Jeg har pustet ut, og pustet inn. Den friske luften fra havet har gjort godt. Det er den rette medisin for både legeme og sjel. Batteriene er ladet etter en god påskeuke på Utsira. Leger burde skrive ut blåresept på noen dager ved kanten av havet. Det hadde spart vår nasjon for mange unødvendige sykemeldinger.
Været har vært fra vått til våtere, og frisk vind malte bølgetoppene hvite. Det var like vakkert som fjelltoppene lenger inn i landet. Det har vært fyr i kaminen som har varmet opp både hus og vi som har vært der. Både morgen og kveld har det vært god mat og drikke, med nybakt grovbrød som den beste sjokolade. Dagene har vært krydret med gode samtaler med mennesker jeg har gått tur med, og de små prater på hjørnet og på krambua.
En gebursdagsfeiring klaffet seg slik at den var midt i den stille uke. Da gikk flagget til topps. Bursdagsbarnet var i godt voksen alder, men i gleden over fellesskapet var vi alle som barn. Da sang vi selvsagt for jubilanten, og snudde oss i ring. Nå skal det sies, for å si det som sant er, at det bare var jubilanten som reiste seg mens vi andre ble sittende å synge. Så gamle er vi blitt. Men det ble spist kaker som var festen verdig, og gode ord ble sagt. Det er viktig å feire når vi kan.
Tor Leif på trappa på sin gebursdag. Gratulerer med dagen som har vært, og årene som kommer!
Samtalen om været tar aldri slutt
Fra nord til sør i landet, har vi alle snakket om været. Det er en samtale som aldri tar slutt. Der er vi like vi som bor i dette langstrakte landet mot nord. Da har vi alltid noe å snakke om hvis noen skulle stoppe opp for å slå av en prat. Vi er flinke slik.
Vest i havet har det gått fra solskinn til tunge mørke skyer. Til tider har øya vært farget i grått. Det er også den vakreste farge jeg kjenner til, som den fineste lin. Det er flere nyanser i det grå landskapet som forteller at livet ikke er kjedelig. Livet er rikt.
Vått i marka
I marka var det noenlunde tørt, men det var før regnet kom. Etterpå var det bare støvler som gjaldt, eller «stivlar» som mitt søskenbarn Tor Leif sier på lokalspråket. Noen steder må du krysse myra for å komme videre. Da danser jeg fra tue til tue som om jeg var yngre enn jeg nå er.
Det er bedre trim å gå i marka enn å pese på en tredemølle til lyden av dundrende stygg musikk.
Jeg ser på bilder fra afterski og puber med skrål, og tenker at det er godt jeg ikke var der. Min tid er forbi på den måten at det ikke frister selv den minste lille nerve i min kropp. Antagelig er jeg heller ikke målgruppen. Årene har gått. Isteden går jeg ut på mitt lille kjøkken. Der er det akkurat passe trangt når vi er to. Med dempet musikk blir det en vals mens vi lager salat og steker det som står på menyen. Vi løfter glasset i en skål for livet som har vært, og det vi ikke aner hvordan vil bli.
Krambua
Antagelig er de totalt uvitende de jeg møter på min vei. De vet ikke hva det betyr, eller tenker ikke over det. De som sier hei, betyr mye. Det gjelder også de som stopper opp for å slå av en liten prat, de som sender et smil og de som vifter med handa som en hilsen. Det betyr mer enn de aner, og det betyr mer enn jeg tror.
De små samtaler på krambua er gull verdt. Jokerbutikken på Utsira er bygdas møtested. Det handler om å handle inn mat og det vi trenger, men det handler også om mye mer. Det handler om å se hverandre, og gi hverandre noen ord. Det er mer verdifullt enn vi vet. Uten butikken hadde lokalsamfunnet vært forbi. Selv om det hadde vært mulig og bestilt varer i byen, ville livsnerven vært borte vekk. Da hadde øya vært et spøkelsessted, men enda er øya full av liv.
Jeg setter kurs mot land. Ferieuken er forbi. Påsken var en velsignelse, både i sitt budskap om livet, og i hvordan den ble. Jeg takker både Vår Herre og menneskene som gav energi.
