Det farligste jeg gjør på mine mange reiser, er å ta taxi. Slik også da jeg landet i Amman sent på kvelden, og satte meg inn i en drosjebil. Setene var bakoverlent, og det tok ikke lang tid før sjåføren viste sine kunster som racebilsjåfør. Jeg har opplevd det verre, og holdt kjeft. Andre ganger sier jeg fra. Jeg har liten tålmodighet med barske menn som setter mitt og andres liv i fare.
Dagen etter blir jeg hentet på hotellet av Knut og Anna Kittelsaa. De er et norsk prestepar som har tjeneste ved den lutherske kirken på Jesu dåpssted. Sammen satte vi kursen nedover, til under havoverflaten. Mens Amman ligger 777 moh, skulle vi over tusen meter nedover. Da befant vi oss rett ved Jeriko. Det som er verdens lavest liggende by, ligger på vestsiden av den smale Jordanelven, altså på Vestbredden. Dødehavet ligger noen få kilometer bortenfor. Selve dåpsstedet ligger på Jordansk side. Der ligger den palestinsk lutherske kirken jeg skulle besøke, og hvor vi dagen etter feiret en norsk gudstjeneste.
Dåpsstedet er et historisk sted, og både et pilegrims- og et turistmål. I tillegg renner det en liten elv gjennom dalen. Den utgjør selve grensen mellom Jordan og det okkuperte Vestbredden.
Selve stedet hvor Jesus ble døpt, er nesten tørrlagt. Elven har funnet et annet hovedløp i årenes løp, noen meter bortenfor
Vi gjorde en meditativ vandring ned til Jesu dåpssted og elven. Det er mulig å ta seg et bad, eller å la se døpe. Tre voksne menn i hvite kjortler svømte et par meter utenfor tillatt område. Raskt kom israelske og jordanske soldater springende fra hver sin kant med sine våpen. Det er et sterkt overvåket område, slik de fleste grenseområder er. Selv om noen lar seg friste til å døpes med full neddykking, er det forbudt å svømme over til den andre siden av elven. Da vil det bære rett i kasjotten. Selv nøyde jeg meg med å ta av sandalene og vaske føttene i elven. Det var en hellig alminnelig handling.
To norske prester ved Jordanelven. Vi står på Jordansk side. Vestbredden er bare rett over å den andre siden.
Tre menn har svømt ut på dypet mellom Jordan og Vestbredden. Da tok det ikke lang tid før soldatene kom løpene.
Den lutherske kirken på dåpsstedet er palestinsk, men støttet fra flere lutherske kirker. Besøkende kommer fra mange land. Den er et viktig signalbygg for en minoritetskirke, som den palestinsk- lutherske kirken i området er. Selve kirken på dåpsstedet er utsmykket av den norske kunstneren Håkon Gullvåg, og verdt et besøk også av den grunn. Det å se at den store altertavlen har mektige motiver på begge sider, er noe jeg ikke har sett før. Dramatiske bilder, med selve sommerfuglen hvilende over alteret som et oppstandelsessymbol.
I et område hvor konfliktene ligger og ulmer sammen med varmegradene som solen gir, var det godt å dele det gode fellesskapet under nattverden og kirkekaffen etterpå. Selvsagt måtte vi synge den eneste arabiske salmen som står i norsk salmebok: Yarabba ssalami.. Oversatt til norsk lyder salmen slik:
Fredens Gud la det regne, regne med fred i fra deg.
Fredens Gud, fyll mitt hjerte, fyll det med kjærlighet og fred
Alterpartiet og utsikten utover Jordandalen
Det er ingen mygg i området. Likevel er det noen flygende vesener som gjør alt for å irritere oss. De er iltre fluer som prøver å komme inn i ører og nesebor. Det er nesten som jeg lengter etter myggen på grensen mellom Norge og Russland i nord. Der er myggen store som helikoptre, men fluene ved Jordanleven var enda større.
Det er en spesiell stemning å sitte på terrassen etter at solen har gått ned. Med førti varmegrader på dagtid, er det bare å la mørket komme før vi setter oss ut med en forfriskning. Lysene fra Jeriko er godt synlige, og litt opp i høyden ser vi lysene fra Jerusalem. Vi sitter tjue meter fra selve kirkebygget. Den er ikke opplyst på annen måte enn det månen og stjernene sørger for. Likevel gir den et viktig signal om Guds nærvær i området, og ønske om fred på jord.
Litt lys ved kirkedøren før det ble skrudd av og natten og roen kom.