På glattisen

Det har flere steder vært kaldt de første dagene av det nye året. Det kan jo være utfordrende. Biler som ikke vil starte, hus som er kalde, vannrør som fryser til is, og kalde hender og føtter. Men det er ikke kuldegradene som er problemet på jord. Samtidig som mange klager på kalde dager, meldes det om at 2023 var det varmeste året på kloden vi lever på. I et slikt perspektiv skal vi være glade for de kuldegrader vi får.

Heldigvis er det flere gleder forbundet med kulden som har festet seg i luft og mark. Det er tid for å hente fram skøytene som ligger gjenglemt innerst inne i boden. Det er en egen opplevelse å gå på vannet. Da går vi i en Bibelsk tradisjon, slik som Mesteren sjølve. Riktignok var det ikke is da han vandret i bølgedalene, men for vår egen del er det tryggest når isen bærer oss.

Den gang da jeg var barn, det er noen år tilbake i tid, ja en må helt tilbake til forrige årtusen for å få glimt inn i min barndom. Så gammel er jeg blitt. Et par år av min barndom bodde jeg i Stavanger. Jeg hadde fått skøyter som jeg måtte prøve, slike med tre meier under. Øvelsesskøyter, eller hva de den gang het. Meiene på siden, var som støttehjul på sykkelen. Skøytene festet jeg med et par snorer over skoene. Da kunne jeg springe bortover isen som jeg bare kan drømme om i dag. Det gikk lekende lett, men stilen var nok ikke grasiøs. Det tenkte jeg heller ikke på. Om jeg stod på beina, eller falt, var det like gøy.

God ble jeg aldri på isen, men likevel var det kjekt å være ute i kulda. Siden jeg var yngst, og veide minst, kunne jeg våge meg lengst ut på Hafrsfjord. Andre kan nok si at de var lengre ut på fjorden enn meg, men vi husker forskjellig fra samme tid. Slik er det med hukommelsen. Vi husker det vi vil.

Det som var lek, kunne blitt alvor. Heldigvis hadde noen tatt en telefon og meldt fra om barna som var ute på fjorden. Politiet kom med blålys til stedet. De fikk oss i land før det skjedde noe mer. Ingen hadde lov til å gå på isen på det historiske vannet. Det var jo ikke ferskvann vi gikk på, men usikker salt is innerst i en liten fjord. For et lite barnesinn var det stort at politiet brydde seg om oss små. Det står fast i minnet som en positiv opplevelse, selv om jeg også ble litt redd.

Lek på Lille Stokkavann i Stavanger, 12.januar 2024

Leken er viktig
Nå er det igjen is på vannene i Stavanger. Skolene legger noe av undervisningen ut på de islagte vannene. Vi vet jo alle at kulden ikke varer lenge. Da må vi benytte sjansen til å komme oss ut på glattisen mens vi kan. Selv har jeg bare tatt en liten rusletur på isen. Det fikk holde. Tiden er forbi til at jeg kan springe på øvelseskøyter bortover isen.

Det var bare det jeg ville skrive. Det gjør godt å ha det lille fokuset av og til. Og om litt er det vår. Da kan vi glede oss til kvitveis og krokus, lyset fra himmelen, og fuglekvitter på morgenen. Da kommer smilet av seg sjølve.

Hva det nye året vil bringe, ser vi bare konturene av. Tunge mørke skyer ligger lavt over kloden. Det lover ikke bra. Jeg lurer virkelig på om jeg likevel bør finne mine gamle skøyter og ta meg en tur. Leken blir viktig, når livet er alvor.

Hvit snø

Vi er i den kalde årstiden. Den er stabilt kaldere enn på mange år de fleste steder i landet. Sammen med kulden følger mørket som en trofast følgesvenn. Kulde og mørke. Det har en negativ klang, men vi vet at problemet på jord er at termometeret stiger og ikke at det synker. Kulde er positiv for livet på kloden. Det er også mørket. Mange arter ville slitt hvis det var sollys hele døgnet året rundt.

Likevel, jeg kjenner mørket på kroppen. Det gjør noe med meg. Spesielt kjenner jeg det denne vinteren hvor livet er mer slitsomt enn det før var. Heldigvis lyser den hvite snøen opp og skaper en form for balanse. Uten den kunne mørket blitt svart. Da ville mange av oss slitt slik vi gjør når humøret synker i takt med lavtrykk på livets barometer. Selv smil har blitt en sjeldenhet, nesten som en antikvitet fra en fjern virkelighet, etter at munnen er blitt skult bak en klut.

Januar

En kamerat fortalte meg nylig at endelig var han ferdig med januar. Det var for han alltid den tøffeste måneden i året. Han sa det som om det var en vitenskapelig nyoppdagelse, som om han var den eneste som opplevde det slik. Velkommen til livet, kan vi hilse ham å si. Du er ikke mer unormal enn at du er som de fleste av oss.

Jeg har til gode å høre noen si at januar er den beste tiden av året. Kontrasten er stor til måneden som avslutter året. Desember er en måned i fellesskapets tegn. Vi ser frem mot jul med tente lys, gode middager i fellesskap og barn med stjerner i øynene. I det vi passerer nyttår gjør vi som bjørnen. Vi skrur av lyset og går i hi. 

I år ble vi i tillegg tvunget til å slutte å hilse på hverandre. Ser vi noen kjente på byen, snur vi og går i en annen retning. Selv telefonen er stille i begynnelsen av dette året. Da vi trenger det mest er det som om telefonen har frosset fast i isen. Jeg husker ikke sist den ringte, slik jeg ikke husker sist jeg smilte i januar. Det må ha vært i forrige årtusen da jeg ikke visste mer om livets harde realitet. 

Selv er jeg født der palmene og pepperen gror. Jeg husker fra en av mine første skoledager etter at vi flyttet tilbake til fedrelandet. Jeg begynte i tredjeklasse på Stranda på Sunnmøre. Allerede tidlig på høsten kunne jeg se ut gjennom vinduet at noe var i ferd med å skje som jeg ikke var vant til. Det var tusenvis av små hvite engler som dalte ned i skjul. Jeg husker ikke hva vi lærte den høsten, men jeg husker hvert snøfnugg som om de ville si at fred er fred og livet er en lek. 

Tre sverd ved Hafrsfjord. Det er ikke ofte det er is og snø på denne fjorden, men det skjer. Selv gikk jeg på skøyter der som barn. Det skulle jeg ikke gjort. Politiet kom og jagde oss i land. Isen var ikke trygg.

I januar er det mange av oss som er en tur i kjelleren. Det er helt normalt, men dette året har døra blitt lukket og lyset skrudd av. Heldigvis er lemmen til potetkjelleren i ferd med å åpnes. Mange har kommet seg ut på ski. Flere har gått på vannet som om de levde i Palestina for et par tusen år siden. Undrenes tid er ikke forbi selv om klimaet blir varmere.

Problemet med at lyset kommer tilbake er at smil og latter sitter løsere hos folk uten at det er en selvfølge at en selv føler det slik. Det gode fellesskap blomstrer i takt med isrosene mens en selv kan føle at en er bunnfrosset langt inn i sjelen. Hvorfor smile hvis det ikke er ekte? Det har jeg aldri skjønt. 

Selv om det virker som om fremtiden har stoppet opp og livet har sluttet å bevege seg, er det likevel et lite smil som dukker opp i det jeg ser at jorden er blitt hvit og lyset kommer tilbake. Kulden gjør at jeg våkner i det jeg kommer meg ut. Pusten renses. Øynene feller en tåre på grunn av det sterke lyset og minusgradene, men også over at livet er godt – tross alt. 

Smilet begynner som en liten rykning i fjeset. Det skal ikke mer til enn ett ord, en tone, ett minutt av evigheten eller et snøfnugg som daler ned fra himmelen.

Et lite hei på stien er det lille som skal til for å få en liten prat. Om ikke annet kan vi si noe om været, at vi håper det vil fortsette å være slik i noen uker til. Da blir livet lettere å leve både den som får et smil og for den som gir.

Og om litt er det vår..

Et smil fra en snømann er smittsomt. Det gjelder også ditt smil.