Det er mye jeg ikke kan. Det innrømmer jeg uten skam. Hodet mitt er ikke et leksikon som kan legge ut om gamle filosofer eller kjemiske formler. Noen husker tall. Andre husker navn og sitater. Jeg sliter med begge deler.
Heldigvis er livet blitt enklere for oss som ikke får til å imponere med våre kunnskaper i sosiale lag. I dag kan vi skjule våre manglende kunnskaper ved å ta fram mobilen og foreta enkle søk. Det gjøres i de beste selskaper. Det vi ikke eksakt vet, er bare noen tastetrykk unna.
Det er mer enn teoretisk kunnskap jeg kan slite med. Jeg overlater til fagfolk å snekre, rydde opp i rør og ordne problemer med elektriske apparater. Jeg har ikke evnene og interessen som skal til. Det hører ofte sammen.
Evner + interesse = ferdighet.
Som barn slet jeg med å la meg fenge av sløyden allerede i femte klasse. Hvorfor skulle jeg lage en fjøl? Det var det ingen som klarte å forklare meg. Det var bare noe alle var nødt til å gjøre. Men det var kjekt å brenne inn en figur som pyntet opp, i tillegg til å skrive inn noen ord. Stolt var jeg da jeg tok med brødfjølen hjem til min mor. Tross alt, jeg hadde jo lagd den selve. Midt opp i alt jeg ikke likte, var det en viss glede i å mestre det jeg ikke fikk til.
Tror det var i andre klasse jeg måtte forsøke å hekle. Da røyk tråden hele tiden. Det var ikke mulig å få til det oppgaven var. Jeg skulle hekle en figur som skulle ligne på en person. Det ble til at jeg måtte ta tråden rundt en fyrstikkeske og fuske meg frem til noe jeg kunne leve med. Det var læreren som lærte meg snarveien til et godt resultat. Mine foreldre innså tidlig at jeg aldri kom til å utdanne meg innen praktiske fag.
Selv om det er mer jeg ikke mestrer enn det jeg får til, har jeg ikke sluttet å bryte lydmuren. Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Noen ganger utfordrer jeg meg selv til å gjøre noe nytt. Det letteste er å følge vanlige spor, men det er morsomt og utfordrende å gå på nye stier. Spesielt er det kjekt hvis jeg får til det jeg trodde var umulig. Får jeg det ikke til, fortsetter jeg likevel. Jeg søker ikke det perfekte, men et resultat jeg kan leve godt med. Det er bedre med et resultat, enn ikke å ha prøvd.
Perfeksjonist vær du det, men la oss andre være i fred!
Kjevlen ble lite brukt. Det enkleste og beste var å bruke fingrene til å dra ut deigen.
Det finnes mennesker som liker å teste mine manglende evner. Til jul i fjor, det er ikke lenge siden, fikk jeg en stålplate til å ha i ovnen. Platen skulle varmes som om den glødet over åpen flamme. Oppgaven var å bake pizza av napolitansk tradisjon, og steike den på den glovarme stålplaten. Det skulle bli flat pizza, og ikke disse høyreiste amerikanske variantene vi finner i de tusen hjem.
Med dagens strømpriser, ble pizzaen av det dyre slaget. Det måtte jeg bare glemme å tenke på. Jeg fikk heller lukte gammel svette ved å spare på dusjen i noen dager. Bedre å lukte hevd, enn å mislykkes som pizzabaker.
Deigen ble satt et par dager før selve pizzaen skulle i ovnen. Det kalles langtidsheving. Den stod på kjøkkenbordet første døgn, før den ble plassert i det kjølige skapet. Jeg fikk selvsagt hjelp til å lage både deig og det som skulle på av tomatsaus og krydder, men en god pedagog gjorde at jeg ikke slapp unna. Det var ikke mulig bare å se på. Det var jeg som fikk mel på fingrene. Siden jeg ikke har kjøkkenmaskin, måtte fingrene brukes for å blande det hele. Mel av edleste italienske sort blandet med tørrgjær og vann. Eltefri deig, men likevel måtte den jobbes med. Det var en enkel operasjon, men klissete som da jeg stakk handa i sirup som barn.
Prosessen var det viktigst, men sammen med et godt resultat gav det mersmak. Dette er noe jeg kommer til å eksperimentere med utover våren. Gaver som kan brukes flere ganger må kunne kalles gjenbruk. Det er jo miljøvennlig. I tillegg førte det til egenutvikling og et ekstra krydder på det sosiale fellesskap. Det var den største gevinsten.
Eltefri deig, men likevel måtte innholdet blandes.