Det å dra tilbake i tid er like vanskelig som å spå fremtiden. Jeg er ingen mester i noen av delene. Ikke er jeg profet og ikke er jeg flink til å oppsøke min egen historie.
Fortiden har jeg forlatt. Det høres noe brutalt ut, men det er en sannhet som har preget mitt liv. Noen vil kalle det å rømme fra sted til sted. De vet ikke helt hva de snakker om, men jeg har snudd ryggen til og gått videre. Alltid videre. Det er en overlevelsestaktikk som har preget min vei, men det å snu ryggen til sin egen historie er å snu ryggen til seg selv. Dermed har jeg mistet mer enn jeg vet. Jeg aner hva som ligger der under overflaten, men har ikke helt våget å stoppe opp for å begynne og grave.
Skatten ligger ikke i enden av regnbuen, men i sporene som er visket ut i sanden.
Gjennom et langt liv av dager og år, har jeg flyttet fra sted til sted. Slik var det å vokse opp som barn. Slik har også voksenlivet blitt. Det er ikke noe galt i det. Vi lever alle ulike liv. Min svakhet var at da jeg dro ble det vanskelig å komme tilbake. Jeg sliter med å være på besøk der jeg før var hjemme. Det å være turist i gater hvor jeg tidligere lekte, kan fort bli en nedtur i følelseslivet.
Det å være på besøk der en før var hjemme, er ingen lett øvelse.
Stranda ligger vakker ved Storfjorden. Bildet er tatt fra fjellet Roalden
Tilbake i tid
Denne sommeren har jeg dratt tilbake. Tiden er forbi, men jeg returnerte likevel til gater og smau hvor jeg sprang som barn. Stranda på Sunnmøre var et av de stedene hvor jeg var gladest som barn. Der fikk jeg bo hjemme samtidig som jeg gikk på skolen. Det var noe jeg ikke hadde opplevd før. Mine to første skoleår bodde jeg borte. Da var det internatlivet som gjaldt, før familien satte kurs mot Norge og bygda i vest.
I tredje klasse ble jeg kompis med Tommy, Ola, Oddisen, Edgar, Arvid, Olav, Sverre, Arnfinn, Karsten, Knut Helge og resten av gjengen. I flere år satt vi i samme klasserom, spilte fotball på «Fløten» som var den lokale løkka, rant rattkjelke med fare for biler som kunne komme rundt neste sving og dro på tur med speideren med overnatting ute i det fri.
Sist vi møttes, var i 1973. Bildet av Ola Raknes og meg som skuer utover fjorden.
Barneskulen hvor vi gikk. Lek og alvor.
Livet sprudlet
Jeg husker enda de første snøflakene som falt ned fra himmelen. Det var september måned, og noe rart dalte ned utenfor vinduet der jeg satt ved pulten i min nye klasse. Tusenvis av snøflak la seg på marken før de smeltet bort. Nye snøflak avløste de som smeltet, og raskt var bakken hvit. Fjorden lå vakker nedenfor, og fjellene omkranset bygda som en brud. Naturen var fantastisk, selv om det ikke var det jeg som barn brydde meg om. Jeg hadde mer enn nok med livet med all sin puls. Jeg var en aktiv liten gutt.
For moro skyld satte min far meg på en prøve. Jeg skulle få fem øre hvis jeg satt stille i tjue minutter. Jeg husker enda jeg satt stille på krakken i fem minutter, før loppene i blodet fikk både kjeften og beina i galopp. Livet sprudlet. Det var det jeg dro ifra.
Stranda kyrkje, og prestegården hvor jeg bodde som barn.
Jeg er noe større enn da jeg satt her som barn.
Femti år siden sist
Hvorfor har det vært vanskelig å dra tilbake? Hvorfor tok det over femti år før jeg fysisk returnerte? Over femti år! Det er ikke sikkert du forstår, men da forstår du heller ikke meg. Kjærligheten. Livet. Hverdager og høytidsdager. Hjertet som slår. Luktene. Smakene. Lydene. Borte og hjemme. Vennene som var, og som fremdeles er. År som har gått uten at noen er glemt.
Jeg har mange hjem. Steder. Hus. Gater. Trær jeg kjenner igjen år etter. Tuntreet som fremdeles står der. Kirka. Skolen. Stier hvor jeg gikk. Men alltid videre. Neste stoppested er rundt neste sving. Lenger frem. Bortenfor horisonten.
Jeg er hundreprosent til stede der jeg er. Det er en god egenskap som har fulgt meg fra sted til sted, men sporene har blitt visket ut i sanden av havet med sine bølger som har skvulpet over sand og stein.
Barndomsvenner er en skatt jeg forlot. Til de jeg ikke har møtt siden da, kan jeg likevel si at de fremdeles er en viktig del av meg. De ligger gjemt i enden av regnbuen.
Det gjorde godt å lande noen dager på Stranda. Treffe Ola, Karsten, og Gro. Få nøkkelen til kirka og sitte i trappa opp til prekestolen som jeg gjorde som barn når kirka var full på julaften. Se huset hvor jeg bodde. Vinduet stod fremdeles åpent på det som var barndomsrommet. Det delte jeg med min bror. Vi kalte det for «flyplassen», siden det var så stort. Kulden satt i veggene i huset hvor fyringsutgiftene må ha vært større enn lønna som kom inn. Likevel er det varmen i huset jeg husker. Familien var samlet rundt samme bord.
På leit etter presteselen. Jeg fant den ikke. Etter femti år har den muligens tatt kvelden.
Menneskene
Og jeg husker presteselen, seteren eller hva du ville kalt det på din dialekt, hvor vi dro opp med ski og lærte å gå på noe annet enn stekende varm sand. Jeg husker fotballen på løkka, og de mer alvorlige kampene som da vi slo sjette klasse mens vi selv gikk i femte. Det ble uavgjort, og jeg scora siste mål i straffekonken som avgjorde det hele. Fremdeles husker jeg hvordan ballen suste inn rett ved venstre stang.
Den gang da. Det er ikke nå. Likevel var det godt å komme tilbake igjen. Kjenne at noe av meg var hjemme også der. Se de vakre fjellene, fjorden og elva som fremdeles renner gjennom i bygda. Det ble noen tårer og minner som strømmet på. Og den gang som nå, er det menneskene som alltid gjør mest inntrykk. Det er de jeg har med meg videre som en viktig skatt jeg bærer på.
