Det kan være både hyggelig og vakkert med snø i påsken. Enda bedre er det tidligere på vinteren. Da lyser det opp i mørketiden. Det gjør godt for både kropp og sjel. Likevel, jeg har valgt å bo der det er lite snø på vinteren. Stavanger er ikke kjent for pudderføre og lysløyper. Det finnes ikke en tråkkemaskin i den bykommunen, så vidt jeg vet. Likevel er det kort vei til hvitkledde topper for de som setter kurs mot Ryfylke og fjellene. Noen må gå på ski for at de skal kunne ha det godt med seg selv. Jeg er ikke skrudd sammen slik at jeg må når jeg har fri. Hvorfor skal jeg det? Hvorfor ikke bare la livet være slik det blir.
For å være sikker på at jeg unngår snøfiller i påsken, har jeg satt kurs rett til havs. Langt der ute, vest i havet, ligger øya Utsira. Det er der nordavinden blåser fra alle kanter, og luften er full av saltråk fra bølger som slår uten stans. Det er den vakreste musikk. Jeg gleder meg til å rusle flere turer, og bare puste ut og inn. Da vil jeg se ut mot horisonten. Der ute ser jeg evigheten. Den tar aldri slutt. Det er nettopp det som er det evige perspektiv. Det er noe som følger etter, selv når punktum er satt.
Utsira er Norges minste kommune, og antagelig en av de kommuner med minst snø i løpet av vinteren. Nå skal det sies at det var noen dager med snø i vinter, og det varte lengre enn normalt. Da var det fest, og skolen arrangerte selvsagt akedag. Det er slikt som de ikke kan planlegge uker i forkant. Hvis det er snø på marka på morgenen, er det best å knytte skiskoa mens landskapet enda er hvitt.
Det er rett før påskeliljene spretter
Jeg har en av de mest ustelte hagene som finnes på øya. Ikke er jeg flink til å grave i jorden, og ikke er det lett å holde tritt når jeg befinner meg på andre breddegrader det meste av tiden. Nå skal det sies, at jeg har plantet tulipanløker og sådd noen frø. Jeg venter spent på å se om det skjer undre av liv som kommer opp av jorden. Det gleder meg når det skjer.
Det som er det virkelige mirakelet, er alle påske og pinseliljene som fargelegger hagen hver vår. Folk stopper og tar bilder, og lurer på hvilken gartner som bor i det grå huset. Lite aner de at han ikke gjør noen verdens ting for at liljene skal fortelle at det er vår. Jeg er like forundret hvert år, men hemmeligheten er at løkene får gro og spre seg som de vil. Påskeliljene er livet som dør, og som kommer igjen og igjen. Opp av svart jord vokser livet frem. Det er Vår Herre selv som sørger for at underet skjer. Selve livet som vokser frem, er påskens budskap. Det er fantastisk at blomster kan si mer enn ord.
Opp av svart jord, vokser livet fram.
Jeg gleder meg til å være en uke vest i havet, og se med egne øyne at påskeliljene gror. Den stille uke, fra palmesøndag til påskedag, skal jeg følge livets rytme. Puste inn, og puste ut. Jeg skal tenne i peisen, og gå turer hvor viden tar tak i håret som ikke allerede er blåst bort. Det er som om batteriene lades bare jeg lar tanken vokse frem. Det er slik vi er. Vi er ladbare batterier som trenger påfyll.
Alle bildene er tatt på Utsira 25.mars 2024