Det er en mørk tid vi opplever. Selv når livet vokser opp av jorden i blomster som titter fram, er det de dystre farger som preger landskapet. Smilene jeg møter når jeg går tur, er i ferd med å stivne. I begynnelsen av epidemien levde vi på en følelse over at vi alle er en viktig del av et større fellesskap. Vi var på en felles dugnad. Det er vi fremdeles, men dessverre fører situasjonen oss mer inn i det dystre landskapet hvor vi skuler på hverandre i frykt for at vi skal smittes. Hold avstand! Kanskje du er smittet? Eller han? Hun? Eller til og med jeg? Det er som en lepra vi ikke ser, men vet er en realitet. En usynlig fiende sniker seg inn i rommene vi beveger oss i. Det hemmer oss. Det hemmer livet. Men kanskje det er mer en endring, enn det at livet hemmes? Kanskje det også er gode sider i oss som vil vokse frem i denne tiden? Fremdeles har vi en viss kontroll over våre liv. Det er ingen fremmed makt som har tatt styring over jorden.
Dette er tiden hvor dommedagsprofeter får bensin på bålet. Det er viktig at vi ser alvoret i situasjonen. Det er viktig at vi er med på dugnaden som handler om å hindre at viruset får spre seg. Vi er sammen om dette. Jeg og du er vi! Vi skal løfte hverandre og se fremover selv om vi ikke kan se så langt. Men dommedagsprofeter har jeg ikke tro på. De har bommet før, og de bommer også denne gang. Dommedagsprofet vær du det, men la oss andre være i fred!
I mars var jeg gjennom fjorten dagers karantene etter at jeg kom hjem fra en lengre utenlandstur. Det var deilig å bli ferdig med karantenetiden, men den store forskjell var det ikke. Det virker som om vi alle er i en karantene. Det er forståelig at vi er det. Situasjonen tilser at vi skal være forsiktig. Samtidig er det viktig at vi bevarer smilene og løfter hverandre i stedet for at vi blir redd hverandre. Mer enn noen gang trenger vi smilene. Jeg trenger ditt smil. Kanskje du trenger mitt. Vi kan ikke gi hverandre den gode bamseklem, men smilet ditt varmer. Takk!
Jeg har tro på fremtiden. Vi skal sammen oppleve morgendagen. Vi skal gjennom denne vanskelige tiden, samme hvor lang tid det vil ta og hva det vil kreve. I mellomtiden kan vi spre glede til hverandre. Og vi kan oppleve våren. Rett foran våre øyne er blomstene i ferd med å titte frem. Noen steder er det fremdeles mye snø. Men under snøen, opp av frossen jord, er det i ferd med å skje noe. Livet er på vent. Men snart vokser det frem blomster i alle farger.
Denne våren er viktigere enn det vi tror. Den gjør noe med oss.
Slipp fargene løs, det er vår!
