Etter en lang vår, er det godt å gå sommeren i møte. Det handler om grønne enger med markblomster, og varme lyse sommernetter som gjør at en ikke legger seg før morgenen kommer. Selv dager som går i grått av regn og vind, er kunstverk som Vår Herre maler på lerretet. Norsk sommer er den beste vi kan få. Da er det tid for å nyte hav, fjord og fjell, og ikke flykte ut av landet.
Selv kjenner jeg at kreftene fremdeles er der etter en lang vår, men mentalt er jeg flere steder. Det tar bokstavelig talt tid å lande når inntrykkene jeg har med i bagasjen er fargerike og sterke. Så lang øst er fra vest, er avstanden mellom ytterpunktene. Fra pol til pol gjør noe også med meg.
Da hjelper det å sitte i fjellheimen og se det vakre landskapet vi har i landet vårt. En rusletur hvor den gode samtale både omhandler det vi ser og det som ligger bak, er medisin til slitne muskler. Det gjør at sykemeldingene uteblir og fastlegen får mindre å gjøre. Dager sammen i det gode fellesskap krydret med den vakre fjellheimen er den beste resept som kan skrives ut.
Sliten av fokuset på jeg
Likevel kjenner jeg på at jeg blir sliten av ekkoet av ordet «jeg» som lyder mellom fjellene. Jeg, jeg, jeg, jeg. Det skjer når en treffer venner som legger ut om sitt eget jeg, uten å lytte til det som ikke sies. Det skjer når en sitter i lag hvor det er om å gjøre å fortelle høyest og bruke flest ord, for å holde oppmerksomheten på seg sjølve. Det skjer når ørene er til pynt, og munnen snakker uten respekt for at andre har noe å bidra med. Individualister har ofte nok med seg selv og det de selv har opplevd. I slike lag renner energien ut med badevannet og en sitter tilbake med såpe uten vann på kropp og sjel.
Jeg blir også sliten når mitt eget jeg tar overhånd. Når tankene snurrer rundt som en karusell på klodens tivoli, sliter jeg både ut meg selv og mine nære omgivelser. Dermed er det godt å åpne sluser hvor en kan slippe ut kontrollerte mengder med vann før demningen ryker og skaper en flom av egenfokus istedenfor å bidra til å bygge det gode fellesskap. Denne våren har det blitt nok vann i magasinet til å gi mengder av positiv energi. Faren er at trykket blir for stort og demningen ryker med de konsekvenser det har.
Det handler ikke om jeg. Det handler om vi.
Det handler ikke om meg. Det handler om oss.
Det handler ikke om mitt. Det handler om vårt.
Det er ikke min klode. Den er vår.
Det gir en helt annen energi når jeg blir til vi!
Ordet vi, er en gave og en utfordring jeg gir meg selv. Selvopptatthet vil jeg ikke skal være roten livets tre vokser på. Vår Herre gav oss én munn, men ører og øyne fikk vi to av.
Det gir energi når vi sitter ved samme bord og tar runden hvor vi både ser og hører på hverandre. Det er den gode samtale. Det krever at vi bruker øyne og ører til det vi har de til, og at vi bryr oss om andre enn oss selv. Det krever at vi bruker tid, istedenfor for å være tidstyv.
Det gir energi når noen aktivt er med på å skape det gode fellesskapet, spesielt når egne krefter ikke strekker til.
Det gir energi når noen stopper opp og sier hei,
og jeg ser ditt smil når jeg selv er den som sier hei til deg.
hei