Det å krysse grenser var tidligere en lek. Nå er det blitt alvor. Vi er fremdeles i koronatid. Det tar tid før det åpner opp igjen og blir slik det var. Det gjelder spesielt når det gjelder å reise. Med skiftende regler er det blitt en jungel av regler og lokale krav å sette seg inn i.
Spesielt er det vanskelig å reise når selv personellet på flyplassen ikke kjenner reglene som gjelder. Til deres forsvar er det ikke lett å vite i en tid hvor mye kan endres på kort tid. Det gjelder å ha de rette papirer. I praksis gjelder det å være fullvaksinert og kunne fremvise EUs Covid-pass. Uten det kan en like gjerne bli hjemme. Har du tenkt å forflytte deg bør du følge med i timen og ta de vaksiner som gjelder. Gjør du det ikke for fellesskapet, så gjør det for din egen skyld. Så enkelt er det.
Søndag 20.september møtte jeg i god tid før avgang. Det har jeg som vane å gjøre. Av erfaring vet jeg at alt kan skje. Bedre å ha en time for mye, enn en for lite. Jeg sjekket inn i automaten på Sola flyplass, men måtte i skranken for å sende kofferten. Køen var ikke lang, men den tok tid. Det var som om jeg var kommet til et sted hvor alt gikk i sakte film. Da jeg endelig kom fram til damen i skranken, sa hun at jeg ikke hadde papirene jeg trengte for å komme med flyet i retning Sarajevo. Jeg visste at jeg hadde det jeg trengte, men det hjalp ikke selv om jeg hadde det svart på hvitt. Hun påstod at jeg skulle ha fylt ut et dokument fra Bosniske myndigheter. Det hjalp ikke at jeg sa at det ikke var riktig. Damen sa nei. Jeg sa jo. Hun sa nei! Nei! Tidligere har jeg drevet med fredsdialog på Balkan, men her kom jeg ingen vei. Minuttene gikk og flyet dro mens jeg stod igjen på bakken.
Det var ingen grunn til å hisse seg opp. Det klarte jeg faktisk å unngå å gjøre, selv om det holdt hardt. Men jeg ble satt ut. Energien rant ut av kroppen. Søndagen ble ikke slik den hadde begynt.
Dagen etter dro jeg igjen til flyplassen for å snakke med damene i SAS. Da hadde jeg i et døgn forsøkt å finne dokumentet som de sa at jeg måtte ha, men det er ikke lett å finne noe som ikke eksisterer. To damer i skranken prøvde selv å finne lenken til dokumentet jeg skulle fylle ut, men selv de fant det ikke. Til slutt gav de meg grønt lys til å kunne reise neste dag hvis jeg fikk meg en billett. Dermed bestilte jeg en ny flybillett. De sjekket meg inn der og da, og skrev en melding om at jeg skulle være med flyet neste morgen. Kl 04 tirsdags morgen tok jeg igjen taxi ut til Sola. Der var jeg i ferd med å bli en god kunde. Da gled jeg gjennom systemet uten problemer og landet på ettermiddagen i Sarajevo. Der krevde de ingen test, selv om jeg hadde tatt en for sikkerhets skyld, og de krevde selvsagt ingen ekstra papirer. Det som var viktig var kun å vise at jeg var fullvaksinert.
SAS gjorde en feil. De krevde et dokument som ikke eksisterer. Det kostet meg to dager, og noen lapper til ny flybillett og diverse drosjeregninger. Det var surt. I tillegg stoppet jeg i en bevegelse av endelig å være på vei.
Til damen i SAS som sa nei: Du gjorde bare jobben din og fulgte det som stod på skjermen. Med litt fleksibel innstilling ville du kunne løst situasjonen uten å skape problemer. Der har du noe å lære. Da du selv ikke fant dokumentet som du krevde jeg skulle ha, kunne du tenkt at det ikke var kunden som hadde feil.
Den lille historien er en bagatell. Den irriterte og gav meg et døgn med frustrasjoner. Det gir en dårlig følelse å parkere før en har begynt.
Lærdommen i historien er at det ikke er lett å forflytte seg for tiden. Det tar tid før verden blir slik den var, og det er ikke sikkert den noen gang vil bli det igjen. Mange har vært tålmodig i den tiden som har gått, men vi trenger å ha en stor dose tålmodighet også fremover siden det vil ta tid før vi får grønt lys. Foreløpig er det bare et gult blinkende lys som sier at alt fremdeles kan skje. Det som var enkelt før, er blitt et møte med restriksjoner og byråkrati. Det er blitt mer komplisert enn det selv SAS klarer å finne ut av. Men de løste det jo til slutt. Det er jeg glad for.
Det smakte med en sterk bosnisk kaffe og en søtsak i gamlebyen i Sarajevo etter ankomst