Jeg har flyttet hele mitt liv. Fra sted til sted. Livet har vært en vandring på en sti som alltid har gått videre. Jeg ble født bortenfor havet, men det var likevel hjemme. Fødselen husker jeg lite av, men det er blitt meg fortalt at mine søsken kom for å se den nye lillebroren deres. Tross alt ville det bli en til som skulle dele oppmerksomheten og ta plass i det lille fellesskapet. Nå var brødrene mer interessert i det som var viktigere enn meg. De gikk rett bort til skuffen ved sengen på sykestua. Der visste de at det lå sjokolade. Det var derfor de var kommet på besøk. Heldigvis fikk de en god opplevelse av å møte sin lillebror for første gang. De så ikke en konkurrent, men en som gjorde at de fikk ekstra søtsaker.
Jeg er født i forrige årtusen. Så gammel er jeg. Jeg ble født i Afrika, det vil si utenfor det som er fastlandskontinentet. Det skjedde under et høydeopphold i 1500 meters høyde, i byen Antsirabe i innlandet på Madagaskar. Der slo jeg opp øynene og satte i et skrik da jordmora klapset til meg for å høre om det var liv i den lille krabaten. Fjorten dager etter fødselen ble det et nytt skrik, i det presten helte vann i hodet på meg uten at jeg var forberedt på det. Det skjedde i en kirke med over to tusen mennesker til stede. Tonene fra de sangglade gasserne fylte det mektige rommet. Ofringen foregikk ved at både store og små gikk benkerad for benkerad frem og ga av det lille de hadde. Det er alltid et høydepunkt ved gudstjenester på solskinnsøya. Der har vi noe å lære. De fattige er bedre til å gi enn vi som er rike og har mer enn vi trenger.
Etter dåpen satte vi kurs mot østkysten, og byen Vangaindrano. Der bodde vi på Mandoky, et hus på en stor høyde som tidligere hadde vært et offersted. Enda ble det sagt at de hørte skrikene fra ofrene som avsluttet sine liv der. Selv hørte jeg ikke annet enn lyden av ville hunder og hanen som gol. Lyden kunne komme fra rett under sengen, siden huset stod på støtter for at ikke krypdyr skulle finne på å komme på uventet besøk. Største faren var likevel myggen. Det var den som virkelig kunne få feberen til å stige. Og gulfeber. Jeg kan skryte av at jeg har hatt høyest feber i familien. Da det ikke var lenge igjen og håpet om å overleve var ute, kom min bror bort til mine foreldre og sa; «Vær ikke redde, jeg har bedet!» I samme sekund begynte feberen å trekke seg tilbake fra den slitne lille kroppen.
Det er noen år siden dette bildet ble tatt
Fire år bodde vi i Vangaindrano, før vi reiste den lange veien hjem til Stavanger. Selve reisen tok fire uker. Jeg kan skryte av at jeg har styrt skuta gjennom Suezkanalen. Det var hvert fall det jeg selv trodde. Vi tok taxi fra Marseille til Genève, og tog videre nordover. Med 17 kofferter og egne barn pluss noen ekstra, var det mye å telle opp slik at alt og alle kom med. Det å bytte tog var en kunst som heldigvis hører fortiden til.
Etter to år hjemme, dro vi tilbake til øya i sør. Da bodde jeg sammen med mine foreldre i byen Farfangana. Det kunne bli lange dager sine mine søsken var på skolen langt borte. Da kunne min mor ta meg med på lange sykkelturer. Vi hadde med oss en kurv med noe å spise og drikke.
Som syvåring flyttet jeg på internat til min fødeby. To år gikk jeg på norsk skole sammen med mine søsken. To ganger i året, sommer og jul, fikk vi være sammen med våre foreldre. Jeg husker dagene vi brukte for å kjøre de sekshundre kilometerne på dårlige veier fra kysten opp til Antsirabe. Det var tøft å si farvel. Min mor prøvde å forklare meg hvorfor jeg måtte bli igjen på skolen, og hvorfor de skulle dra tilbake uten meg. Det klarte hun aldri helt å forklare. Det var tøft for en liten gutt å forstå det som ikke var mulig å forstå, men på mange måter var det tøffere for min mor enn det var for meg.
I voksen alder har jeg vært tilbake noen ganger på øya i sør. Da var den lange alleen foran huset i Farfangana skrumpet inn til noen få meter. Sykkelturene jeg var på sammen med min mor, de som gikk lengre enn langt og til og med krysset en stor bru, viste seg å bare gå rett bortenfor der vi bodde. Og høyden vi hadde bodd på i Vangaindrano, var kun en liten forhøyning i landskapet. Det var som om dressen i skapet hadde krympet med årene.
Heldigvis kan jeg si det om livet, at jeg har vært på en vandring jeg ikke ville vært foruten. På veien har jeg hatt mange gode folk rundt meg, mor og far, søsken, gode venner og mengder av mennesker som har vært der i små og lengre perioder. Det har blitt mange avskjeder, men også mange møter å glede seg til.
Min mor og meg. Ser ut som jeg har fått rosiner. Det var alltid stas!