Det stoppet litt opp etter påske. Energien forsvant. Vet egentlig ikke hvorfor, men det skjer fra tid til annen. Det er ikke verre enn at det kunne vært enda verre. Det kunne jo vært at det ikke var noe energi som kunne forsvinne. Da ville det stått dårligere til. Jeg har tross alt et batteri som vanligvis har noe spenning i seg, og helt dødt ble det jo ikke.
Hva er det som inspirerer og gir en god dag? Det varierer fra person til person, og det kan variere fra en dag til neste. Du har dine rutiner. Jeg har mine.
En kopp kaffe hører med. Den er viktig. Den skal helst være av den litt sterke sorten, men i det siste har jeg levd på pulverkaffe. Da er det ikke alltid jeg drikker koppen tom. Jeg gleder meg til min svenske kaffe når jeg kommer hjem. Broderfolket lager den litt sterkere enn det vi super på i hjemlandet. Vi er dessverre mer opptatt av mengde kaffe, enn av kvalitet.
Det å klage på norsk kaffe er som å banne i kirka, og det gjør jeg jo ikke. Jeg banner verken i kirka, eller utenfor. Banning ser jeg på som en primitiv måte å uttrykke seg på. Og ikke er det fint. Men sparker jeg tåa i en stol kommer det nok noen gloser jeg ikke burde si.
Det er ikke alle menn i min alder som har hår på hodet, men jeg har fremdeles noen tufser. Det er i ferd med å endre farge fra lyst til grått. Det kommer med alderen. Om morgenen står håret til alle kanter. Det er som antenner som i løpet av natten har fått inn drømmer fra alle verdens hjørner på en gang. Hver morgen er det absolutt nødvendig å ha hodet under vann for at håret skal legge seg. Vannet kan gjerne være kaldt. Det gjør at hjernecellene kommer ut av drømmeverdenen og våkner til en ny dag.
Frokosten er bedre dess enklere den er. Jeg lager aldri egg & bacon, omelett eller andre tunge ting. Det hører hotellivet til. Men det skjer at jeg koker meg et par bløtkokte egg på søndager, og åpner en boks med Coctailbiter. Nei, det har ingenting med alkohol å gjøre. Jeg drikker ikke alkohol til frokost, siden du nå antagelig trodde at presten tok en skarp til morgenkaffen. Coctailbiter er små biter med sild, nesten som ansjos. Det som kalles gaffelbiter. Sammen med egg er det luksus. Jeg har tatt med meg noen bokser med Abbas Gaffelbiter til Dubai, og noen tuber med Mills Kaviar og en ekte geitost. Da klarer jeg meg lenge.
Problemet er å få tak i mørkt brød. Jeg er lei av å riste lyst brød som ikke har smak. Det å få tak i mørkt brød er en utfordring i mange land, men jeg har endelig funnet en fransk baker i nærområdet. Der kjøper jeg tysk rugbrød og en baguette. Hvis jeg virkelig skal skeie ut kjøper jeg en myk brie. Det er nesten som en forsmak på himmelen. Hvert fall er det himmelsk godt!
Om morgenen er jeg nesten alene i Creek Park. Det er bare fuglene og meg, og gartnerne som holder alt på stell.
Palmehelgen begynte jeg å gå tur hver morgen. Det har jeg fortsatt med selv om energien forsvant. Jeg står opp i otta. Etter en enkel frokost og min daglige porsjon språkundervisning på nett, legger jeg ut på en runde. Ofte går jeg til Creek Park. De åpner klokka åtte. Da har jeg allerede gått en stund, men jeg betaler meg inn slik at jeg kan nyte fuglesangen og ikke bare lyden av store biler som suser forbi. Mennesker lager mye støy. Til mer de stresser, til mer forstyrrer de. Lyder i naturen har en helt annen ro i seg. Det er som pusten, inn og ut. Rytme, og ro som gir liv. Og stillheten.
Det gjør godt å gå langs en allé med palmer, og det å se bougainvillea i full blomst gir energi. Det er som om batteriet blir ladet for hvert steg jeg går. Med over førti grader noen timer senere på dagen, er det bedre å gå tur på morgenen. Da er det kjølig uten at det er kaldt. Men jeg gleder meg til mai i hjemlandet. Det er ikke noe som kan måle seg med våren og sommeren i Norden. Da kommer energien tilbake med markblomstene og når
det lauvast i li.
Den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.
Det er vel fagre stunder
Når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror
Paviljongen i Creek Park
Sitat i kursiv mot slutten av teksten er hentet fra salmen «No livnar det i lundar» av Elias Blix fra 1875