Sommeren er en deilig tid. Selv når en ikke gjør noe fornuftig, føles det som det er nettopp det en gjør. Det er ikke alle som kan kunsten å ikke gjøre det slag. De må ha prosjekter. Hager trenger timer hos frisøren, hus skal ettersees, det skal males og snekres, og terrassen som før var mer enn stor nok skal utvides igjen. Sitter de stille på en stol, går praten rundt hva som er helt nødvendig å gjøre før ferien er over og en endelig igjen kan slappe av på jobben.
Selv kan jeg kunsten å gjøre minst mulig. Det bærer hagen preg av. Den er en fryd for det biologiske mangfold hvor humler og småkryp har sitt paradis. Jeg skal innrømme at jeg klippet den med kantklipper for en uke siden, men det ser mer ut som da jeg som barn forsøkte å klippe håret mitt selv. Da ble jeg skamklipt til min mors store fortvilelse, men det vokste ut igjen. Det vil det også gjøre i min viltre hage rundt min skrivestue på Utsira.
De siste dagene har jeg gått på oppdagelsestur sammen med mitt søskenbarn, Tor Leif. Norges minste kommune i antall innbyggere, er større enn det mange tror. Det slår meg hver gang jeg beveger meg utenfor de smale asfalterte veiene.
De vakreste blomster er de som vokser vilt. Disse prestekragene vokser midt i en steinrøys ved havkanten.
Det er fantastisk å gå tur i «Viking-løypa» i vest. Da kan du se ut mot horisonten samtidig som du ser spor etter bosetninger fra 400 år etter Kristus. Jeg blir aldri lei av å gå den turløypa, men det er også flott å sette kurs utenfor de oppmerkede stier og oppsøke steder hvor det er lenge siden, eller aldri, vi har vært.
Vi klatret opp og ned steinrøyser, gikk oss fast og måtte snu. Det beste trikset er å følge stier som villsauen har laget, men der stein og berg tok over var det ingen sti å følge. Gleden over den ville råskapen i naturen var på linje med yr barneglede i det julegavene åpnes. Vi glemte til og med at vi begge ikke er født i går. Vi følte oss som fjellgeiter og ungfoler som besteg de høyeste tinder, selv om høyeste «fjell» vest i havet kun er på 71 meter over havet.
Tor Leif har satt kurs.
Havet blir jeg aldri lei av! Foto: Tor Leif Helgesen
På en fjellknaus med utsikt utover havet, satte vi oss ned. Det gav en følelse av å se ut i uendeligheten. Da var det bare å åpne ryggsekken og hente fram kaffe og «kanel i svingane». Noen kaller det for «kanelsnurr» eller «kanelboller», men den søte baksten smelter på tunga samme hvilket navn du gir den – men det heter «kanel i svingane»…!
Stunden ved havkanten var som en god andakt der en ikke husker hva som ble sagt, men hvor det likevel var noe som gikk inn i kroppen som en puslebit av evigheten. Det gav vitaminer vi trenger når høststormene kommer og livet bauter i mot. Både skroget og innmaten fikk en opplading som gjør at vi kan kjøre mange mil i månedene som kommer.
«Det var beint fram kjekt. Eg kjenne det på heile kroppen”, sa Tor Leif etter turen.
Mer er det ikke å si. Bildene forteller sitt eget språk om livet ute i det fri.
Rutebåten på vei mot øya mens vi nyter medbrakt og den gode samtale.
God sommer hvor enn du setter kurs!
Jeg står på den gamle fyrlyktplassen i sør. Velsignet være din sommer!
Foto: Tor Leif Helgesen