Fylt av liv. Fugler leker i vinden. Bølger slår inn over land uten stans. Selv når havet er stille, er det i bevegelse. Strendene ligger på rad og rekke. I enden av en, begynner neste. Mot nord og mot sør. Sand som i en ørken. Stein som er formet runde av at sjøen har startet en bevegelse. De har rullet fram og tilbake. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Det som har begynt tar ikke slutt.
Vinden tar tak. Det er aldri stille. Aldri kjedelig. Vind og lys. Lys og mørke. Skyer ligger lavt for så å lette som et sceneteppe som dras til side og viser blå himmel så langt øyet kan se.
Har du opplevd stormen blir du aldri ferdig. Den setter seg fast i beinmargen i all sin prakt. Krefter får deg til å bøye ryggen i et forsøk på å bevege deg framover. Det er bare å gi opp. Søk ly før det er for sent. Får vinden først overtaket kan alt skje, som båter på havet når bølgene vokser seg store som høye hus. Møte med en vegg av salt liv.
Har du først begynt, vil du se mer. Det er alltid mer. Mye mer. Farger i det grå. Vinden og havet. Solen som går ned. Mennesker har klamret seg fast. Liv etter liv. Arbeid fra tidlig morgen til sen kveld. Hver dag er begynnelsen på neste. Fra generasjoner frem til nå. Og videre til det vi ikke ser.
Horisonten i det blå. Der hvor himmel og hav møtes. Livet er ikke slutt. Uendeligheten er bare så vidt begynt. Jeg har et friminutt på min reise. Går langs stranden. Pulsen roer seg til takten av bølgene som slår innover sand. Puster inn. Puster ut. Puster inn. Puster ut. En smak av fred.