Hyllest til Jæren

Fylt av liv. Fugler leker i vinden. Bølger slår inn over land uten stans. Selv når havet er stille, er det i bevegelse. Strendene ligger på rad og rekke. I enden av en, begynner neste. Mot nord og mot sør. Sand som i en ørken. Stein som er formet runde av at sjøen har startet en bevegelse. De har rullet fram og tilbake. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Det som har begynt tar ikke slutt.

 Vinden tar tak. Det er aldri stille. Aldri kjedelig. Vind og lys. Lys og mørke. Skyer ligger lavt for så å lette som et sceneteppe som dras til side og viser blå himmel så langt øyet kan se. 

 Har du opplevd stormen blir du aldri ferdig. Den setter seg fast i beinmargen i all sin prakt. Krefter får deg til å bøye ryggen i et forsøk på å bevege deg framover. Det er bare å gi opp. Søk ly før det er for sent. Får vinden først overtaket kan alt skje, som båter på havet når bølgene vokser seg store som høye hus. Møte med en vegg av salt liv. 

 Har du først begynt, vil du se mer. Det er alltid mer. Mye mer. Farger i det grå. Vinden og havet. Solen som går ned. Mennesker har klamret seg fast. Liv etter liv. Arbeid fra tidlig morgen til sen kveld. Hver dag er begynnelsen på neste. Fra generasjoner frem til nå. Og videre til det vi ikke ser.

 Horisonten i det blå. Der hvor himmel og hav møtes. Livet er ikke slutt. Uendeligheten er bare så vidt begynt. Jeg har et friminutt på min reise. Går langs stranden. Pulsen roer seg til takten av bølgene som slår innover sand. Puster inn. Puster ut. Puster inn. Puster ut. En smak av fred.

Feistein Fyr utenfor Sele strand

Feistein Fyr utenfor Sele strand





Pengene til mat forsvant

Det er krevende å løfte blikket i disse dager hvor det handler mest om at vi skal grave oss ned i våre private huler. Det å gå på butikken er både morsomt og en tankevekker. Folk hopper til hvis jeg kommer i nærheten, og noen sniker seg langs veggene for å holde seg lengst unna. Frykten står skrevet i øynene. Smilet har stivnet og blitt til ansikt preget av angst. Nå skjønner jeg godt hvor i fremtiden Edvard Munch fikk sin inspirasjon til det berømte maleriet «Skrik». Før kunne jeg få hyggelige blikk og smil. Nå blir jeg sett på som en zombie fra en annen planet som er sluppet løs på byen. 

 Heldigvis er det fremdeles mange smil jeg møter når jeg går tur i byen. Vi er alle i samme båt, selv om det ikke er noen trøst når skuta er på vei ned. Men håpet er sterkere enn et lite usynlig virus som er sluppet løs på menneskeheten. Heldigvis er håpet sterkere. Det har Alf Prøysen fortalt oss: «Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står». Det er mye kristen tro og håp i den visen. 

 Er det nødvendig med alle tiltakene som er satt inn? Det får ettertidens evaluering dømme. Foreløpig ser vi positive tegn her hjemme på at pandemien ikke løper løpsk. Vårt helsevesen klarer å takle de utfordringer som Covid-19 har gitt oss. Da er det bare å takke for alle tiltak og følge dem så godt vi kan. Det er stor fare for at vårt fellesskap hadde sett annerledes ut og flere ville omkommet hvis ikke tiltakene var satt inn. 

 De store ringvirkningene av viruset kommer i mer sårbare land. Jeg var selv på reise i øst da jeg måtte returnere til Norge for å gå i karantene. De store taperne er de som ble tilbake og mistet sin jobb på hotellet, butikken og restauranten. 

 I Tbilisi gikk jeg i gater hvor eldre kvinner satt som tiggere. Jeg ser fremdeles for meg en kvinne kledd i svart. Det var mørkt og sent på kveld. Barnebarnet sov på armen hennes. Hun så på meg, men prøvde samtidig å skjule seg av skam for den situasjonen hun som bestemor var kommet i. Øynene hennes blir jeg ikke kvitt. Det er bra. Fremdeles er det noe i meg som gjør inntrykk slik at jeg stopper opp et lite øyeblikk. 

 Nå får ikke tiggerne en slant fra den fremmede som går forbi. De hadde lite. Nå har de ingenting. De som vasket på hotellet i Katmandu og på Bali hadde liten lønn, men det skulle brødfø en familie. Fremdeles har de samme kostnader, men ikke noen jobb. Vi har penger til å kjøpe det vi vil, og blir det mangel på dopapir så hamstrer vi slik at både hus og hytter er fylt til randen for månedene som kommer. De vet ikke om de har mat på bordet i morgen. 

 Vi er privilegert som kan stenge ned og sette hverdagen på vent. Det koster, men de som virkelig må bære omkostningene av at vi stenger ned er verdens fattige. De har ikke råd til å sitte hjemme uten jobb. Da får ikke barna frokost. Det finnes ikke noe Nav som stiller opp, og sykehus er for de rike. Hygiene er ikke enkelt når de ikke har penger til såpe. Igjen blir de fattige taperne. Det er stor fare for at antall fattige i verden vil øke i løpet av denne perioden. 

 De tiltak vi gjør i vår rike del av verden, er viktige. Samtidig er denne tiden en øvelse i å løfte blikket og se lenger enn vår egen stue. Dette er en prøve på om medmenneskelighet og solidaritet kun er teorier, eller om det faktisk er ord med innhold. 

 lmh-2020

En fisker i Dhaka forsøker å finne mat til familien. Bildet får være et symbol på den harde kampen for å overleve. Foto: Leif Magne Helgesen, 2018

En fisker i Dhaka forsøker å finne mat til familien. Bildet får være et symbol på den harde kampen for å overleve. Foto: Leif Magne Helgesen, 2018

 

Virus skaper ensomhet

Det er ikke et problem å være alene. Ofte er det bra å ha alenetid. Jeg pleier å si at jeg har det gode selskap når jeg er alene. Det er det sikkert mange som kjenner seg igjen i. Utfordringen er når det å være alene går over i ensomhet. 

Det er en syltynn grense mellom det å være alene, og det å være ensom. Noen ganger tåler jeg det meste. Andre ganger er jeg mer sårbar og vet ikke helt hvor grensen går. Det er en usynlig grense, som et virus. 

I denne tiden har jeg kjent på ensomhet. Det er noe med disse høytidene som vi gleder oss til, men som i år ble annerledes for mange. Slik også for meg. Høytider har dessverre en tendens til å være en tid hvor mange har nok med sine egne liv. I påsken i år ble avstanden større og den usynlig grense mer utfordrende enn tidligere.  

Covid-19 har gjort at jeg har fått landligge. Jeg hadde mine fjorten dager i karantene i mars. Det var egentlig greit. Det var nære på at jeg ble akterutseilt i Baku. Gleden over å komme hjem til min egen stue var derfor stor. Nedturen var å komme ut av karantene uten at det var noen stor forskjell.

Vi er alle i en nasjonal unntakstilstand for å redde liv. Helsemessig er det en viss kontroll i Norge. Det er håp om vaksine og en ny tid. Mye gjenstår, men det gjøres mye for å hindre smitte og sørge for at vi vinner kampen mot viruset. 

Økonomisk er det også en stor utfordring for vår nasjon, for mange organisasjoner og bedrifter, og for enkeltpersoner. Det skaper en usikkerhet fremover, men jeg har tro på at vi finner en hverdag vi kan leve godt med. Noen vil tape, men det er folk i andre land som vil ha større tap enn vi i Norge. Mange har mindre å gå på enn det vi har. Faren er stor for at det vil bli flere som blir fattige i den tiden vi er inne i. Det kan bli en internasjonal utfordring av dimensjoner som vi foreløpig bare ser en tendens til. 

Mangelen på sosialt liv

En av de største utfordringene ligger i det sosiale livet. Hvordan finne tilbake til det varme inkluderende samfunn etter at vi har hatt en kollektiv læring i å holde avstand og ikke hilse på hverandre? Hva gjør denne tiden egentlig med oss? 

Mange føler på ensomhet. Flere har opplevd angst for å komme nær andre mennesker, og en angst for fremtiden. Det vil ta tid å bygge et fellesskap som er sosialt solid på den måten at vi blir trygge på hverandre og ingen faller utenfor. 

Er vi som samfunn i ferd med å bli kaldere ved at vi må holde avstand, eller vil vi være sosialt hungrige og bli et varmere og mer inkluderende samfunn enn det vi var? Det er opp til oss. Det blir en krevende dugnad hvor vi må sørge for å løfte verdier vi tror på. 

Livet utenfor boblen

Det å være i krise er krevende, men det vil også bli et krevende etterarbeid i å bygge et inkluderende og åpent samfunn som vi ønsker at Norge skal være.  

Det store fokuset er, og vil også fremover være, helse og økonomi. Da er det en fare at vi glemmer det sosiale liv. Det å bygge det gode fellesskap krever at vi bryter ut av boblen vi er i og åpner opp til verden utenfor oss selv. Den boblen tror jeg mange av oss gleder oss til å komme ut av. 

Vi er en rik nasjon, men kapitalen kan ikke alene bidra til landets vekst og utvikling. Vi må ikke glemme at Norges største verdi er landets borgere. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. Det er vår medmenneskelige oppgave og plikt å bidra til at ingen faller utenfor.

Jeg har stor tro på at vi i veien videre vil løfte frem verdier som respekt, verdighet og frihet. Jeg tror også at vi vil se hverandre med nye friske øyne og være bevisst de som sliter med ensomhet. Samtidig har vi både råd og hjertevarme til å tenke solidaritet utover våre grenser. Vi har lært at livet ikke er ingen selvfølge. Det gir håp fremover.

Det gode fellesskap bygger vi sammen!

 lmh 2020

En tom benk. 1.Påskedag på Byhaugen i Stavanger. Foto Leif Magne Helgesen

En tom benk. 1.Påskedag på Byhaugen i Stavanger. Foto Leif Magne Helgesen

 

Det var en vakker morgen

Stråler fra en sol i ferd med å stå opp
var nesten ikke til å bære
Maria og Maria 
på vei til sin venns grav
lyset ble absurd 
Hadde det enda regnet
og himmelen vært mørk

frykt ikke
selv om det stormer, livet går i svart
og du ser ingenting
frykt ikke
selv om et virus skaper uro
og dreper liv
frykt ikke
selv som det eneste sikre 
er at vi ikke vet hvordan morgendagen blir

frykt ikke
selv om konflikt og hat råder 
flere steder på jord
frykt ikke
selv om klima er preget av
mennesker som setter spor
frykt ikke
selv om millioner av mennesker ikke har brød 
og barn mangler tak over der de sover

Livet er ikke over
selv om det skulle være forbi
Det onde har tapt
Ut av grav kommer nytt liv

lmh-2020

Tegn på liv fra min hage på Utsira. Foto Tove Helen Grimsby 2020

Tegn på liv fra min hage på Utsira. Foto Tove Helen Grimsby 2020


 

Mørke og skam

Det er langfredag. Good Friday, heter det på engelsk. Det er et rart uttrykk, men det engelske uttrykket betyr ikke den gode dagen. Det betyr den hellige dagen / den svarte dagen. 

Blomster og lys er ryddet vekk fra alterene i våre kirker på langfredag. 
Vi er i sorg. Vi markerer at Jesus døde på korset. 

Vi kjenner begrepet, «Via Dolorosa». Det betyr smertens vei! Det er en gate i Gamlebyen i Jerusalem hvor jeg har vært mange ganger. Der gikk Jesus og bar på korset på vei til sin egen korsfestelse og død på Golgata for et par tusen år siden. 

Vi kan noen og enhver kjenne på smerte i våre liv. Det kan tynge oss ned slik at vi sliter og livet blir tungt å bære. 

Pilgrimmer bærer korset på Via Dolorosa i Gamlebyen i Jerusalem, foto leifmagnehelgesen

Pilgrimmer bærer korset på Via Dolorosa i Gamlebyen i Jerusalem, foto leifmagnehelgesen

Det er få dager i året som har satt så stort preg på den norske befolkning, som nettopp langfredag. Det har vært mye mørk-kristendom i Norge med fokus på synd og skam. Vi kjenner det igjen i pietismen innerst i fjorder og daler. Det er som om skyggen fra høye fjell har lagt seg over land og folk. Det har mange blitt preget av, og noen har måtte ta avstand fra kristen tro på grunn av pekefingerens fordømmelse. 

Det er en teologisk forskjell på vår protestantiske kirke, og den ortodokse kirke. Mens vår kirke tradisjonelt har hatt et fokus på den mørke langfredagen, har våre kirker i øst hatt et større fokus på lyset fra 1.påskedag. Der har vi noe å lære. Heldigvis fremstår vår kirke i dag i stor grad som en sunn folkekirke hvor mennesker kan føle frihet og kjærlighet. Vi har et mer befriende fokus.
Vi lever i håpet om oppstandelse og nytt liv!

Ordet skam er merkelig nok igjen blitt et populært ord å bruke i mange sammenhenger.
Det er et farlig ord fordi det retter en pekefinger mot andres liv. 

I kristentroen stopper vi heldigvis ikke med skam, synd og skyld. Det er stener vi kan legge fra oss for så å gå videre. Vi får en ny mulighet! Det handler om tilgivelse. Vi er frie mennesker. Vi har ingenting å skamme oss for. Vi lever ikke i mørket fra langfredag. Vi lever i lyset fra 1.påskedag!

Vi lever i gleden. Vi lever i oppstandelsen. Slik kan vi på en måte si at langfredag også er god, fordi livet stoppet ikke denne dagen. Livet er sterkere enn dødens krefter. 

Fra død til liv!

 Påsken er en dramatisk uke i kirkens historie. Det er uken da livet stoppet opp og alt gikk i svart.

Etter tolv vintre på Svalbard, vet jeg hva mørke er. Ofte er mørketiden en god tid hvor vi tenner våre stearinlys og er sammen både hjemme i stua og på våre utesteder. Mørke er ikke problemet. Problemet er når livet går i svart. Det kan skje i mørketiden, men også på høylys dag. 

At livet stopper opp og går i svart har vi opplevd de siste ukene med et aggressivt virus som sprer seg med rekordfart. Det fører til store helsemessige og økonomiske utfordringer, i tillegg til at det gjør noe med hele vårt sosiale liv. Nå er vi mange som kjenner på at det å være alene går over i ensomhet. Det er ikke lett å takle. 

Samtidig er vi i en tid av året hvor det blir lysere for hver dag. Våren med lyset som kommer tilbake, fuglene som synger og blomstene som kommer opp av den kalde jorden. Det gir glimt av nytt liv. 

Alt skapte han vakkert i sin tid!

I kirkeåret er Langfredag den mørkeste dagen i året. Det var alvor. Det er dagen da Jesus døde. Gud ble korsfestet og døde. Vi prester kan bruke svarte stola som sørgebånd på oss den dagen, og altere i kirkene ryddes for blomster og det som lever. Livet gikk i svart. 

Gudstjeneste Langfredag på Vindodden, Svalbard. 2017. Foto Hilde Røsvik

Gudstjeneste Langfredag på Vindodden, Svalbard. 2017. Foto Hilde Røsvik

Men vi stopper ikke med langfredag! Vi stopper ikke i det svarte. 
Vi stopper ikke på den lange fredagen. Vi går videre. Hele den kristne tro kan summeres i en liten setning: 
Fra død til liv!

Det er håpet! 
Det er Guds kjærlighet som er sterkere enn døden!
Livet er sterkere enn døden!

Alt skapte han vakkert i sin tid,
også evigheten har han lagt i våre hjerter

 Døden og dødskreftene er en realitet. Dødskreftene finner vi i det som bryter ned livet.

Vi vet at koronaviruset, Covid-19, tar liv. Det skaper frykt for den tiden vi er inne i, og for fremtiden. 
Viruset bryter ned livet. Vi mister mennesker som enda skulle ha flere år igjen å leve.
Det er det vonde vi nå opplever 

I et videre perspektiv finner vi også dødskreftene i egoismen, urettferdigheten, misunnelsen og sjalusien. Og vi finner det i overflod og misbruk. Dødskreftene finner vi der hatet råder i konflikter og kriger. 
Dødskreftene finner vi i det menneskeskapte onde. 

Det vonde og det onde. 

Men påsken løfter oss videre.
Vi ser forbi fjellene, vi ser på andre siden av horisonten. 
Vi tror ikke på døden.
Vi tror på livet!
Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid!

Vi lever i tiden. Men Gud har gitt oss noe mer. Håpet om noe mer. 
Vi er gitt et liv inn i det tidløse. Det som varer til evig tid. Det er det livet vi har begynt på!

Fra død til liv! Det er påskens evangelium.

IMG_2134.jpg

lmh-2020 

-           tekst i kursiv er hentet fra Forkynneren 3 i Gamle Testamentet

 

 




 

Slipp fargene løs, det er vår!

Det er en mørk tid vi opplever. Selv når livet vokser opp av jorden i blomster som titter fram, er det de dystre farger som preger landskapet. Smilene jeg møter når jeg går tur, er i ferd med å stivne. I begynnelsen av epidemien levde vi på en følelse over at vi alle er en viktig del av et større fellesskap. Vi var på en felles dugnad. Det er vi fremdeles, men dessverre fører situasjonen oss mer inn i det dystre landskapet hvor vi skuler på hverandre i frykt for at vi skal smittes. Hold avstand! Kanskje du er smittet? Eller han? Hun? Eller til og med jeg? Det er som en lepra vi ikke ser, men vet er en realitet. En usynlig fiende sniker seg inn i rommene vi beveger oss i. Det hemmer oss. Det hemmer livet. Men kanskje det er mer en endring, enn det at livet hemmes? Kanskje det også er gode sider i oss som vil vokse frem i denne tiden? Fremdeles har vi en viss kontroll over våre liv. Det er ingen fremmed makt som har tatt styring over jorden.

Dette er tiden hvor dommedagsprofeter får bensin på bålet. Det er viktig at vi ser alvoret i situasjonen. Det er viktig at vi er med på dugnaden som handler om å hindre at viruset får spre seg. Vi er sammen om dette. Jeg og du er vi! Vi skal løfte hverandre og se fremover selv om vi ikke kan se så langt. Men dommedagsprofeter har jeg ikke tro på. De har bommet før, og de bommer også denne gang. Dommedagsprofet vær du det, men la oss andre være i fred!

I mars var jeg gjennom fjorten dagers karantene etter at jeg kom hjem fra en lengre utenlandstur. Det var deilig å bli ferdig med karantenetiden, men den store forskjell var det ikke. Det virker som om vi alle er i en karantene. Det er forståelig at vi er det. Situasjonen tilser at vi skal være forsiktig. Samtidig er det viktig at vi bevarer smilene og løfter hverandre i stedet for at vi blir redd hverandre. Mer enn noen gang trenger vi smilene. Jeg trenger ditt smil. Kanskje du trenger mitt. Vi kan ikke gi hverandre den gode bamseklem, men smilet ditt varmer. Takk!

Jeg har tro på fremtiden. Vi skal sammen oppleve morgendagen. Vi skal gjennom denne vanskelige tiden, samme hvor lang tid det vil ta og hva det vil kreve. I mellomtiden kan vi spre glede til hverandre. Og vi kan oppleve våren. Rett foran våre øyne er blomstene i ferd med å titte frem. Noen steder er det fremdeles mye snø. Men under snøen, opp av frossen jord, er det i ferd med å skje noe. Livet er på vent. Men snart vokser det frem blomster i alle farger.

Denne våren er viktigere enn det vi tror. Den gjør noe med oss.
Slipp fargene løs, det er vår!

Parasol2.JPG

perspektiv

jeg har vondt i tanna mi
støt som fra elektrisitet
en kniv som stikker inn og dreies rundt og rundt
hele mitt nervesystem får gjennomgå
hver minste lille bevegelse
hver minste lille tanke
alt som før hadde plan og horisont
en liten bit blir hele meg

jeg har vondt i tanna mi
et skrik av pur smerte lyder over jord
Gud er god, men hvorfor
Gud er god, men hvorfor meg
en liten bit blir hele vår jord

jeg har vondt i tanna mi
trenger globoid og paralgin forte
hiver innpå for å dempe ned
sovne i rus
og ikke av utmattelse

det å ha det vondt
det er vondt, det
i dag har verden hatt en vond dag


IMG_6824.JPG