Jeg tar toget fra Warszawa til grensebyen Chelm. Der får jeg tid til å kjøpe vann og noe å spise, før jeg stiller meg på perrongen og venter på at dørene skal åpnes. Det er mange mennesker som venter på å reise inn i Ukraina, men noen mangler. Det er viktig å se de en ikke ser. Det er bare kvinner og barn som reiser, og noen få eldre menn. Og meg.
Fravær av menn gjør at det ikke er en overraskelse at jeg må dele lugar med et par ukrainske kvinner. Heldigvis snakker de litt engelsk. Alle har flere kofferter, og tunge. De er på vei hjem igjen fra et besøk i vest. Jeg føler meg trygg. Det er tross alt ikke kvinner som har startet krigen..
Toget er malt i de ukrainske farger. Konduktøren tilbyr meg en kopp kaffe. Uten ukrainske penger kommer jeg dessverre ikke langt, men en av kvinnene spanderer en svart kaffe. Det varmer.
På den polske siden av grensen blir vi stående lenge. Sekunder blir til minutter, som blir til langt over en time. Det polske grensepolitiet har ikke hast. De går fra kupe til kupe. Alle må vise pass. Med seg har de soldater med våpen. De er høflige, og jeg skimter smil bak den alvorlige masken.
Endelig rykker det i toget, og vi setter kurs over grensen. Konduktøren går forbi og ber oss holde passene klare. Det har blitt mørkt ute. Fra sollys dag, til kveld. Igjen stopper toget. Det er tid for ny venting. Minutter går over i timen. Og mer. Det forunderlige er at ingen klager. Tid er en viktig del av reisen. Folk snakker, leser, slumrer og rusler i gangen. Noen barn springer mens de pludrer og lager lyd. De bråker ikke. Lyden av barn som lever er den vakreste musikk.
Tid er en viktig del av reisen!
De fleste på toget er flyktninger som er på vei hjem. Menn i stridsalder har ikke lov til å forlate landet. Menn har militære forpliktelser. Derfor er det nesten bare kvinner om bord. Det er en av de kvinnelige medpassasjerene som forklarer det til meg, Vi deler samme sovekupe.
Ingen reagerer på at jeg som mann skal dele lugar med noen fremmede kvinner. De smiler. Praten blir god. Jeg føler snart jeg er blant venner som da jeg var barn og tok toget gjennom Europa. Mine foreldre fant meg omsider der jeg kom gående i korridoren spisende på en “bombom”. Hvor hadde jeg vært, spurte fatteren. «Jeg har mange venner i Tyskland, jeg», svarte jeg som sant var. Som barn er det ikke vanskelig å få venner. Selv i dag, noen år etter, oppstår nye vennskap på toget.
Jeg tar av meg skoa. Det er varmt og klamt i den trange kupeen, og tærne trenger lufting. Angsten er stor for om jeg husket å ta på nye strømper på morgenkvisten. Det gjorde jeg ikke..
Klar for en lang natt på toget til Kyiv
Stillheten, og mørket!
Det er få lys i husene vi passerer, og gatelys er slått av. Mørket virker å være svart. Bare noen få biler står med lysene på utenfor bommen da vi suser forbi, men selv de fleste av dem har skrudd av lysene. Ukraina er et stort frodig land, men jeg må vente til morgenen før jeg ser høstfargene på trærne.
Konduktøren trekker ned rullegardinene på vinduene i korridoren og i kupeene. Det kalles blending, slik det var påbudt under andre verdenskrig i alle vinduer hvor det var lys i rommet innenfor. Minst mulig lys skal sendes ut i natten. Jeg leser ingen bok om krigshistorien. Dette er nåtid. Jeg beveger meg i Europa i dag. Dette er alvor. Ukraina er mørklagt. Europa er i krig.
Etter en natts søvn er jeg klar for en ny dag. Folk våkner til liv, men det er ikke noe stress å spore. Folk er vennlige og rolige. Det er mer stress på trikken i Oslo enn det jeg opplevde på toget til Kyiv.
Når toget stopper etter en lang natt, finner vi våre kofferter og går ut i den friske høstlufta. Selv utenfor er det en viss ro og verdighet over det lille kaoset som det alltid blir med mange mennesker på samme plass. Som utlending er jeg velkommen. Jeg er et tegn på normalitet. Det trengs i en verden hvor det unormale er blitt hverdagen.
På vei inn mot hovedbanestasjonen i Kyiv