Jeg har skrevet en hyllest til havet og til øya i vest. Det er noe med det ville landskapet som vinden og bølgene har hamret på, år etter år. Noe av det vakreste finnes der mennesker og natur har strevd med å overleve i et nakent landskap.
I dag vil jeg skrive en hyllest til en god venn. Mennesket i all sin prakt. Hvorfor vente til det er for sent. Han fyller år i år, men det er ikke rundt. Dette er ingen festtale. Livet er fylt av hverdag fra morgen til kveld.
Vi møttes i Kosovo. Da jobbet vi begge humanitært for Kirkens Nødhjelp. Vann til folket. Og fred.
En god periode delte vi leilighet. Da stod frokosten klar før jeg stod opp. Ostehøvelen ble brukt til å dra over kaldt godt smør. Sammen med hvitost ble det rullet til en gourmet. Et tykt lag på ferskt brød. Eller bare å spise rent uten noe mer.
- Suldals smør. Det var det beste. Lettsaltet. Det kjøpte vi nede ved Aftenbladet. I nærheten av skipshandlerne. Min far sendte meg dit for å handle. Det var bare smør vi kjøpte. Smør fra Suldal. Og ost. I dag hiver de smør etter deg. Det var ikke sånn før. Smør, det var luksus det.
Balkan betyr «blod og honning». Det vet vi som har levd der noen år. Minner fra en tid som var. Arbeid for å løfte mennesker ut av det uføre de var i. Fra kaos til system. Det er enkelt å lage en krig, men fred er hardt arbeid. Mye hardere enn det folk flest vet. Mye hardere. Og det tar tid.
Anstein, min gode venn har et navn, har betydd mye for mange. I Kosovo så jeg hvordan han løftet et vannprosjekt til noe mer. Kjærlighet til mennesker var nummer en. Der andre kunne ha nok med tekniske løsninger og utfordringer i ett konflikt området, tok han seg tid til å sitte ned. Fra hus til hus gikk han og hans team for å se om noen trengte noe. Der et skadet barn ble gjemt bort, bygde de et nytt bad og løftet den svake opp til nytt liv.
- Det var folkene som jobbet for oss som jeg husker best. Og menneskene i landsbyene. De snille menneskene som vi møtte. Døren var alltid åpen. De delte den siste brødskiven de hadde.
Jeg jobbet som hovedleder. Da var jeg over alt som en vind som ikke stoppet opp. Anstein var noe mer. Han levde tett sammen med folket. I en periode ledet han et arbeid for romaflyktninger som vi drev. Det var ikke enkelt. Faktisk kunne det være ganske hett rundt ørene i en by som var delt. Også der løftet min gode venn kjærligheten frem til noe mer enn ord og rapporter som ble sendt hjem. Noen på kontorer hjemme tror at en god rapport er det som skal til. De har ikke forstått at det viktigste i et humanitært arbeid er det som aldri blir skrevet ned.
Nå har årene gått. Min gode venn og tidligere medarbeider har blitt noen år eldre. Det er mulig også jeg har hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv. Vi eldes med stil, hvert fall i egne øyne. Humoren har vi fremdeles. Smil og alvor. Mye alvor. Og minnene. De lever vi med.
Jeg reiser fremdeles ut i verden, selv om et virus har satt meg på vent. Når det igjen åpner opp skal jeg ta en telefon til min gode venn og si når flyet går. Da henter han meg samme hvilken tid på døgnet det er, og kjører meg til Sola flystasjon. Mulig han er hjemom mens jeg er på tur, men jeg vet at han står og venter på meg når jeg igjen går inn for landing etter noen uker på reis. Da får vi igjen den gode samtale om livet som var, og det som det har blitt.
Anstein Kalberg. En skikkelig sjømann. Jeg har fått lov til å være med på noe av det lange livet han har levd. Det er jeg takknemlig for.