Det er en underlig tid å oppholde seg i Jerusalem og Tel Aviv. Da angrepet traff Israel lørdag 7.oktober var jeg i Gamlebyen i Jerusalem. Det var en levende bydel med mye liv i gatene. Der var en kø av mennesker, og jeg snek meg rundt i sidesmauene for å komme meg fram. Nå er det nesten tomt. Pilgrimmene har dratt, og mange av småbutikkene og kafeene holder stengt.
Mye har skjedd siden da. Nyhetene har vært fulle av bilder og ord om det som skjer. Bak bildene er en virkelighet som er enda verre. Det preger alle jeg møter på min vei disse dagene.
Jeg tror ikke på de som går til angrep slik vi opplevde lørdag den 7.oktober. Hamas la en brutalitet og ondskap i handlingene som krevde mange uskyldige liv. Det er viktig å stoppe terroren, og jeg har forståelse for at det må settes kraft bak det å forsvare seg og sine. Samtidig er det alltid en fare for at hevneren returnerer ondskap med ondskap. Da gjør en seg selv til overgriper. Et barn har samme verdi om det er jøde eller palestiner. Det er en stor utfordring å løfte de etiske verdier i en krigssituasjon.
Jeg tror ikke på hevnen. Samme hvor grusomt det som skjedde var, er det viktig å ikke bli like ond selv. Fremtiden kan ikke bygges på hat. Det må ligge helt andre verdier i bunnene for å bygge varig fred.
Et hus som ikke er bygget med en skikkelig fundamentering og grundig reisverk, vil rase som et korthus. Det er mange eksempler på det. Et jordskjelv kan legge store hus i grus. Slik også med fellesskapene vi bygger. Det skal stor ingeniørkunst til for å bygge både de små og store fellesskap vi lever i. Det er en jobb vi aldri blir ferdig med. I vår tid, på vår vakt, står selve grunnmuren av verdier under angrep. Det ser vi både her i Midtøsten, i Europa og flere steder hvor konflikter og kriger foregår.
Evakuering
I går, onsdag 11.oktober, var jeg som sjømannsprest på Ben Gurion flyplass for å snakke med nordmenn som fikk plass på evakueringsflyet UD hadde satt opp. Mange var tydelig preget etter en tøff uke i området. Det var både smil og lettelse å spore, men samtidig tårer fordi situasjonen er som den er. Som Guro Thoresen sa til meg da hun hadde sjekket inn; Det føles feil, litt fint og veldig trist å dra herfra nå. Det er ikke oss det er synd på. Det er de som bor her, som må bli værende.
For meg var det rart å være tilbake på flyplassen da flyet gikk. Det var en tomhetsfølelse som jeg da kjente i magen. Noen kan kanskje kalle det en smak av frykt. Det å kjenne på sårbarheten gjør meg liten oppe i alt. Det å være alene koster dypt. Jeg kunne benyttet meg av muligheten til å dra hjem. Likevel valgte jeg å bli. Det handler om oppdraget ved å være til stede med tro og håp der livet står på spill. Dødskreftene må ikke vinne krigen vi er inne i. Vi tror på livet. Livet er heldigvis sterkere enn døden. Det er det kristne håp midt inn i vår virkelighet.
Kjekt å møte gode mennesker på vei hjem! Erlend Larsen (i midten), og Guro Thoresen (th).
Det ble både smil og tårer da mange ble evakuert ut.
Jeg håper å kunne sette kurs hjemover om noen dager. Hvilke muligheter jeg har, vet jeg ikke i skrivende stund. Det begynner å tette seg til. Men jeg tror det skal gå bra. Med rødt pass har jeg vunnet i lotto. Det er det ikke alle som har.
Har du et stearinlys i nærheten, vil jeg oppfordre deg til å kneppe hendene og tenne et lys for fred. Jeg håper på et hav av lys som tennes i dagene som kommer. Vi kan alle bidra aktivt for å skape det gode fellesskap, både der vi bor og her jeg nå er.
