Det var en dramatisk uke, fylt av kontraster. Fra hyllest og palmegrener til avskjed og sorg. Slik vi sliter med å ta avskjed med våre kjære, slet Jesus med å ta avskjed med sine nærmeste. Han samlet alle til et siste måltid. Jeg har lengtet inderlig etter å spise påskemåltidet sammen med dere.
Måltidet kvelden før langfredag. Det er som å besøke en celle hvor den dødsdømte får siste ønske oppfylt. Et måltid sammen med sine kjære. Men nattverden er ikke et dødsmåltid. Det var et avskjedsmåltid, men det var også mye mer. Brødet, vinen og fellesskapet var og er livets måltid, - tross alt!
Langfredag er dagen som gikk i svart. Etter å ha bodd flere vintre på Svalbard, vet jeg hva mørke er. Det var ikke et problem at det ble mørkt, men det er utfordrende når det blir svart. Det er forskjell på det. Det vet vi fra egne liv både i nord og i sør.
På langfredag gikk teppet ned. Døden satte en dramatisk sluttstrek på første akt. Alt håp så ut til å være ute. Det er som når vi står ved en grav og en kiste senkes i seks fot med jord. Det gjør sterkt inntrykk på meg hver gang jeg står der og tar de første to skuffene med jord. Livet er brutalt ekte. Av jord er du kommet. Til jord skal du bli! Tilbake er tomrommet. En tom stol. En tom seng. Ord som ikke lenger sies. Den store stillheten. En grav å gå til. Tomhet er å være i et rom hvor der før var yrende liv.
Det er vår. Det begynner å spire å gro. Blomster opp av frossen jord. Fugler i luften. Lyden av liv. Solstråler som varmer. Vind blir til frisk bris. Over masken skimter jeg øyne som smiler. Selv på avstand ser vi. Borte, men nær som om vi var i samme rom.
Lys, fugler, blomster, bølger på havet, og vi mennesker.
Alt skapte han vakkert i sin tid!
Vi stopper ikke i det svarte. Den lange fredagen er forbi. Vi går videre. Det er ikke slutt etter første akt. Etter en pause synger englene i flerstemt kor mens teppet går opp. Scenen er ny.
Også evigheten har han lagt i våre hjerter
Vi vet at dødskreftene er en realitet, krefter som bryter livet ned, men påsken løfter oss videre. Vi bæres på englevinger. Frykt ikke! Vi ser forbi fjellene. Vi ser landet bortenfor horisonten. Vi vet at døden er en realitet, men det er livet vi lever. Det evige har allerede begynt.
Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid!
Ved graven slutter jeg ikke med to skuffer med jord. Når min tur kommer vil jeg ikke høre noen ting, men jeg kjenner allerede lyden av jord og småstein på en kiste. Toner i moll. Tredjegangen lyder ordene som peker fremover. En retning. Utenfor øst, vest, nord og sør. Utenfor tid og klokka som går. Utenfor følelser av tap og sorg. Det å miste er midlertidig. Det venter en ny himmel og en ny jord. Der skal vi igjen møtes. Da blir det fest!
Av jorden skal du igjen oppstå!
Sitater er hentet fra Lukas 22, Forkynneren 3 og Johannes Åpenbaring 21