Jeg har hatt noen dager vest i havet. Der kan jeg vanligvis se ut over det jeg kaller «de evig grønne marker». Det yrer ofte av sauer og liv på jordet, men vanligvis er ikke alltid. Denne helgen ble de grønne markene malt i hvitt. Det er som om Kunstneren har mistet kontrollen over fargekartet og blandet årstidene. Krokus og påskeliljer har kommet opp av jorden og er klar til å feire våren, men de har måtte ta en pause siden vinteren har ankommet noen måneder for sent. Hvit snø i mars er vanlig mange steder, men på Utsira er det som om det skulle snø i Syden midt på sommeren.
Det finnes ingen snøfreser på Utsira, og når det kommer et par centimeter med snø er det fare for kaos. Det er ikke mulig å komme ut av huset når store snøfonner barrikaderer døra, og glatta er skummel når vintersport er noe vi ser på tv og ikke utøver selv.
Jeg måtte sende noen bilder av snømengdene til venner i Tromsø. Det ble vurdert å organisere hjelpesendinger med ulltepper, luer og varmt undertøy til søringen som opplevde snø for første gang i vinter. En brøytebil kunne de også sende. Tross alt var det jo en krisesituasjon av dimensjoner. Men av en eller annen merkverdig grunn, fikk jeg ikke ekte medlidenhet fra nord. Det var mer en hånlig latter, enn at de forstod alvoret i situasjonen.
Selv fikk jeg ikke start på bilen ved første forsøk, og når jeg først fikk den i gang fikk jeg ikke stoppet den etterpå. Det jeg trodde var kuldesjokk, noe både biler og vi mennesker kan oppleve når gradestokken ligger rundt null, viste seg å handle om et batteri til bilnøkkelen som var i ferd med å ta kvelden. Før i tiden, hadde ikke nøkler batteri. Hvem hadde trodd at vi trengte batteri for å lukke opp døra, og at det var en knapp vi måtte trykke på og ikke en nøkkel vi skulle vri rundt. Jeg husker å ha brukt sveiv for å starte motoren. Så gammel er jeg. Slik sett var det ikke rart at jeg tenkte at kulden var grunn til uføret. Med hjelp av en kamerat som så alvoret i situasjonen ved at jeg ikke visste bedre, fikk vi skiftet batteri og tint opp bilen.
I løpet av et par timer på morgenen, opplevde vi alle fire årstider fra snøføyka til klar sol. Da gjorde det godt å fyre opp i ovnen og få en lunk i det gamle huset. Sammen med nytrukken kaffe, og den gode samtale med en kamerat som var på besøk, ble det en helg med smak av evigheten slik den vil bli.
Jeg er av den tro at det kommer til å blåse friskt, og være både snø og sol på neste etappe i livet. Og selvsagt vil vi få god tid til å snakke sammen rundt bordet. Måltidet, samtalen og naturen med all sin kraft hører sammen som viktige krydder i livet både nå, og i det som kommer.
Det er mange som klager i takt med at gradestokken synker. Det blir ofte et samstemt kor av det sytete slaget. For jorden vi lever på, er det ikke kuldegradene som er et problem. Vi har grunn til å glede oss når markene blir hvite og vi må finne fram luer og skjerf for å holde oss varme. Kloden er i ferd med å bli i varmeste laget. Det gjelder både luften, havet og jorden vi vandrer på. Situasjonen er alvorlig for oss og de som kommer etter oss.
Det skal bli godt når solen igjen varmer oss til skinnet, men i mellomtiden får vi glede oss med de blå grader vi får.