måtte vente noen uker før det tikket inn en melding som fortalte at min personlige nummerrekke hadde gitt gevinst.
Uten å betale én krone i gebyr, fikk jeg stikket som en forsikring på at jeg kan leve noen år til. Vaksinen skulle de ikke ha noe for. Det er nesten som jeg har glemt hva ordet «gratis» betyr. Jeg er mer vant til at kontoen blir tappet av all slags avgifter, men vaksinen var en gave fra den norske stat uten at jeg hadde bedt om det. Jeg stod automatisk i kø kun ut fra det lottotallet jeg trakk da jeg ble født.
Jeg forventet lang kø og folk som førsøkte å snike seg forbi, men det gikk høvelig for seg. Jeg gikk rett inn etter å ha bevist at jeg var den jeg er. Før jeg hadde fått nåla i armen fikk jeg melding om når jeg skulle få neste stikk. Det er en evighet til, men livet på jord er nå engang nettopp en begynnelse på det som strekker seg videre enn tiden.
Det er mange i disse dager som skryter av at de har fått vaksine. De som skryter høyest er de som er fullvaksinert. Selv holder jeg litt igjen med å skryte vel vitende om at jeg er privilegert i en verden hvor bare 6% av verdens befolkning er fullvaksinert. Vi har et vaksineprogram som fungerer i vår del av verden, mens i mange land er det å få vaksine fremdeles utopi og forbeholdt de få. For oss her hjemme går massevaksineringen på skinner. Selvsagt har det vært noen humper underveis, men vi er vant til fartsdumper når vi beveger oss fremover. De som klager på fartsdumper blir slitsomme å høre på.
Med et skudd i armen tok jeg sjansen på en liten feiring på fredagskvelden. Byen kokte av mennesker. Det var som kuer når de slipper ut om våren. Det var herlig å oppleve latter og smil, og se ansikter og rett inn i glade øyne. I tillegg smakte det med noe i glasset. Det kunne virke som om pandemien var glemt som noe som hører fortiden til. Det kjedelige året var forbi. Samtidig vet vi at det er et stykke vei å gå før vi kan avblåse faren. Vi er ikke ferdig med pandemien, vi er midt i den! Men det går i riktig retning her i nord. Det skal vi glede oss over.
Vi er privilegerte mennesker som har trukket vinnerloddet. Det utfordrer vår solidaritets tanke i forhold til samtidig å støtte vaksineprogrammer i land som ikke har kommet like langt. Det gjøres gjennom Covax-samarbeidet som skal sikre at covid-vaksinen ikke bare havner i de rike landene. Først når alle er vaksinert, er verden et trygt sted å bo og bevege seg på. Viruset kan reduseres på grenseoverganger, men ikke stoppes. Det kan bare et internasjonalt solidaritetsprogram gjøre.
Afrika er et kontinent som ikke har vært hardest rammet, men faren er stor for at situasjonen i India skal smitte også dit. En av lederne i Afrikas vaksineprogram, Ayoade Alakija, sa det slik for et par uker siden:
«Nå har Covax stoppet opp. Det vi gjør nå, er som å flytte rundt på stolene på dekk av Titanic»
Sannheten er dessverre at det andre året av pandemien ligger an til å bli mer dødelig enn det første. Det kan vi være med å hindre at skjer.
Denne vakre strandnelliken får være et symbol på liv i det grå