Det verket i hele kroppen. Spesielt muskler som jeg ikke visste at jeg hadde fikk gjennomgå og sa ifra med ilende meldinger. De fikk meg til å klage høylytt som en geit som breker. Det ble verre og verre ettersom jeg kjente etter, og lydene bare måtte ut av kroppen.
For andre året på rad, ble jeg lurt med på en tur på Hardangervidda. Da jeg sa ja for et par måneder siden, var det solskinn og vår som var i ferd med å bli til varm sommer. Lite visste jeg at gradestokken skulle synke i juli, og regnet skulle komme vannrett mot oss over vidda.
Mitt reisefølge var særdeles tapper, selv om jeg så at også hun sleit. Det var liten mulighet for å finne ly, og både den fysiske og den psykiske formen ble satt på prøve. Hun bestod med glans, selv om hun i en periode stoppet for å undersøke hver lille blomst som vokste nær stien. Ned siste bakke før hytta vi hadde som mål, kom klagene til overflaten. Klaging underveis ble samlet opp til siste kneik. Det var som en tsunami som endelig fikk utløp. Humøret var likevel forunderlig godt.
Selv forstod jeg etter hvert at jeg var satt på en skikkelig manndomsprøve. Det handlet om å se om form og krefter holdt stand, og om jeg kunne smile selv om jeg var sliten, våt og frossen. Tålte jeg motgang, eller hadde jeg det bare i kjeften. Jeg gjorde mitt beste uten at jeg fikk den beste karakter på prøven, men jeg klarte hvert fall å se det vakre i det grå. Med lave skyer som endret seg hvert minutt, fikk vi en opplevelse av høyfjellet jeg ikke ville vært foruten. Gleden over å komme frem til hytta var større enn slitet underveis. Det å få servert en treretters middag med passende god drikke attåt, gjorde at svette og smerter fort ble glemt.
Det er en egen stemning på hytter inne på vidda. Folk snakker med dempet stemme. Spørsmål rundt bordet om hvor folk kommer fra, handler ikke om dialekt eller opphav, men om hvilken hytte de hadde gått fra den dagen.
Natten kom som en gave hvor hele kroppen fikk hvile. Drømmene bar jeg dog med meg fra liv jeg har levd. Det var som om den friske lufta og vandring til bunnen av krefter jeg hadde, løsnet på steiner jeg har båret. Litt våkentid blir det alltid på slike hytter. Lyden av snorkingen fra naborommet ble ikke dempet når isolasjonen bare var en tynn panelvegg. Det var som å ligge i en dobbeltseng med en fremmed.
Skraperne
Vi våknet til lyder fra folk som hadde dårlig med tid. De stod og skrapte på døra inn til matsalen før den ble lukket opp. «Skraperne» er en egen rase. Selv kaller de seg for «erfarne fjellfolk». Vidda er deres lekegrind. Fellestrekk er at de har en rastløshet i seg som bringer dem videre, alltid videre. Blodet bobler uten stans. Du treffer dem underveis på stien, men de sier sjelden mer enn hei. Stopper de, kommer de ut av likevekt. Småstopp tar unødig tid. De er vandrerne som går fra hytte til hytte uten stopp. De går og går, men kommer aldri fram. De er alltid på neste sted. Morgendagen er den viktigste. De følger med på værmeldingen, men bryr seg egentlig ikke om den. En langtur på en uværsdag gir ekstra kreditt. Da kan historiene farges med krydder fra det virkelige liv.
Selv er jeg blant «sliterne». Det er vi som nyter hver stopp vi får, og som dermed lett mister rytmen. Været er en begrensing, og gnagsår og ulike «vondter» gjør at vi forsøker å få til en samtale med alle vi treffer. Selv innser jeg mine begrensinger, men nyter samtidig det at jeg kan bevege meg både til havs og til fjells.
Jeg var litt stor i kjeften underveis. Det innrømmer jeg gjerne. Jeg ville gjerne sette opp høy fart og legge meg i front, men ble raskt jekket ned og måtte pent følge etter. “Skal du være med på tur, eller vil du gå for deg selv», var ultimatumet jeg fikk. Dermed ble det at jeg trasket etter i et tempo som vi holdt i time etter time. Da jeg havnet på rumpa i en bekk, måtte jeg ha hjelp for å komme meg opp. Da følte jeg at tiden var inne til å holde kjeft.
Heldigvis roet vi ned andre dag med en kortere tur, før vi satte kurs ut av vidda på tredje dag. Da åpnet himmelen seg og sa et tårevått farvel. Våte fra topp til tå, svette og slitne, tok vi avskjed med vidda for denne gang.
Vi kommer gjerne igjen!