Jeg har lagt på meg i jula. Det var jo ikke slikt det var ment å gå, men det har blitt noen kilo ekstra å bære på. Når jeg står på vekten fristes jeg til å pynte på sannheten ved å holde i vasken, men da lurer jeg bare meg selv. Det hjelper heller ikke å unngå vekten i noen uker. Det ses likevel at magen sprenger på skjorten slik at den buler ut og det er rett før knappene løsner av presset.
Sammen med et noe mer pløsete ansikt, er det alltid magen som forteller at jeg har spist for mye. Det verste er at jeg føler at jeg ikke har spist så mye. I tillegg har jeg gått turer hver dag slik som ekspertene sier vi skal gjøre. Jeg gikk mer i fjor enn jeg gjorde året før. Det er en positiv utvikling. Det er å gå en tur og to til dagen løfter både tanker og hindrer magen i å bli for stor. I tillegg gir det frisk luft, sier de som ikke går i større byer enn det er i landet vi bor i. Likevel har magen vokst til nye høyder.
Jeg ønsker ikke å gå inn i det nye året mer selvsentrert enn det jeg vanligvis er, men de ekstra kiloene tar noe av oppmerksomheten. Det er de kiloene folk legger merke til uten at de sier det. Det er som om de tenker høyt når blikket treffer magen og de smiler lettet over at jeg har større mage enn dem selv. De får et tilfreds drag om munnen og humøret stiger flere hakk med tanke på at de ser bedre ut enn jeg gjør. Det arrogante selvtilfredse gliset er ikke til å ta feil av.
Mine dårligste venner, de som er de beste, gjør ingenting for å skjule gliset. De kan på sitt verste, eller på sitt beste, le høyt og klappe meg på magen og spørre om jeg skal ha smått. Dette gjør de gjerne med flere folk tilstede slik at alle kan bivåne juleunderet som har skjedd. Selv er jeg alltid redd for å spør en kvinne om hun er gravid før hun har sagt det selv. Det kan jo hende at det bare er juleribba som har satt seg fast i buken. Det å spørre noen om de er i fjerde måned rett etter jul er et sjansespill, men det gjør mine venner rett som det er.
Nå skal det være sagt at jeg hilste selv en kamerat på samme måte i nyttårshelgen. Vi hadde ikke sett hverandre på flere måneder. Da var det på sin plass å slå et lite slag i magen. Det er innenfor smittevernreglene å dulte borti hverandre. Noen bamseklem kan vi jo ikke gi. Den kameratslige mobbingen har fått en renessanse. Det er bare slik vi kan få kroppskontakt i disse tider. Selv om magen hans ikke hadde blitt større enn den alltid har vært, fikk han litt godlynt oppmerksomhet. Da han en time senere spurte meg om det virkelig var slik at det så ut som han hadde lagt på seg og blitt feit, fikk jeg nesten dårlig samvittighet for at spøken var gått for langt. Men den følelsen gikk fort over.
Det er ingen spøk. Jeg har gått opp tre kilo i julen, og det uten at jeg har prøvd. Skal jeg gå ned tre kilo må jeg jobbe bevisst over en lengre periode. Skal jeg gå opp, er det bare å leve det gode liv.
Hvorfor skal det være lettere å få det en ikke vil ha, enn det som en forsøker på?
Nyttårsforsett, det sier seg selv i år. Det blir det samme som i fjor. I tillegg til alt annet som vanligvis ikke pleier å gå bra, skal jeg kvitte meg med ribbe, kalkun og marsipan. Det siste liker jeg ikke, og har derfor ikke spist. Likevel ser magen ut som et speilbilde av en marsipangris på sitt beste.
For et par dager siden fikk jeg faktisk en marsipangris som gave av to smilende barn. De var stolt over å kunne gi meg noe som de selv hadde lyst til å få. Jeg kunne selvsagt ikke si nei, men etterpå gav jeg den videre til min bror. Jeg kunne jo ikke spise det jeg selv hadde blitt.