Jeg liker ikke sprøyter. Jeg er ikke tøffere enn det jeg er. På en liste fra en til ti, er jeg et stykke under middels. Sånn er det.
Det er ikke lett å se nyheter på tv for tiden. Hver gang det filmes noen som får en sprøyte, må jeg snu meg vekk eller lukke øynene. Nå viser de jo stadig dette torturredskapet. Det betyr at jeg egentlig burde skrudd av tittekanalen og nøyd meg med radio og nyheter på nett. Det er jo blitt en sport å vise mennesker som får en diger strikkepinne stukket inn i armen.
En psykolog ville fort funnet ut at grunnen til min redsel for sprøyter ligger i barndommen. Det var da, i forrige årtusen, at steinene ble puttet i ryggsekken som jeg fremdeles bærer. Siden jeg vokste opp med stadige forflytninger mellom Norge og Madagaskar, fikk jeg overdoser av vaksiner. Bakgrunnen er dog ikke mengden av sprøyter jeg fikk, heller ikke at en vaksine slo ut feil slik at jeg fikk gulfeber, men mine eldre søsken som klarte å skremme lillebroren hver gang han skulle få et stikk i armen.
Med årene er jeg blitt såpass kjent med meg selv at jeg ikke er redd min egen frykt. Så tøff er jeg tross alt blitt. Hver gang jeg skal ta en blodprøve eller en vaksine, ber jeg om å få legge meg ned og se en annen vei. Spesielt det siste er avgjørende viktig. Jeg tåler ikke å se en sprøyte. Det vil i så fall føre til at blodet forsvinner raskere fra hodet enn den syke pleieren klarer å tappe mitt blod.
En gang energien var ute av kroppen og jeg var på sykehuset i Longyearbyen for kontroll, ville de ta blodprøve på meg. Jeg satt tilbakelent i stolen og så en annen vei. Likevel besvimte jeg før nålen var satt inn. Da det skjedde for andre gang, ble jeg kjørt i trillebår inn til et rom og lagt i en seng. Der fikk jeg mange elektroder plassert over brystet i et forsøk på å finne ut om noe var feil som ikke var riktig. En time senere gav de meg en boks cola og lot meg kjøre hjem.
En annen gang, det var hos tannlegen, våknet jeg av at tre kvinner stod bekymret over meg for å sjekke om jeg levde. Selv trodde jeg at jeg var kommet til himmelen eller et lignende sted, men jeg hadde dessverre bare besvimt da jeg fikk bedøvelse. Smerten tåler jeg bedre enn at noen hvitkledde kommer med en torturgjenstand og stikker meg i tannkjøttet. Det hjelper heller ikke at de er kledd i grønt. Det som hjelper, og det har jeg opplevd en gang, er at de snakker beroligende og legger et grønt håndkle over øynene mine slik at jeg ikke ser noen ting.
Jeg er ikke tøff. Nå vet du det. Selv har jeg visst det lenge. Likevel gleder jeg meg til å ta koronavaksinen. Selvsagt skal jeg ta den! Alternativet er verre enn et stikk i armen og noen sekunder i drømmeland.
I beste fall virker vaksinen slik at livet endres til det bedre. Bivirkningene ved ikke å ta vaksinen er mer alvorlige. Det vet vi mye om. Alternativ til å unnlate å ta vaksinen er fortsatt isolasjon, folk som mister jobben og et snikende virus uten kontroll. Nå sliter mange både helsemessig og økonomisk. Da er det ren solidaritet å ta vaksinen i håp om at restriksjoner ikke lenger vil være nødvendig. I tillegg handler det om egen sikkerhet og et ønske om å minske avstanden til folk.
Det ligger et håp i vaksinen som gjør at jeg skal ta vaksinen når det er min tur,
men jeg kommer til å lukke øynene og se en annen vei.