Hva gjør jeg her, tenker jeg i det flyet går inn for landing på Ben Gurion flyplass utenfor Tel Aviv. I det jeg går ut av flyet, kommer tankene enda sterkere mot meg. Flyplassen er nesten folketom. Der det ofte er store køer av folk som skal gjennom passkontrollen, er jeg med et av de få flyene som fremdeles går. Jeg reiste fra Islamabad, via en mellomlanding i Dubai, til Tel Aviv. Selve reisen gikk bra, men det gjorde inntrykk å komme tilbake der jeg for kort tid siden måtte evakuerer ut.
I det jeg gikk mot selve sikkerhetskontrollen, passerte jeg bilder av gislene som fremdeles ble holdt fanget av Hamas. Der var også flere skilt som viste vei til bomberom på flyplassen. Da jeg litt senere satt i drosjen inn mot Tel Aviv, hørte sjåføren på lokale nyheter. «Der kom akkurat nyheten om at det er raketter på vei fra Libanon», sier han mens han legger til at det er det han er mest redd. Hvis krigen sprer seg, kan alt skje.
Der det før var yrende liv, er det nå stille. Bilder fra Ben Gurion flyplass utenfor Tel Aviv
Det var våpenhvile, da jeg ankom til Tel Aviv. Det gav et pusterom både i den israelske storbyen, og på Gaza. Noen gisler ble frigitt, og nødhjelp kom inn. Nyhetene følger dere hjemme, bedre enn meg. Jeg opplever situasjonen mer der jeg er. Det preger luften jeg puster inn, og det preger de jeg møter på min vei.
En stor forskjell fra forrige gang jeg var i Tel Aviv, er at det er flere med synlige våpen i gatene. Jeg har sett det før, men ikke så mye som nå. Når sivilkledde bærer et synlig våpen over skulderen, samtidig som de leier på kjæresten og en barnevogn, blir det noe voldsomt i mine øyne. Det er ikke slik det skal være. Jeg tror ikke på privatpersoner ruslende rundt med våpen i gatene. Våpenet er på samme tid et forsvar, og en trussel. Det forteller om en anspent situasjon. Det skal ikke mye til før det smeller igjen.
Det ble pasta ute på en restaurant på kvelden. Livet passerte forbi bordet der jeg satt. Det var folk på sykkel, moped, i bil, på sparkesykkel og gående. Det var nesten som en normal kveld. På nabobordet kom et ungt par og satte seg. Over skulderen hang skytteren klart til bruk. Også svigerforeldrene satte seg ned, det så hvert fall slik ut. Mannen med geværet tok seg en øl. Det er alltid betryggende når folk med våpen tar seg noe å drikke, tenkte jeg. Det unormale er i ferd med å bli normalt.
Et gudsforlatt sted?
På stoppestedene på årets julereis, har vi ulike former for julesamlinger hvor jeg sier noen ord. Kan julens budskap si oss noe inn i vår tid med krig og uro? Det er et godt spørsmål. Det lurer også jeg noen ganger på. Finnes det noe i julens historie som betyr noe i dag, eller er det bare en søt historie fra den gang da?
Julens budskap er at Gud ble menneske. Det vil si at Gud kom til jord. Det ble opprettet kontakt med mobilabonnenten. I det ligger et viktig budskap. Det finnes ikke et sted som er gudsforlatt. Det sa jeg på mine mange julebesøk på Svalbard, da jeg var prest i nord. Langt ute i isødet kunne det virke gudsforlatt, men det var det ikke. Gud var til stede under den veldige himmelhvelvingen, midt inn i kulden og i den mørke polarnatta. Slik også når jeg besøker Moskva og Kyiv. Det er ikke et sted som er gudsforlatt! Selv ikke her i Israel og i Palestina, ei heller på Gaza, er Gud bortevekk.
Det kan virke lett for meg som prest å si at Gud er til stede i vår tid, men da tar du feil. Det er ikke lett å si. Så mye ondskap, hat og blod som renner i dette område, og i flere områder jeg besøker, er det lettere å si at det er et Gudsforlatt sted. Men juleevangeliet sier noe annet!
Juleevangeliet forteller oss at Gud kom inn i vår virkelighet!
Fredsbudskap
Når noen dør i Norge, har det blitt populært å si at de har gått ut av tiden. I julen skjedde det motsatte: Gud gikk inn i tiden! Gud ble en del av vårt fellesskap, og tok bolig iblant oss.
Det å reise med juleevangeliet i bagasjen, er å reise med et budskap om fred på jord. Det er ikke noe sted som er håpløst. Det er viktig å løfte fram som en sannhet som er sterkere enn hat og ondskap. Vi tror på livet. Vi tror på livet som er sterkere enn dødskreftene. «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke vunnet over det», slik det står i Skriften.
Det ble nesten som en andakt dette her, som en smak av juleandakter jeg holder i møter med mennesker jeg treffer på min vei. Julens budskap er et fredsbudskap. Det kommer også fram i englenes sang til hyrdene på marken da de koblet jord og himmel sammen i en lovsang og en bønn: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jord!
Gloria in excelsis Deo
et in terra pax!
