Jeg er redd for hai. Det er bare slik det er. Det ligger i blodet. Ingen skal få ta fra meg denne redselen. Alle trenger en fobi. For meg er det hai. Selv om jeg bader ved en av Jærstrendene, er jeg redd for hai. Mjøsa er antagelig full av hai, men der har jeg da heller aldri badet. Hvorfor skulle jeg det? Alle steder der vannet er mørkt, kan det være en glupsk hai som lurer i dypet.
Denne sommeren har jeg badet i Varangerfjorden og Barentshavet. Hver gang jeg våger meg uti, ser jeg etter varselstrekanten som stikker opp av havet. Likevel springer jeg ut i det kalde friske havet og tar et par svømmetak før jeg springer på land igjen.
Da jeg var barn vokste jeg opp på østkysten av Madagaskar, i landsbyen Vangaindrano. Der kunne vi ikke bade i havet. Vi kunne se haifinnen følge oss rett utenfor den flotte stranden. Og i elva var det krokodiller..
I Kroatia har jeg et sted jeg har besøkt flere ganger. Når jeg svømmer ut til en liten øy hundre meter utenfor brygga, må jeg selvfølgelig ha med en person som svømmer lengst ut mot det mørke dypet. En gang har jeg svømt rundt den lille øya. Da svømte en venninne ytterst. Jeg holdt meg nær øya. Der var jeg trygg. Haien ville ta henne først, var min teori. Det var helt greit. Jeg er ingen helt når det gjelder hai.
Hai er farlig. Og den finnes. I dypet. Noen ganger kommer den opp til overflaten for å se om det er en lekkerbisken som plasker i overflaten. Da er det viktig å ikke være der.
Jeg har en kamerat som er redd for hai når han bader i svømmebasseng. Det er ikke jeg. Jeg er jo ingen pyse heller. Jeg kan stupe ut i et basseng og svømme under vann over til den andre siden uten å tenke på hai. Så tøff er jeg. Det er det ikke alle som er. Men jeg forstår min kamerat. Det er derfor vi er kamerater. Kamerater forstår hverandre.
Haifiske på Svalbard
I fjordene på Svalbard er det masse hai. Dypt der nede. Mange hundre kilo veier haien. De er ikke farlige, sies det. Den kan ikke tygge. Men den kan sluke prester! Det har klimaforsker Kim Holmén fortalt meg. «Präster är en speciell delikatess», sier han.
Er det rart jeg lurte på hva jeg skulle bli med på da Kim invitert meg på haifiske på forskningsskipet Lance for noen år siden. ”Det kokar av haj”, sa Kim. Egentlig er Kim en ok kar. En kamerat. Men ikke når det gjelder hai. Da har han et lurt smil, og øynene lyser ondskapsfullt bak brillene. Da virker det lange skjegget ekstra skremmende.
Tidlig om morgenen gjorde vi oss klar. Vi tok på oss overlevningsdresser for å kjøre inn i Krossfjorden for å gå ombord på Lance. Forskere er ålreite dyr, tenkte jeg. Ikke noe farlig. De skulle hive ut fiskesnører på mange hundre meters dyp. Ned i mørket. Der det er svart. Helt svart. Og kaldt. På krokene var det festet store biter av sel. Som åte. Jeg skulle heldigvis ikke være åte, men helt trygg var jeg ikke.
Under oss kokte havet av hai. Det er det ikke alle som vet. Jeg vet det. Når Kim sier det, er det slik. Men ingen vet alt. Selv ikke Kim. Han er forsker. Sammen med sine forskere i Norsk Polarinstitutt leter de etter svar. På hai. Hva spiser den? Hvor fort kan den bevege seg? Går den opp i overflaten for å finne mat? Hvordan lever den?
Noen hai var halvt oppspist da de ble dratt ombord i Lance. Hai spiser hai. De spiser alt, disse rovfiskene. Også hverandre. Ukokt. Rått. Levende. Kannibaler er det de er. De spiser hverandre. Jeg vil ikke bade. Selv ikke med overlevningsdress. Hai spiser overlevningsdresser også. Helt sikkert. De sluker det uten å tygge. Da får de vondt i magen, men det er en dårlig trøst.
Spørsmål uten svar
Det er fascinerende med alle spørsmål som ikke har svar. De som er dumme, våger ikke å spørre. Kim sier at åtti prosent av forskningen er å kunne stille de rette spørsmålene. Resten er logistikk, tenker jeg. Pluss noen svar. Det blir litt over hundre prosent, men det gjør ikke noe. Verdens mysterier er mer enn hundre prosent. Mye mer.
Vi lever i en tid hvor vi tror vi har alle svar. Slik sett er vi ganske lik mennesker som har levd før oss. Rart at vi ikke har lært. Forskerne har lært. De flinke forskere vet ikke alt. Kim sier at det å være forsker har en likhet med det å være kunstner. Det er begge kreative yrker. Det er viktig å kunne leke og lete. En må tenke fritt, og nytt. Og en må følge en utvikling over tid. Da har en mulighet til å bli en god forsker. Først da. Har en alle svarene er en i beste fall en dårlig prest. Det er ikke jeg. Tror jeg. Jeg vet hvert fall ikke alle svarene hverken når det gjelder havets dyp eller livet. Livet er alltid mer enn det vi ser. Det er noe guddommelig over det hele. Det er mye mer mellom himmel og jord enn det vi vet.
I dypet av havet koker det med hai. Det vet jeg. Derfor ser jeg meg rundt hver gang jeg bader. Likevel trosser jeg frykten og stuper ut i havet med livet som innsats. Det er et bevisst valg. Men trygg er jeg aldri.