I dag ble jeg spurt om legitimasjon. Det er lenge siden sist. Årene har gått, og det er heller sjelden at de i kassen spør meg om min status. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. Selv om håret har grånet og kinnskjegget er hvitt som samvittigheten, mener jeg at det hadde vært på sin plass at jeg ble spurt om alder. Tross alt, man må jo være gammel nok for å kjøpe de edle varer. Jeg hadde absolutt ikke blitt fornærmet hvis en vakker ekspeditrise, noen tiår yngre enn meg selv, hadde spurt om å legitimere at jeg var gammel nok. Det hadde vært et kompliment jeg kunne levd lenge på.
Det begynte med at jeg havnet i en av de matbutikker hvor jeg har en tendens til å kjøpe mer enn det jeg hadde tenkt. Det skyldes at det så forlokkende ut både i den ene og den andre disk. Det var på impuls jeg la kjeks og ost i trillevogna. Da var kvelden berget.
I matbutikken var det et lukket rom hvor det stod en plakat om at det bare var for de som ikke var muslimer. Som kristen kunne jeg jo ta en titt, tenkte jeg. Det er tross alt ikke mange steder i verden hvor jeg kan gå inn, men ikke de som har en annen tro. Greit nok at vi er i den muslimske fastetiden Ramadan, men dette rommet er hele året bare for «non muslims». I rommet fant jeg en kjøledisk med bacon, skinke, diverse pølser og annet som ikke alle kan spise. Dermed lukkes døren og gardinen trekkes ned. Alle skal jo ikke se det som er endel av virkeligheten. Jeg kjøpte en type salami som jeg så fram til å nyte sammen med osten, men jeg manglet vin.
Jeg har gått i de fleste smug i det området jeg bor i. En dag gikk jeg forbi noen vinduer som det ikke var mulig å se gjennom. Det virket som det var et lokale som var lukket og låst. Selvsagt måtte jeg sjekke hva det var innenfor. Det sier seg selv at jeg må vite det som er der jeg ikke vet. I det jeg åpnet døren skjedde det et mirakel, et vinunder i 2021! Lokalet som virket å være tomt ble plutselig fylt opp av alskens varer som jeg ikke hadde sett på en stund. Det var en butikk med flasker av det som er litt sterkt, noe sterkere og det som brenner som chili.
Etter å ha handlet ost og en pølsesnabb, satte jeg igjen kurs mot dette skattekammeret. Jeg var ute etter å kjøpe et par flasker med rødt. Jeg gikk runden i det lille lokale. Det var ikke større enn en liten kiosk i min hjemby, men likevel stor siden det var varer fra gulv til tak. I det jeg kom til kassen ble jeg spurt om legitimasjon. Jeg gav han passet. Det studerte han nøye, og tok bilde av. Nå er jeg skrevet inn i det offentlige register som en som har handlet det som må skje i det skjulte. Så spurte han spørsmålet som jeg aldri får på polet i moderlandet; «Which religion do you belong to?» Jeg svarte som sant var: «I am Christian!».
Som ung teologistudent fikk jeg teksten om vinunderet i Kana, det som var Jesu første under, som eksamensoppgave. Det var snakk om flere hundre liter av beste kvalitet. Det var stor krise fordi det var i ferd med å bli tomt for vin i bryllupet. Jesus gjorde ikke vin til vann, slik noen har håpet og tolket. Det var vann som ble til de edleste dråper vin. Det ble et forspill til festen hvor vi alle er invitert. Etter livet er det ikke slutt. Det er på den andre siden at det virkelig begynner. Etter at vi har sagt farvel er det tid for gjensyn og fest. Da blir det Barolo og Grand cru!
Her i Dubai fikk jeg bare en liten opplevelse av vinunderet da jeg tok meg råd til et par rimelige italienske røde i et lokale som så ut til å være tomt, men som åpnet dørene i det jeg hadde riktig svar å gi: «Jeg er kristen!»