Har du gått forbi noen du kjenner på gata uten å hilse? Det er noe jeg selv gjør rett som det er. Jeg vet det er dumt av meg å gjøre det. Likevel skjer det igjen og igjen. Spesielt etter at Covid traff fellesskapsnerven har det blitt vanskeligere bare å si hei. Det er som om redselen for hverandre har økt med flere meter de siste to årene.
Jeg er en blyg mann. Det er det ikke alle som vet. Nå har det seg slik at jeg ikke vet det selv engang, men jeg kjenner på at det er noe som ikke stemmer. Livet har flere sider. Jeg kan snakke med alle mennesker, men likevel lukker jeg meg noen ganger inn i min egen lille verden. Jeg blir fanget i mitt eget nett av tanker og fobier.
Ofte går jeg turer i min egen by uten å hilse på de jeg engang kjente. Folk jeg har snakket med mange ganger, går jeg rett forbi. Det er gjensidig. De går rett forbi meg også. Vi sniker oss langs den trygge veggen på hver vår side av gata. Blikket er rettet en annen vei selv om vi begge har observert hverandre. I bestefall gir vi hverandre et lite nikk, men det var fordi vi var nødt. Det ble for vanskelig å bevege seg fremover samtidig som vi så inn i en husvegg.
År har passert. Tjue. Tretti. Førti. Den gang var vi tettere på. Da gav vi hverandre et smil eller slo av en prat. Ofte tok vi oss tid til en kopp kaffe eller to. Eller jeg bommet en røyk av deg. Tiden lå foran. Nå ligger den bak. Tiden har visket ut spor i sanden slik bølgene fra havet gjør.
Tiden har visket ut spor i sanden slik bølgene fra havet gjør.
Jeg ser hvem du er, men jeg stopper ikke opp. Våger ikke si hei. Jeg var ikke helt forberedt på å se deg. Vet jeg burde stoppet opp og tatt en liten prat. Det hadde vært utrolig hyggelig og delt noe av det livet har gitt og tatt. Hvis det ble for vanskelig, kunne vi snakket om været. Der har vi et samtaleemne som aldri tar slutt. Vi kan også legge inn noen setninger om den siste utviklingen i fotballensverdenen. Da ville samtalen blitt perfekt.
Vet ikke hvordan jeg skal løse blygheten slik at jeg neste gang jeg ser deg krysser gaten og sier:
Hei, takk for sist! Det er år og dag siden. Tiden går, men du holder deg godt selv om jeg måtte se et par ganger før jeg kjente deg igjen.
I neste omgang kunne jeg invitert på en kopp kaffe og delt en «kanel i svingane», men det er for viderekomne. En halvtime på et bakeri hadde gjort det lettere neste gang vi så hverandre. For du er jo en likandes kar, eller kvinne. Vi gikk i ulike retninger i livet, men det gjør det jo bare enda mer spennende å ta en prat.
Det handler om meg. Det er min skyld. Det er jeg som ser en annen vei. Også du, men det er jeg som kan bryte lydmuren. Det er jeg som lusker forbi og tenker at du ikke ser meg. Antagelig kjenner du meg ikke igjen med grått, kort hår og rynker. Slik jeg engang var, er noe endret. Men fremdeles er jeg meg, og du er deg! Jeg vet vi kjenner hverandre igjen, selv om vi ser en annen vei.
Jeg er blyg. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring. Jeg vil, men får det ikke alltid til. Det handler ikke om å være overlegen, selv om jeg ser at det kan virke slik. Det er mer som en iboende redsel for at du er fremmed selv om jeg vet hvem du er.
Neste gang jeg skal rusle i byen skal jeg forberede meg. Det gjelder å være litt i forkant og legge en strategi. Jeg skal pusse brillene og være klar til å si: Hei! Deg har jeg sett før. Hvordan står det til? Hyggelig å hilse på deg igjen. Du holder deg godt, selv om det er et liv siden sist.