Våre forfedre ville ristet på hodet og undret seg over disse rare menneskene som betaler for å pumpe jern. Det er fremdeles nok av stein ute på jordet som burde blitt fjernet og lagt sirlig langs veien for å bli til vakre og nyttige steingjerder, men i dag er folk dumme nok til å betale for å se seg selv i et speil mens de løfter vekter. Enda dummere må det se ut med alle de som på rekke og rad springer uten å bevege seg en meter. Det er toppen av idioti. Eneste som når opp i målestokken er de som trør for livet vel vitende om at de aldri kommer fram.
For et par år siden fikk jeg drahjelp til å melde meg inn i et treningsstudio. Jeg måtte gå noen ganger før jeg fant ut at det var et bra sted å besøke. Det verste er at det gjør godt å dra dit. Det fungerer. Muskler jeg ikke visste jeg hadde, får kjørt seg. Både kroppen og hodet er i bedre form etter en økt. Vel vitende om at det i historiske øyne ser dumt ut, går jeg likevel på trening med jevne mellomrom.
Det fysiske og det mentale, henger sammen. Begge deler trenger bevegelse.
Jobber vi med det fysiske, følger den mentale biten med. Det er ikke vanskeligere enn at får vi først trent, vil overskuddet og selvfølelsen følge etter som en naturlig effekt.
Det er også kjekt å se at det er folk i alle størrelser og aldre som trener i samme rom. En trenger ikke være atlet for å trene. Du har de som vil vise muskler, men for de fleste av oss handler det om å holde en form det er mulig å leve godt med.
Det er ikke hver dag jeg beveger meg slik at svetten siler, men det skjer. På mine mange jobbreiser, forsøker jeg å bo på hoteller som har treningsrom. Selv om det er vanskelig å få en rytme, har jeg ingen unnskyldning for å sluntre unna. Noen ganger kan det være et tiltak å komme i gang, men godfølelsen kommer i takt med kilometerne jeg har lagt bak meg på tredemøllen.
Det er lov å ta bilde av seg selv på et treningsrom, men ikke av andre..
På tur
Den beste trening er likevel det å gå tur langs havet, i skogen eller på fjellet. Da får jeg bevegd kroppen, og samtidig frisk luft. Tankene får også kommet seg ut av det å spinne rundt samme akse, slik de har en tendens til når jeg blir sittende i godstolen hjemme.
Under perioden da covid begrenset det meste, var det god anledning til å bli kjent i nabolaget. Det ble mange turer på stier jeg ikke visste fantes før jeg tok meg tid til å gå meg vill. Det er mange muligheter for å rusle slik at kroppen får trim og tankene kan få rom å leke i.
Treningsrommet kommer som en mulighet i tillegg til det å gå tur, ikke som en erstatning.
Før, det er noen år siden, spilte jeg fotball på løkka. Jeg sluttet etter at leken ble vond. Et par måneder på krykker fortalte at det ville bli flere hvis jeg fortsatte. Hjernen trodde fremdeles at jeg var atten, mens kroppen fortalte et annet språk. Det var stor fare for at jeg både kvestet motspiller og meg selv siden jeg oftere kom for sent inn i taklingene. Heldigvis ble det bare meg selv som røk inn på legevakten.
Fremdeles liker jeg å gå for seier, men jeg konkurrerer som regel kun med meg selv. Det er også den verste jeg kan konkurrere mot. I det årene går er det vanskeligere å slå egne rekorder. Dermed er det lett å miste motet. Inspirasjonen i å nå nye mål, reduseres i vissheten om at jeg var raskere og sterkere før.
Den verste å konkurrere med, er meg selv.
Det gjelder å lete etter andre motivasjoner enn å slå seg selv eller andre. Gleden over å gå tur sammen med noen er en slik motivasjon, og det hjelper å trene sammen med andre. Det er også en stor glede å kjenne at kroppen fungerer selv om årene går. Det går saktere, men godfølelsen er der enda. Det gjør godt å bevege seg for kropp og sjel. Det håper jeg å fortsette med, samme hvilket nivå jeg kommer på rundt neste sving.
Det vanskeligste er dørterskelen hjemme. Den er det største hinder. Når først den er passert, går resten nesten som en lek. Det kan også være et slit underveis, men det hjelper som regel når en først har kommet i gang. Det handler tross alt om livet.
På tur ved kanten av havet. Det er resepten på det gode liv.
Bildet er fra Bømlo. Foto: Hans-Gunnar Skreslett