Hva skal jeg skrive når inntrykkene spriker fra lyse dagen til det mørke dystre landskapet som preger vår tid? Mørke ser jeg ikke som et problem, men det er i ferd med å bli svart midt på dagen. Samtidig bør jeg veie mine ord som den første avling nypoteter om våren. Det er ikke en ufarlig verden jeg beveger meg i.
For noen år siden var jeg i Skåne i mai. Da kjøpte min kamerat og jeg poteter hos en lokal bonde. Han målte de små potatisene som om de var gullklumper vasket i elvene i Alaska. En liten ekstra potatis, og kroneverdien økte som når børsen svinger på sitt verste. Men smaken av første avling med poteter, sammen med nykokte asparges, var gull verdt. År etterpå, sitter minnet spikret i hukommelsen. Jeg måtte bare skrive det selv om det ikke har noe med denne bloggen å gjøre. Nypoteter er en glede som kan få tankene inn på et annet spor.
Et vegg til vegg teppe av mistro og løgn
Jeg har besøkt Russland. En uke var jeg i St Petersburg og Moskva. Det som var en enkel reise for få år siden, har blitt komplisert. Norge er av russiske myndigheter stemplet som et særlig uvennlig land. Det setter sine spor. Blant folk flest opplever jeg stor vennlighet. Det å si at jeg kommer fra Norge, åpner som regel opp for smil og gledesuttrykk. Slik sett føler jeg meg velkommen. Men fra myndighetssiden ligger det et vegg til vegg teppe av løgn, mistro og hat. Det preger folket, og meg som kom på besøk.
Da jeg ankom i fly fra Istanbul, fikk jeg en opplevelse som kunne skremt de fleste. Det var ledige seter rundt meg, men før landing hadde jeg på uforklarlig vis plutselig tre rundt meg som ikke så ut som mors beste barn. Her kunne alt skje, tenkte jeg og forberedte meg på det verste. Det endte med at jeg bad en bønn, viste tommel opp og gav dem et smil. Da vi landet, tok vi hverandre i hendene og sa takk; Spasiba!
Moralen er at alle som ser ut som gangstere, er ikke gangstere. Og alle som ser snille ut, er ikke snille. Men i et land hvor moralen er satt på vent og løgnen dyrkes for å fremme et fiendebilde, er det ikke lett å vite hvem som er hva. Her må en ikke bare vurdere hva en ser, men forholde seg til myndigheter som kan finne på det meste. De som skulle forvalte lov og orden er dessverre de siste en kan stole på.
Det å ta toget er ofte et sted hvor det er mulig å bli kjent med den som sitter i samme kupe. På toget fra St Petersburg til Moskva, åpner det seg ingen dialog. Isteden sitter vi og ser på hverandre uten å vite hvem vi kan stole på. Det er slik det er blitt. Frykten er et våpen som lammer de fleste.
Soldater som helgener
Et ikon er et vindu mot himmelen.
I Moskva er et ikon en soldat som viser vei i motsatt retning.
På det siste bildet står det et sitat fra Romerne 8,31 “Hvis Gud er for oss, hvem er da mot oss?”
Midt i en av gågatene i Moskva, tett ved hotellet der jeg bodde, var det flere rekker av plakater. Det i seg selv er ikke noe problem. Postere kan spre viktige informasjon, men dette var noe annet. Det er noe av det voldsomste jeg har sett. De viste soldater med våpen og Z på brystet, og med glorie over hodet som om de var utnevnt til helgener både av kirke og stat. På siden av soldaten var bilde av Kristus og et kors. Det var et vulgært misbruk av Gud og det hellige, og en forherligelse av krigen som foregår. Jeg kan ikke fatte at den russisk ortodokse kirke tillater at Guds navn misbrukes slik. Da er de selv med på å spotte Gud.
Kristen tro er å løfte frem hvert enkelt liv som hellig, og ikke gjøre drap til noe legitimt. Den som tråkker på et liv, tråkker på Gud.
Myndighetene viser sitt reelle ansikt med sin propaganda hvor de gjør naboer til fiender, og skaper et bilde av seg selv som gjør et hellig oppdrag. Det største landet i verden, vil ha mer. Det kalles egoisme satt i system. Imperialisme. Ondskap er et annet ord når liv drepes for å tilfredsstille egne behov. At kirken er med på det, er en skam og uttrykk for et svik. Makt og penger gjør blind.
Fred er mulig!
Jeg tror på fred, tross alt. Fred er mulig! Det er mer enn et begrep. Slik situasjonen nå er, er det likevel vanskelig å se i mørket. På reise hos naboen i øst blir ikke håpet og troen styrket. Det går i feil retning. Det strammer seg til. Jeg blir deprimert av det som skjer. Det går inn i margen og setter seg som lammende gift. Det er farlig viss den giften sprer seg i kroppen og nabolaget.
Selv om det er i ferd med å bli svart midt på dagen, skal ingen få ødelegge fremtiden. Ingen skal få ta fra meg troen verken på Gud eller mennesker. Jeg nekter å la den lammende giften spre seg i meg. Jeg tror på noe som er sterkere enn noen plakater som sprer gru. Jeg tror ikke på dødskreftene. Jeg tror på livet. Jeg velger å bruke et annet ord enn jeg. Jeg sier det slik; Vi tror på det gode fellesskap. Vi tror på livet!
Gågata Arbat i Moskva