Hvor mange venner har du mistet gjennom livet? Det er en vareopptelling som kan være viktig å ta. Det skjuler seg mange skatter der en før gikk.
Noen har gått bort for godt. Livet tok slutt mens det enda var langt igjen. Sorgen var stor. Savnet er der enda. Fred over deres minne!
Men jeg tenker også på dem som forsvant som venner uten at det var mer dramatisk enn det var. Da handler vareopptellingen om å se gjennom navnelister som ligger gjemt i arkivet. Det som virkelig kan være kjekt, er å se hva som befinner seg bak navnene. Kanskje det både er sider en kjenner igjen fra gammelt av, og noe nytt. Det er når navn blir til liv, at det blir virkelig interessant å ta en prat.
Hvis en velger å dukke ned i arkivet, kan det være lurt å ha med støvklut. Det kan fort ligge noen centimeter med støv over navnene. I tillegg hjelper det å lukke opp vinduene og få inn frisk luft. Gamle arkiver er ofte plassert i kjelleren. Der har det en tendens til å bli innestengt og mørkt, og en lukt av mugg. Likevel skal det ikke mye til for å få fram både smil over gamle minner, og lyst til å møtes igjen.
Tenker jeg etter, er det heldigvis få som har blitt direkte uvenner av de jeg finner i arkivet. Det er godt å vite. Noen ganger kan det likevel være grunner til at vi parkerte vennskapet på ubestemt tid. Livet har sine sår.
Den som var nærmest, har en reist lengst i fra.
Oftest handler det likevel om at livet gikk i ulike retninger. Det er som å kjøre sammen på en vei, eller møtes på en rasteplass, for så å sette kurs i hver vår retning. En gikk mot nord. Den andre dro mot sør. Den tredje stod på stedet hvil.
Selv har jeg flyttet hele mitt liv. Da har jeg flyttet til noe, men også fra. Jeg har mistet mange på min vei. Det gjør meg fattig, men også rik på gode minner jeg ikke ville vært foruten.
Møte med nye mennesker
Det er alltid spennende å møte nye mennesker. Det slår meg hver gang at her er det mye jeg ikke vet. Det har jeg stor respekt for. Det ligger historier av liv som jeg kun ser overflaten av. Privilegiet er når vi setter oss ned sammen, og har tid og vilje til å møtes med de fargenyanser vi har i paletten.
Jeg husker enda da jeg var ny i en jobb, og vi var på et lederseminar. En kom bort og satte seg ved siden av meg. Han var interessert i å vite hvem jeg var; «Hvem er du, - egentlig?» Det var jo også et spørsmål å få, tenkte jeg. Hyggelig at noen brydde seg om meg. Jeg begynte smått å fortelle fra mitt liv. Det kunne blitt en god prat, men etter to og et halvt minutt reiste han seg og gikk videre til neste bord. Der var det mer interessante mennesker å snakke med. Han ble aldri min venn. Det hadde han ikke tid til.
Jeg har sikkert selv gått videre, der jeg burde tatt meg tid til å sitte ned. Det beklager jeg. Jeg håper likevel jeg ikke har for vane å være som presten som gikk forbi. Han var ikke interessert i meg. Det var et spill for galleriet. Kanskje ville han bare kontrollere om det var noe han gikk glipp av. Det var det ikke. Jeg var ikke interessant nok. Han var mer interessert i seg selv, og hadde ingenting å tjene på å bruke tid på en fersking.
Venner for all tid
I dag er det lettere å holde kontakt med hverandre, enn i forrige årtusen. Internett har gitt oss kommunikasjonsformer som går på tvers av landegrenser og avstand. Dialogen på sosiale medier har sine begrensinger, men det er kjekt å følge med mange av de jeg ikke ser hver dag.
Nye venner har kommet til. De gir frisk luft i maskineriet. Heldigvis har også mange vært der i lengre periode av mitt liv. De har vært trofaste slitere i både hverdag og fest. Andre har blåst utover havet og blitt borte i tåka.
Noen av de jeg ikke har kontakt med i dag, er likevel fremdeles venner. Det er godt å vite. Hvis vi plutselig treffes på en sti, er det som i går var i dag. Det er ekstra gode opplevelser å få. Det handler ikke alltid om hyppigheten av treff, men kvaliteten. Historien vi har sammen, kan ingen ta fra oss. Det var noe som var, er og alltid vil bli.