Jeg må skrive noen ord om årets første bad i vest. Det handler ikke om globale politiske spørsmål og nasjonale utfordringer. Det handler ikke om virus, sykdom eller død. Det handler ikke om fotball. Det handler ikke om noe som er viktig. Det handler om årets første bad som mange allerede har gjort. Det er som å stå i kø for å få vaksine. Mange har allerede tatt den, men likevel er det først for den det gjelder.
Noen ganger betyr det som ikke betyr så mye, mer enn det vi tror. Det handler om de nære enkle hendelsene som tilsammen utgjør livet vi lever. Det er hverdagen som virkelig er verdifull. Det er slik jeg tenker om årets første bad i Småvågane. Det var ingenting å skrive hjem om, men selvsagt var det nettopp det.
Det lå som en forpliktelse i forrige blogg. Når jeg er dum nok til å skryte av noe jeg ikke har gjort, er det ingen vei tilbake for å gjøre stuntet. Det var bare å finne fram badebuksa og la det stå til. Arvid og jeg er av den sorten at hvis den ene er uti først, er det ikke mange sekund før den andre følger etter. Vi er jo tross alt enda barn selv om vi har passert seksti med god margin.
Topptur vest i havet
Etter å ha gått flere turer med Tor-Leif i pinsen, verket det meste i kroppen. Det å gå tur på Utsira er annerledes enn å gå på asfalt i Dubai. Tor-Leif liker å ligge noen meter foran. Da forsøker jeg å henge med. Jeg kan jo ikke være dårligere enn slekta. Det ble flere toppturer i fjellkjeden som dukker opp av havet i vest. Vi gikk fra fjelltopp til fjelltopp. Vi kløyv opp og ned, og forserte store stup som villsau på bærtur.
Jeg har vært i fjellene i Himalaya, ikke på Everest, men like ved. Der fikk jeg problemer med pusten. Det var en vond opplevelse som ikke var god. Det er en mektig og vakker fjellkjede med hvit snø på toppene. Nå gjør klimaendringene at snøen er i ferd med å smelte og toppene blir svarte. Det er et tegn på at gudene er sinte på det vi mennesker finner på. Det fortalte lokalbefolkningen meg. I Nepal er alle fjelltoppene som guder å regne. Felles med Utsira er at vi bør behandle hver sten med respekt også der.
Til forskjell fra Everest, kan til og med barn bestige den høyeste toppen på Utsira. Den høyeste fjelltoppen heter Araseta, og er på hele 63 meter over havet. Selv jeg som sliter med høydeskrekk klarer å komme meg til topps uten problem, men vondt gjør det når en går topptur på Utsira. Lår og legger får gjennomgå som stikkene til en trommeslager på en heavy metal konsert.
Naturens egen spa
Etter toppturene var det godt å finne fram badebuksen og gjøre seg klar til et spa som naturen selv har gitt oss. Det overgår tyrkiske spa i Budapest og Istanbul. I Småvågane kan du ta et ekte kaldt bad uten å betale for det. Du får salt på kroppen, og neglene på tærne tar krabben å klippe av. Etterpå kan du slikke sol mens vinden pisker kroppen som bjørkeris i saunaene i Finland. Er du riktig heldig vil du få en dusj fra himmelen som vasker av saltet etter endt bad..
Det var ingen vei utenom. Det var bare å glede seg til det var over. Fordelen var at det var litt varmere på land enn det var i havet. Da jeg bada på Bjørnøy i vintermørket var det kaldere å komme på land enn å kose seg i havet som tross alt holdt null grader. I Småvågane hadde vi både lys og varmegrader, og måker som holdt oss med selskap.
Det var sjelden lite vann i den lille bukta. Jeg liker helst å stupe uti isteden for seigpiningen med å gå ut på steinene, men denne gang kunne jeg ikke ta sjansen. Jeg måtte gå trappen ned og spasere gjennom taren for å komme meg uti.
Vi tok noen skrytebilder som vi sendte til noen vi visste ville like det vi gjorde. Det var flere som skrev at vi var to tøffinger. Det var egentlig den kommentaren vi ville ha. Den kan vi leve på en stund.
«Det var ok», sa eg då me gjekk himete.
«Det va´kje så gale», la Arvid til.
«Det kunne vore verre», sa eg.
«Det va´kje gale i det heila tatt» la Arvid til for å understreke at han meinte det han sa.
«Det var jo nesten godt å ta et bad i dag», sa eg.
Det var rett før superlativene tok av, men vi stoppet der. Tøffinger stopper i tide før det blir for kleint.
Vi var begge enige om at det var årets første bad i Småvågane, men ikke den siste.