Finnmark er storslagent. Fra kyst til vidde, øst til vest. Og en lang kyst med et arktisk preg. En smak av landsdelen er en begynnelse på noe mer. Naturen i all sin prakt. Og litt til. Det er ikke et romantisk sødmefylt landskap hvor du plasker med tærne i noen krusninger av bølger. Det er rett ut i Barentshavet. Et bad er en prøve på barskt liv. Havet gir, havet krever. Og havet tar. Menneskene har klort seg fast. I århundrer har de arbeidet for livet. Kampen for å overleve.
Denne helgen satte jeg kursen mot Vardø og Hamningberg. Det ble et møte med en naken og vill natur. I fint vær er det noe majestetisk med det øynene ser, men det aner meg at vinden kan være en utfordring. Da er naturen som en villhest som ikke lar seg temme. Når det blåser opp er det best å søke ly enten du er på havet eller på land. Det eneste sikre er at det vil blåse opp. Det vil alltid blåse opp. Igjen. Er det snø i lufta vil alt bli hvitt. Det er som når vinden løfter bølgene opp og fråden står mot sjarken som er på vei mot land. Du ser ikke mer enn det navigasjonsinstrumentene forteller.
På den kronglete smale veien fra Vardø til Hamningberg gjør vi en stopp. En havørn sitter på en knaus bortenfor. Den letter når vi går ut av bilen, men den setter seg ned igjen og ser mot disse merkelige vesenene som går ut av en oransjefarget bil som to ormer kryper ut av en appelsin. Vi er fremmede. Den hører til.
«Hardført, storslått og til tider loslitt» sier min kamerat når jeg spør han om sitt inntrykk som førstereisgutt i Finnmark. Han legger til at det blir ikke siste gang han setter kursen lengst nord og øst i landet. Det gir mersmak. Alltid mer. Har en først fått smaken av Finnmark, vil en komme igjen. Det er noe ekte, usminket med både folk, land og sjø i nord. Det går rett til hjerte.
Et måkeliv
Vardø er det eldste fiskeværet i Finnmark. Det er en sliten by. Husene bærer preg av saltråk og tøffe kår. Fremdeles er fiske en hovednæring. Havna er full av sjarker som setter kurs rett ut mot storhavet så snart forholdene tillater det. Søndag morgen er mange i gang med å gjøre klar liner. Hver krok må ha åte. Da er det bakkemannskapene som gjør sin viktige del av jobben slik at skipperen kan sette kurs når helgen er over. Om været tillater det. Det var ikke sikkert, i følge en lokal fisker jeg snakket med. Været ville bli usikkert de neste dagene. Det eneste sikre i tilværelsen er at ingenting er sikkert.
Sørpå klager mange på at måker har invadert byene. Folk kan ikke spise sine pølser i fred på torget. Stakkars folk. Livet er ikke greit. Det kan være hardt en gang i blant. Sitter du ute og spiser en bolle med rosiner må du sluke bollen i et jafs hvis du skal få ha den i fred. Slik sett er menneskene blitt som måker. De sluker maten i frykt for at noen skal ta den fra deg.
I Vardø er ikke måkene et problem. De hører til. De lager sine egne fuglefjell, måkefjell, hvor de lever og venter på at sjarkene igjen skal sette til havs. I helgen kakler de som et firstemt kirkekor hvor sopranen er i flertall.
Det er noe vakkert med måker der de flyr gjennom luften i sin hvite drakt. Da jeg var liten, det er noen år siden nå, fulgte jeg en båt som het «Tre måker» fra Stavanger til Haugesund. Båten var kjent for å rulle i bølgene som en kork. Fra side til side. Jeg ble redd for hva som kunne skje. Det føltes som om båten ville rulle rundt. Da tok min far meg med ut på dekket og pekte på måkene som fulgte båten. Selv i den sterke vinden lå de helt stille i luften. Jeg fulgte måkene med øynene og ble helt rolig. Angsten forsvant og jeg ble fascinert av disse flygende danserne som mestret det vi mennesker ikke kan.
I Vardø er det mer enn tre måker. Det er tusenvis av dem, uten at noen klager. De hører til. Måkene er fiskernes venn når de er ute på sjøen i bølgene. De skaper en ro rundt det som i perioder er et farefullt yrke.
Finnmark er salt liv, måkeskrik og multer som smaker himmelsk. Og mer enn det. Finnmark er mennesker som har levd i generasjoner på de gaver som hav og jord gir.