Det er siste etappe før vinteren setter inn. Frø som ble plantet måneder tilbake i tid, har strekt seg opp i lyset. Fra jord til himmel. Nå er det tid for å vende tilbake til jorden igjen. Naturen i all sin skrud.
I sør er druene klar til å høstes inn. Sure druer blir den beste vin.
Jeg sitter på Café de France i en landsby i Provence. Et stort tun-tre skygger for solen, og den høyreiste monumentale kirka i sentrum av husklyngen holder vinden borte. Det gjør godt å hvile i ly av Guds hus. Kirken er mer enn tomme rom. Åpne dører leder inn. Jeg tegner korsets tegn og tenner lys for fred. Det er viktig at vi alle gjør i en høst som ser ut til å bli blodrødt mange steder. Kirken er med å gi håp i en tid hvor mørke og kulde preger mange av våre fellesskap.
Det er en hellig ro over plaza’en der jeg sitter. Kelneren kommer med et glass rosè og smakfulle oliven. Mennesker med grått hår, rynkene forteller at år har gått, sitter ved flere av bordene. Også noen er yngre. De trendy utestedene med lyd fra forurensing av høy musikk og krav om et perfekt ytre, er heldigvis andre steder. Vi som sitter på Café de France puster ut og puster inn. Hverdagsmennesker i all sin prakt. Noen snakker med hverandre. Selv sitter jeg og ser. Det er mer enn nok.
Tankene rusler i sakte film.
Det er en spennende skattejakt å gå i trange gater. Jeg prøver en gammel dressjakke på en gjenbruksbutikk. Den passer godt, men jeg henger den tilbake. Jeg har nok av dem hjemme. I stedet finner jeg et par sko. De er «chick» sier damen i butikken som overlater valget til meg. Her er ingen press på å kjøpe, men de er topp klasse sier hun med et smil. Jeg velger dem, påvirket av min egen flamme. Jeg fulgte begges råd. Nå har jeg et par brukte joggesko fra Provence med meg i kofferten. Hvis du ser meg sprade med lyse joggesko med et streif av rosa og blått, vet du hvor jeg har vært. De kommer nok til å stå i skapet de neste månedene. Det er mer vår i skoa, enn høst. Men de gir håp om at solen igjen vil snu mot et nytt år.
Små kanaler med rennende vann, som en elv, ligger rundt den gamle byen. Endene bruker den som boltreplass. Vi setter oss ned og dingler med beina ved kanalen. Endene kommer raskt til. De er vant til å få noen smuler fra menneskene. Fra oss får de bare et smil. I speilet ser vi at det vi gjør er en smak av det romantiske liv. Kunsten er å se det uten å bli blind.
L’Isle sur la Sorgue
En ukes fri gjør godt for kropp og sjel. Det hører med som en gave til livet som renner av gårde som sanden i timeglasset. Det handler om å stoppe opp og kjøre til siden. Da jeg var barn og kjørte innover smale veier i Ryfylke hvor min mor kom fra, var det heldigvis noen steder som var merket med en stor M. Husker du de blåfargede skiltene som stod der en kunne kjøre til side og slippe møtende bil forbi? Når veien er smal og trafikken er stor, trenger vi små lommer som gir plass til både oss selv og de vi møter på. Selv tanken må ha en M en gang iblant slik at den ikke bare stanger mot fjellveggen uten å komme videre. En rast i hverdagen gir energi slik at vi kan mestre dagene som tar.
Jeg har hatt en uke i sør. Ved Middelhavet. I Provence og lenger mot vest. Det har blitt noen jobbmailer, men ikke mer enn at skuldrene har senket seg og batteriene er ladet. Det er hemmeligheten med en høstuke som kalles ferie. Det å ta en rast hvor en bruker sansene til å se, smake og lytte til livet uten å haste videre. Det handler mer om å være. Det er en kunst jeg må lære igjen og igjen. Nå gleder jeg meg til alle fargene, regnet og blåsten.
Høsten er en vakker del av livet.
