Jeg nyter en fridag uten de store planer. Etter en lang frokost drar jeg på et av byens mange kjøpesentre. Der er en konstant summing av lav musikk og mennesker som snakker. De dyreste motebutikkene er som planeter uten liv. Det er få kunder i de butikkene, og de som står der har ikke et smil å gi selv om de følger deg med falkeblikk. Fordelen er at du sparer mye ved å gå forbi. Likevel ender jeg med å prøve en skjorte som jeg i ettertid angrer på at jeg ikke kjøpte, men det er ikke verre enn at jeg ville angret mer hvis jeg hadde kjøpt den.
Turen går videre til kanten av havet for en enkel lunsj og en kopp svart kaffe. Jeg har funnet mitt sted hvor jeg ofte kommer tilbake. Der er kaffen god. I tillegg blir den servert i en skikkelig kopp, og ikke i plastikk eller papir. Kaffe i pappkrus smaker som søppelet det blir.
På selve stranden leier jeg en solseng. Der blir jeg liggende å lese på en bok til lyden av bølger som slår innover stranden. Lyden er som vann til kameler i ørkenen. Jeg kan leve mange dager på det. Likevel er det ikke til å unngå at bråket av vannskutere som freser frem og tilbake er med på å dempe gleden. Heldigvis er vannskuterne et stykke unna slik at det bare blir en jevn dur.
På Svalbard var det noen skuterfrie daler forbeholdt hundesleder og de som gikk på ski. Det bør være slik også når sommeren kommer til kysten av Norge. Da bør vannskuterne holdes borte fra å kjøre tett på strender og svaberg der folk vil nyte det å ha fri fra byens larm.
Metroen har sin egen bane over veinettet. Det er et enkelt og effektivt fremkomstmiddel, men det kan også være et sjansespill i disse virus tider.
Fra lyd til støy
Etter noen timer i solen har jeg tatt turen til mitt nabolag for å få en matbit. Jeg trives på fortausrestauranter av det billige slaget. Der er maten som regel god, og det er forholdsvis rent. Kylling og nudler, og en nypresset limejuice. Prisen er av det hyggelige slaget. Utsikten er rett ut i en trafikkert vei hvor biler suser forbi.
Biler preger lydbildet i alle byer. Biltrafikken er kilden til det som blir en konstant bakgrunnsstøy. Bilen er en farlig lydforurenser. Hard gummi på svart asfalt, og klappelyd hver gang en bil kjører over en stripe av maling. I Dubai er det få elbiler som hvisker stille. Her er det motorer med kraft og lyd. Det å ha den største bilen handler om sikkerhet. Og stil. Og manndom. Og rikdom. Bilene kjører fort. Det er mulig å kjøre tjue km over fartsgrensen i Dubai. 100 blir 120. 120 blir 140. Kjører du mer enn tjue over, blinker det fra et kamera. Da kommer det en lapp i posten noen dager etterpå. Gjør du noe galt kan du vite at du blir sett.
Noen etasjer over meg er det en betongbru. Den går over den lille veien som bare har fem kjørefiler. Tross alt er det bare en liten stikkvei, og ingen motorvei jeg sitter ved. På brua går en helautomatisk og førerløs metro. Den passerer hver femte minutt og sier svissj som når en trommeslager bruker visp.
Jeg kommer ikke unna lyden fra minareten. Den starter lenge før jeg står opp, og lyder fem ganger om dagen. Det er ikke et sted i Dubai du ikke hører utroperen som kaller til bønn. Hadde vi ringt med kirkeklokkene klokken fem om morgenen hjemme hadde vi fått store problemer. I en muslimsk stat er det en del av byens pust.
Lyden av by er et mangfold fra kakofoni på sitt verste til vakker symfoni. Jeg hører mengder av fugler som kvitrer og kurrer, vakre fugler med ulike farger og fasonger. De er som blomster i luften. Og jeg hører mennesker i alle varianter som beveger seg og snakker i kor. Lyden av virksomme hender er en god lyd. Lyden av arbeid og liv er med på å forme hverdagen. Vi trenger lyder i våre byer. Uten lyd er det ingenting som skjer. Men vi trenger ikke støy. Det er forskjell på det.
Noen ganger er det viktig å søke stillhet og ro. Da gjelder det å finne en oase i menneskejungelen hvor volumet er satt på lavt. Den beste lyd er jo tross alt stillheten.
Dubai by night. En storby tar ikke pause. I byen er det lyder hele døgnet.