Fisketur i vest

Jeg har ferie. Ikke det at det er den store forskjellen denne våren.
Jeg har ikke opplevd å bli permittert, men likevel en følelse av å bli parkert.

Det gjør inntrykk å kjøre forbi Sola flystasjon og se alle flyene som står parkert på rekke og rad. Jeg har selv rygget inn i fremtiden og venter på at noen skal få meg i gang igjen. Jeg innser at det må jeg gjøre selv. Det er som å starte maskinen på en gammel fiskeskøyte. Det var en kunst, men når den først startet lagde den en lyd som har lagt seg i margen på noen av oss. Dunk. Dunk. Og noen røykringer for å si at skuta var klar til å gå fra havn. Har du opplevd det vet du at ingen motorer kjøpt for de største pengesummer kan måle seg med den. 

 Ferie er noe mer enn det å ikke kunne gjøre det en tidligere gjorde. Ferie er å puste både inn og ut med god samvittighet. Min feriereise har blitt like lang som den var planlagt. Med rutebåten fra Haugesund bar det rett ut i havet. Sytti minutters seilas, retning vest. 

Utsira er en øy med sjø på alle sider. Slik sett er den ikke forskjellig fra andre øyer ute i havet,
men Utsira har også horisont på alle sider. Havstykket inntil Haugesund er såpass langt og værhardt at det er som å se ut i utlendigheten når det blåser opp. Mange har matet krabbene på dette havstykket. Setter du kurs andre veien er Shetlandsøyene neste stopp, hvis du er heldig.

 Denne våren har mye av hverdagen forsvunnet. Derfor sa jeg ja da mitt søskenbarn Arvid ringte og ba meg med på fisketur. En hverdags syssel som ikke skjer hver dag. Det er slik det er blitt.
Det hverdagslige er blitt noe som ikke skjer før tidligst neste år.

Bølgene fikk den lille båten til å rulle vest for øya. Horisonten lokket hvis motoren skulle si stopp, men den virket slik den skulle. Og fisken beit. Sei og lyr av fin størrelse. Matauke kalles det for de som vil sette navn på det som var den mest hverdagslige sysselen som folk drev med langs kysten før i tiden. 

Min far fortalte at da han var barn, hadde de to typer middag.
Det var fersk fisk og salta fisk.
Godværsmiddag og uværsmiddag. 

 Det var mat nok til alle langs kysten. Mat og hardt arbeid. Fisk og graut. Det er mange som har vokst opp på det. I dag er det grandiosa og cola. Det var bedre mat før. Tross alt. 

 Jeg har aldri før vært så nær Spannholmane vest for Utsira som på fisketuren med Arvid.
I lengre perioder er det forbudt å gå i land på disse værutsatte holmene. Det skyldes at fugler skal få hekke i fred. Det er ikke vanskelig å respektere. Selv fugler må få ha sitt privatliv. 

På noen skjær som stikker opp av havet lå det klynger av sel. Sist jeg så noe lignende var det en flokk hvalross som låg og prompet på en strand på Svalbard. Det er en likhet mellom de nakne bergene på Utsira og landskapet på vestsiden av Spitsbergen. Det ville utemmede landet. Røft, salt sjø og nordavind fra alle kanter.  

Ikke et tre er å se. Ikke en busk. Hvorfor gå i land når det er ingenting å se? Nettopp derfor.
Selv om du ikke forstår hva jeg snakker om. De ville nakne holmene som er vasket i salt gjennom århundrene er et sted jeg må besøke. Jeg vil ut til Spannholmane når hekkeperioden er over og det er lov til å se det som ikke er noe å se. Det får bli en gang til høsten. 

Middagen den kvelden ble stekt fisk rett fra havet. Ferskere enn det får du det ikke servert. Selvsagt spiste jeg for mye. Jeg ligner på en glupsk måke når jeg får fersk fisk servert.
Da var det godt å gå fra Nordevågen til Sørevågen etterpå. Det er 1,6 kilometer og akkurat langt nok til at seien gled ned i magesekken. Søvnen kom av seg selv som en dessert til det gode måltid. 

Måker som følger etter oss er et godt tegn på at vi har fått fisk. Før var det mye mer fisk i havet. Og flere måker.
Til høyre i horisonten ser du Spannholmane. Sjøen har stilnet. Vi har satt kurs mot havn.

Uten et håndtrykk

Det er over to måneder siden jeg tok et annet menneske i handa. To måneder pluss noen dager.
Det som var en god vane og høflighet er borte. Nå er det et lite nikk og «namaste», men det holder ikke. Det er ikke min kultur. Jeg har ikke skikkelig hilst på et menneske uten at jeg har tatt det i handa. Det var slik det var. Før. Det holdt ikke med et nikk eller et blikk. Et skikkelig håndtrykk var det som skulle til. Var en god kompis var det et lett slag på skulderen. Men nå er det borte. Det vennskapelige slaget og to hender som møttes var slik vi hilste i gamle dager – før mars i år. 

Klemmer kan jeg unnvære. Det er ikke dem jeg savner selv om en skikkelig bamseklem kan være den beste medisin. Jeg har fått noen av dem. Og gitt. I spesielle situasjoner gjorde de ekstra godt.
Klem uten at det må være på blå resept. Uten maske. Nå er det som om vi alle oppholder oss i en operasjonssal. Klinisk ren. Kirurgi. Viktig det, men det er ikke det samme som en bamseklem som varmer. Du får ikke kjøpt en klem på et apotek.

Men et håndtrykk. Det er det jeg savner. Sånn skikkelig savner.
Det er som om noen jeg ikke visste jeg var glad i er borte uten at jeg fikk si farvel. 

For en tid tilbake unnlot jeg å spise iskrem og sjokolade i ett år. Det var ikke lett. Men det gikk bra. Nesten. Jeg ble lokket til å smake på iskrem noen dager før året var i mål. Selvsagt var det en kvinne som gav meg en iskrem med jordbær på en kafé. Men det var jeg som spiste. De som tror jeg nå skriver i gåte, får tenke sitt. I min historie var det slik det var. En frivillig valgt askese uten is og søtsaker. Men jeg snublet på målstreken. 

Nå har jeg vært 71 dager uten at jeg har tatt et menneske i handa. Uten et realt håndtrykk. Det er verre enn et år uten iskrem. Mye verre. Det gjør noe med meg som jeg ikke forstår. En skygge sniker seg inn i meg. Jeg trodde ikke et håndtrykk betydde så mye som det gjør. 

Da min far døde holdt jeg handa hans, da han tok siste pust.
Handa som klemte svakt for så å bli stille.
Varmen av handa kjenner jeg enda. Den blir aldri borte selv om det er år siden vi tok avskjed.  

Min mor og far holdt hverandre i hendene. Margit og Leif K. Det er en stund siden de gikk bort.
Hendene deres glemmer jeg aldri.

De mindre viktige håndtrykk er det flest av, men de er viktigere enn jeg trodde.
Håndtrykk vi tar i hverdagen. De grå hverdager krydret med at vi hilste pent. Ofte ble det mange håndtrykk på en dag. De gjorde noe med meg uten at jeg visste at de gjorde det. Det var mer enn høflighet. Det var møter med mennesker. En berøring. Vi var tett på. 

Jeg savner deg, din hånd
Du som jeg møtte for første gang
og deg jeg møtte hver dag
Uten ditt håndtrykk er jeg alene
ensom
To hender som holder avstand er ikke slik det var
Jeg håper heller ikke det er slik det blir

Soria Moria

Da jeg var barn hadde vi flere maleri på veggen. Det var min far som hadde malt de fleste. Et av dem viste et eventyrslott i det fjerne. Det var opplyst som i en drøm. Et slott skinte som gull i det fjerne, på den andre siden av dalen og noen høye fjell. Maleriet i sin original var malt av Teodor Kittelsen i år 1900 utfra et eventyr som Asbjørnsen hadde skrevet ned femti år tidligere.
Norsk folkeeventyr på sitt beste. 

 Drømmen om det gode liv fri fra onde troll og mørke makter har ligget i det norske folkedjupet til alle tider. Slik skiller vi oss ikke ut fra andre folkeslag. Men drømmen og virkeligheten er dessverre ofte to forskjellige ting.

 Jeg har mange ganger besøkt øya Lesvos i Hellas. Men det var før, og før er lenge siden. Helt tilbake til forrige årtusen. Så gammel er jeg at mange små i dag ikke var født da jeg kjørte fra landsby til landsby og spiste calamari og souvlaki med et glass retsina til. 

 Lesvos er den tredje største øya i Hellas. Den blir kalt «den grønne øya» siden millioner av oliventrær fyller øya. Solen skinner, og de vakre stedene og strendene ligger som perler på en snor. 

 Rett over «fjorden» ligger Tyrkia. Avstanden er ikke større enn fra Utne til Kvanndal, det virker hvert fall slik når en ser over til den andre siden. Avstanden mellom to land. Fra øst til vest. 

 Veien over «fjorden» går med båt på det som kan være opprørt hav. Drømmen om et liv. Et slott av gull på den andre siden. Det som kan være begynnelsen. En ny start. Etter lang vandring er det bare noen meter igjen. Det er håpet som holder dem oppe. Fra det onde til det gode.

 Eventyrslottet er i dag en leir med piggtråd rundt. Moria flyktningeleir. Den er beregnet for 3000 mennesker. I dag kan vi gange det tallet med syv. Noen bor innenfor gjerdet, andre utenfor. Som et fengsel. Barnefengsel, siden rundt 7000 av de som bor der er barn. Kanskje flere. Barna mangler skole, trygghet og hygiene. Det er slike ting som er viktige for barn i alle land. Noen barn er brune. Noen barn er gule, hvite, noen nesten blå. Barn er barn. 

 I 2017 besøkte jeg tre flyktningeleirer i Serbia. De jeg snakket med fortalte at de ikke kan returnere. Det ville være for farlig. Mange hadde flyktet fra Taliban og IS. Andre hadde lagt ut på reise grunnet fattigdom og drømmen om et anstendig liv for seg og sine barn. Det er ikke ulikt grunnen til at våre forfedre dro over Atlanteren for litt over hundre år siden. 

 Hvordan bevare menneskeverdet og løfte verdien av hvert enkelt menneske?
Vi kan ikke ta imot alle. Det vet vi. Det er ikke alle som har gyldig grunn til opphold. Samtidig må hvert enkelt menneske behandles med verdighet og respekt. Ofte skjer ikke det. 

 Den store akutte utfordringen er nå å hente barna ut fra flyktningeleiren Moria på Lesvos.
Det er uverdig for Norge og det Europeiske fellesskap at barn lever under slike forhold på vårt kontinent. 

 Barn er ekstra sårbare. Det vet vi mye om. I en tid hvor mangel på hygiene og sykdom henger tett sammen, haster det å hente barna. Flere kommuner står klar til å ta i mot. Det er vår regjering som må gi grønt lys. Det er de vi har valgt å stole på at gjør de rette valgene. 
Det gjenstår å se. 

Drømmen og virkeligheten. Det kan vi gjøre noe med. 

Slipp barna fri, det er vår!

Hun er født i skogen i Europa. På flukt. Det burde ikke være slik at noen burde fødes i en skog i Europa i vår tid. Jeg tok bildet i en flyktningeleir i 2017 da jeg snakket med moren og de rundt. Hun får være et symbol på de barna som vi nå bør hente ut fra flyktningeleiren Moria på Lesvos.

Det norske flagg

Det var godt å se alle de norske flaggene på 17.mai. 
Det var som mat til kropp og sjel. Selv om vinden blåste og regnet falt ned, varmet det å merke det gode fellesskapet vi har som folk og nasjon. Selv avstanden koronaviruset krever at vi har, klarte ikke å holde borte varmen mellom oss. Flagget ble igjen et viktig symbol på at vi står sammen - tross alt!

Jeg er stolt av det norske flagg.
Det er et vakkert flagg. Korsmerket i rødt, hvitt og blått.
Det står for viktige verdier vi bygger vårt fellesskap på.

Men flagget kan også misbrukes. 

Flagget misbrukes hvis vi bruker det til å holde avstand og bryte andre mennesker ned. 
Flagget misbrukes hvis vi glemmer at vi lever i et større felleskap på jord.
Flagget misbrukes hvis det løftes som et hvitt nasjonalistisk symbol
og brukes som våpen i ekstremisters hender, 
eller i egoistenes klør. 

Heldigvis kan vi stolt løfte det norske flagg som et symbol på frihet, 
likeverd 
og raushet.

Det å være raus står for meg som et enkelt ord med mye innhold.  
Jeg må selv aktivt jobbe med å løfte dette ordet i eget liv. 
Det å være raus krever at vi er bevist på hva vi vil skal prege våre liv. 
Det gjelder meg. Det gjelder oss. Vi.

Vi trenger rausheten i våre nære relasjoner, 
og i våre forhold til andre mennesker på jord. 

Vi er en av flere.
Det inkluderende rause fellesskap er det gode fellesskap!

Flagg formet som et hjerte ved Lista Fyr.

Ord for fremtiden

Vi er et fellesskap av store og små. Vi har ulike farger. Ulik tro, ulike politiske partier og meninger. 
Vi er forskjellige som mennesker både utenpå og inni, men vi har noen felles verdier.
Vi bygger vårt land på frihet, respekt og kjærlighet. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. 
Det er vårt land. Vårt Norge. Ikke bare mitt. 

Jeg stolt denne våren når vi har et virus som først og fremst rammer den svakeste blant oss,
men som vi likevel står sammen i kampen mot. Det er et positivt verdivalg når handlinger skjer i solidaritet med de eldste og de som allerede har en alvorlig sykdom. La oss håpe at de samme verdiene kommer til uttrykk når fattige land rammes. Da settes den internasjonale solidariteten på prøve.

Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker! I det ligger et positivt menneskesyn. 

Jeg tror at vi mennesker til tider setter negative spor etter oss, men vi kan også sette positive spor på den veien vi går. Vi kan gjøre en viktig forskjell i kampen mot fattigdom og undertrykking, i kampen mot ødeleggende klimaendringer og onde konflikter. Vi har valg. 
Det handler om å verne om livet. 

På Svalbard, hvor jeg var prest i tolv år, var alle blomster vernet gjennom verdens strengeste miljøvernlov. Det er ikke lov å plukke en blomst på øygruppen i nord. Når vi gikk tur på sommeren, forsøkte vi å unngå å tråkke på blomstene. Hver blomst var verdifull, men også sårbar.
De hadde bare et par måneder hvor de var oppe av jorden for å slikke sol. 

Hva er da et menneske at du kommer ham i hu
Du gjorde ham lite ringere enn Gud                                Salme 8

Vi har ikke lov til å tråkke på et menneske, liten eller stor, bosatt i Norge eller i Midtøsten, Asia, Afrika eller hvor. Hvert enkelt menneske er verdifullt! Hvert enkelt barn har like stor verdi,
og trenger å vernes. Den som tråkker på et menneske, tråkker også på Gud. 

Jeg er stolt over å løfte det norske flagg på vår nasjonaldag når vi samtidig løfter opp verdien av nordmenn som en bukett markblomster i all sin fargerike prakt. 

Dagen peker fremover!

I en tid hvor vårt land og verden sliter, er det viktigere enn noen gang at vi er bevisst våre verdier og ikke havner i den egosentriske gate. Slik er vår nasjonaldag mer enn en dag for festtaler som peker tilbake på det som var. Det er en dag for å peke ut veien videre.
Det gjør vi ved å velge de verdier som vårt fellesskap skal bygge på i fremtiden.
Det handler om å løfte verdien av hvert enkelt menneske.

17.mai er en viktig dag for fremtiden.
Gratulere med dagen!

Flagginstallasjon ved Lista Fyr. Kunstner Alfred Vågsvold.

En god venn

Jeg har skrevet en hyllest til havet og til øya i vest. Det er noe med det ville landskapet som vinden og bølgene har hamret på, år etter år. Noe av det vakreste finnes der mennesker og natur har strevd med å overleve i et nakent landskap. 

 I dag vil jeg skrive en hyllest til en god venn. Mennesket i all sin prakt. Hvorfor vente til det er for sent. Han fyller år i år, men det er ikke rundt. Dette er ingen festtale. Livet er fylt av hverdag fra morgen til kveld. 

 Vi møttes i Kosovo. Da jobbet vi begge humanitært for Kirkens Nødhjelp. Vann til folket. Og fred.
En god periode delte vi leilighet. Da stod frokosten klar før jeg stod opp. Ostehøvelen ble brukt til å dra over kaldt godt smør. Sammen med hvitost ble det rullet til en gourmet. Et tykt lag på ferskt brød. Eller bare å spise rent uten noe mer. 

-       Suldals smør. Det var det beste. Lettsaltet. Det kjøpte vi nede ved Aftenbladet. I nærheten av skipshandlerne. Min far sendte meg dit for å handle. Det var bare smør vi kjøpte. Smør fra Suldal. Og ost. I dag hiver de smør etter deg. Det var ikke sånn før. Smør, det var luksus det. 

 Balkan betyr «blod og honning». Det vet vi som har levd der noen år. Minner fra en tid som var. Arbeid for å løfte mennesker ut av det uføre de var i. Fra kaos til system. Det er enkelt å lage en krig, men fred er hardt arbeid. Mye hardere enn det folk flest vet. Mye hardere. Og det tar tid.

 Anstein, min gode venn har et navn, har betydd mye for mange. I Kosovo så jeg hvordan han løftet et vannprosjekt til noe mer. Kjærlighet til mennesker var nummer en. Der andre kunne ha nok med tekniske løsninger og utfordringer i ett konflikt området, tok han seg tid til å sitte ned. Fra hus til hus gikk han og hans team for å se om noen trengte noe. Der et skadet barn ble gjemt bort, bygde de et nytt bad og løftet den svake opp til nytt liv. 

-       Det var folkene som jobbet for oss som jeg husker best. Og menneskene i landsbyene. De snille menneskene som vi møtte. Døren var alltid åpen. De delte den siste brødskiven de hadde. 

 Jeg jobbet som hovedleder. Da var jeg over alt som en vind som ikke stoppet opp. Anstein var noe mer. Han levde tett sammen med folket. I en periode ledet han et arbeid for romaflyktninger som vi drev. Det var ikke enkelt. Faktisk kunne det være ganske hett rundt ørene i en by som var delt. Også der løftet min gode venn kjærligheten frem til noe mer enn ord og rapporter som ble sendt hjem. Noen på kontorer hjemme tror at en god rapport er det som skal til. De har ikke forstått at det viktigste i et humanitært arbeid er det som aldri blir skrevet ned. 

Nå har årene gått. Min gode venn og tidligere medarbeider har blitt noen år eldre. Det er mulig også jeg har hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv. Vi eldes med stil, hvert fall i egne øyne. Humoren har vi fremdeles. Smil og alvor. Mye alvor. Og minnene. De lever vi med. 

Jeg reiser fremdeles ut i verden, selv om et virus har satt meg på vent. Når det igjen åpner opp skal jeg ta en telefon til min gode venn og si når flyet går. Da henter han meg samme hvilken tid på døgnet det er, og kjører meg til Sola flystasjon. Mulig han er hjemom mens jeg er på tur, men jeg vet at han står og venter på meg når jeg igjen går inn for landing etter noen uker på reis. Da får vi igjen den gode samtale om livet som var, og det som det har blitt. 

Anstein Kalberg. En skikkelig sjømann. Jeg har fått lov til å være med på noe av det lange livet han har levd. Det er jeg takknemlig for.

Vest i havet

Havet. Det gjør noe med meg. Jeg vet ikke hva. Men det rører ved hele meg. Hodet. Hjerte. Muskler og nerver. Kropp og sjel. Og blodet. Det ligger i blodet.

Om solen gir vitamin D, gir havet vitaminer fra A til Å. Hele alfabetet. Vitamin A til siste bokstav.
Det er det samme hvor jeg bor, bare jeg ser havet og kjenner smaken av salt liv. 

Innlandet kan jeg besøke. Da blir det bare enda bedre å komme ut der landet slutter og luften fylles av salt råk. Jeg kunne aldri bodd lenger i innlandet enn en uke om gangen. De gangene det har skjedd har pusten endret seg og huden har begynte å tørke inn. 

Så langt øyet kan se. Og litt lengre. Som ett vegg til veggteppe mellom land og folkeslag.
Fra kyst til kyst. Uten en krusning, for så å løfte seg i all sin brunst. Bølger uten stans.
Farger som i en regnbue. Blå, grønn, grå, sort og hvitt skum av fråde når det bygger seg opp.

Hver gang jeg er vest i havet puster jeg med åpen munn mot vinden. Smaker på saltråket.
Ser utover det flate teppet i all sin prakt, før vinden tar tak og byr havet opp til dans. Det er krefter når havet ypper til kamp. Det er som når en bokser i ringen løfter nevene. Uten hansker. Fulltreffer på fulltreffer slår bølgene mot land uten at bergknausene viker en millimeter. 

I generasjoner har øya stått der. Hav på alle sider. Fiskebåter har kjempet seg mot havn. Hard hverdag. Kampen for å overleve litt til. Mennesker har klort seg fast mot vinden for ikke å fyke utover mot horisonten
og bli borte. 

Naken står den der vest i havet. Stein på stein. Og noen klatter med jord.
På fastlandet kan du finne fram kikkerten og se utover. Langt der ute er det det siste du ser.

Jeg er jordfestet vest i havet. Mine besteforeldre har sin grav der. Thomas og Serine.
Utsira var der min far vokste opp. Da han ble så stor at han rakk over steingjerdene, forsvant håret i vinden.
Det var hvert fall det han sa. 

På øyas høyeste punkt, står fyret som et stearinlys som tennes hver kveld. Før lyste fyret for båter på havet og for små gutter som var på vei hjem. Min far stod stille, og sprang alt han vant når lyset viste vei. Det var den gang natten var svart og gatelys var noe som hørte fremtiden til. 

Nå er det min tur til å gå over steinene og se utover mot horisonten. Det blir jeg aldri lei av.
Det er evigheten jeg ser der ute.
Den har allerede begynt. 

Bildet av meg ble tatt av mitt søskenbarn Tor Leif Helgesen på en av våre rusleturer på vestsiden av Utsira.
Det er som når jeg i slutten av en gudstjeneste løfter hendene for å lyse velsignelse.
“Herren la sitt ansikt lyse over deg”.

den grå hverdagen

Jeg tror på fellesskapet. De gode fellesskap!

Den røde dagen. 1.mai.
Vi står sammen i solidaritet med folk i vårt eget land, og med verdens fattige.
Med arbeidere, og de som ikke har arbeid. Solidaritet med alle de som sliter i en tid hvor et virus har stoppet mye av hverdagen. 2.mai og tredje. Dager skal komme. Dager skal henrulle.
Slekt skal følge slekters gang – slik det står i julesalmen. Det er også en bønn for morgendagen.
Deilig var jorden. Deilig skal den igjen bli!

 Vi står sammen både i finvær og når det blåser opp. Og når det er stille uten et vindkast, og det virker som om livet er satt på vent. Nå er det som å være alene ute på sjøen i en seilbåt når vinden løyer. Ingen fremdrift.
Du bare ligger der uten mulighet til å gjøre noe fra eller til. 

 Igjen har det så vidt begynt å blafre i seilene. Vårt samfunn er i ferd med å åpne opp.
Litt etter litt. Fra stille til liv.
Igjen ser jeg mennesker som går forbi hverandre på gaten. To meter. En. Det er ikke lenge igjen nå.
Det neste er at vi kan gi hverandre en klem. Og jeg som egentlig aldri har vært en klemmegutt.
Det kan bli overdose. Det er enda godt at vi ikke går for fort fram.
Jeg gleder meg mer til et skikkelig håndtrykk enn en klam klem. Klemmer kan vente. Men arbeid.
Alle mann til pumpene for skuta er lekk.

Hverdagen
det er den jeg lengter etter
de grå dagene
de som er selve livet 
det store i det lille
det jeg ikke legger merke til
før det er borte 

Jeg bodde tolv år på Svalbard. Der lærte jeg å elske det grå landskapet. De små nyansene.
Når vi var ute på tur, og alt ble hvitt. Whiteout. Egentlig var alt grått. Gråvær.
Kjøre skuter uten å se noen verdens ting. Så lettet føyka og en så nyanser i det grå. Tre meter. Fem. Tretti.
Det var bare å bruke tiden det tok. Kjør forsiktig. Stopp om du må.
Kunstneren Kåre Tveter festet det med pensel. En liten strek på et lerret. Et fjell på andre siden av fjorden.

 Hverdagen er ofte grå. Heldigvis er den det. Det er den jeg elsker. Den grå hverdagen.
Det vakre grå landskapet. Hverdagen da livet ruller og går og det er vind i seilene
Spesielt lengter jeg etter det nå når det er borte.
Men i morgen
Da kommer en ny dag

Et bilde jeg tok på en av mine mange turer i det grå landskapet på Svalbard

Vårt frosne vann

NY BOK
”Vårt frosne vann. Etiske refleksjoner når isen smelter”

Boken inviterer på en reise. Isen smelter i Arktis, Antarktis og i Himalaya. Det er både likheter og ulikheter i det som skjer i disse viktige områdene. Sammen med informasjon om hva som faktisk skjer, er den etiske refleksjonen viktig for å finne veien videre.

“Vi mennesker bærer et ansvar for de fotavtrykk vi setter, men vi har også mulighet til å bidra positivt for å endre den negative utviklingen”.

Boken setter et alvorlig fokus, men hele tiden holder den oppe en håps-dimensjon. Når vi som mennesker setter spor, har vi også mulighet til å endre negative spor til det positive. Det er opp til oss. Det vi gjør nå har konsekvenser fremover. Fremtiden er nå.

Bokas forfattere kommer fra naturvitenskap, kirke, medier og akademia. Det er både norske og internasjonale forfattere som skriver i boken.
Dette er forfatterne: Kim Holmén, Leif Magne Helgesen, Ole Arve Misund, Hilde Røsvik,
Kunda Dixit, Sylvi Inez Liljegren, Mohamed Nasheed, Alf Håkon Hoel, Birgit Njåstad
og Stig Lægdene

Du kan bestille boken på alle landets bokhandlere.

Velkommen som leser!

Avstand

Det er lange dager og kvelder. Avstanden gjør noe med meg. Med deg. Med oss. Anbefalt avstand er to meter. Noen tror at det ikke er så mye, men det er totusen millimeter! 2000!! Det føles like langt som sør er fra nord. Det er lengre enn tall kan fortelle. Mye lengre. 

Det gjør godt å se hverandre selv om vi ikke er mange i samme rom. Besøk til venner og familie. De gode samtaler. De gode smil. Vi er privilegerte som har den friheten vi har, selv i en vanskelig tid. Det er mye å være takknemlig for. Vårt land. Vårt folk. Våre fellesskap. 

Likevel
en følelse av at livet stopper opp

 Det er flott å bo i tettbygd strøk, selv om det i de siste ukene har vært å vandre i en by uten liv. Nå er folket på vei ut av sine hi. Med våren trekker menneskene ut slik som bjørnene etter en lang vinter. Spesielt i år er det vår. Til og med frisørene har åpnet. Det gjør godt å se det som før var normalt, selv om det begynte å bli fargerikt at flere hadde lengre og mer ustelt hår enn det de vanligvis pleier å ha. Snart er vi dessverre tilbake til normalen da alle er glatte og finkjemmet, men det får vi heller tåle.

Selv har jeg gått mye i denne tiden. På egne ben. Uten el-sykkel og uten el-sparkesykkel. Heldigvis finnes det ikke el-ben. Men det kommer nok. Det er ikke fred å få når en vandrer på fortauet. Der vi før kunne gå og være trygge siden biler og motorsykler kjørte på et annet plan, er det nå el-torpedoer som kommer susende og plinger slik at vi må flykte inn i skogen og gjemme oss bak et tre for ikke å bli kjørt ned. De tror de eier verden de som er så miljøbevisste at de ikke går. Det er det de gjør.

Det har vært en oppdagelsesferd å rusle rundt i nærområdet. Selv der mennesker bor, har vi vakker natur. Det er lagt til rette for mange turer på stier i parker, langs vann og i skog. Det har vært vakkert å følge bjørken som nå er i ferd med å slippe seg løs. Hvitveis, noen steder blå. Krokus. Spurven som er grå. Ender og svaner. Noen hester på et jorde. Kyr. Lukten av møkk som er spredt utover jordene.

Det er vår
i år er den vår
det er vår vår i år

Det har vært en god tid
tross alt
likevel 
livet stopper opp
kjedelig
det er det det er
det er ikke verre
enn at det kunne vært mye verre
enn kjedelig

Det er vår
i år er den vår
det er vår vår i år

Et vakkert tre som jeg spaserte forbi i mitt nabolag. Det står i full blomst. Det er vår!

Hyllest til Jæren

Fylt av liv. Fugler leker i vinden. Bølger slår inn over land uten stans. Selv når havet er stille, er det i bevegelse. Strendene ligger på rad og rekke. I enden av en, begynner neste. Mot nord og mot sør. Sand som i en ørken. Stein som er formet runde av at sjøen har startet en bevegelse. De har rullet fram og tilbake. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Det som har begynt tar ikke slutt.

 Vinden tar tak. Det er aldri stille. Aldri kjedelig. Vind og lys. Lys og mørke. Skyer ligger lavt for så å lette som et sceneteppe som dras til side og viser blå himmel så langt øyet kan se. 

 Har du opplevd stormen blir du aldri ferdig. Den setter seg fast i beinmargen i all sin prakt. Krefter får deg til å bøye ryggen i et forsøk på å bevege deg framover. Det er bare å gi opp. Søk ly før det er for sent. Får vinden først overtaket kan alt skje, som båter på havet når bølgene vokser seg store som høye hus. Møte med en vegg av salt liv. 

 Har du først begynt, vil du se mer. Det er alltid mer. Mye mer. Farger i det grå. Vinden og havet. Solen som går ned. Mennesker har klamret seg fast. Liv etter liv. Arbeid fra tidlig morgen til sen kveld. Hver dag er begynnelsen på neste. Fra generasjoner frem til nå. Og videre til det vi ikke ser.

 Horisonten i det blå. Der hvor himmel og hav møtes. Livet er ikke slutt. Uendeligheten er bare så vidt begynt. Jeg har et friminutt på min reise. Går langs stranden. Pulsen roer seg til takten av bølgene som slår innover sand. Puster inn. Puster ut. Puster inn. Puster ut. En smak av fred.

Feistein Fyr utenfor Sele strand

Pengene til mat forsvant

Det er krevende å løfte blikket i disse dager hvor det handler mest om at vi skal grave oss ned i våre private huler. Det å gå på butikken er både morsomt og en tankevekker. Folk hopper til hvis jeg kommer i nærheten, og noen sniker seg langs veggene for å holde seg lengst unna. Frykten står skrevet i øynene. Smilet har stivnet og blitt til ansikt preget av angst. Nå skjønner jeg godt hvor i fremtiden Edvard Munch fikk sin inspirasjon til det berømte maleriet «Skrik». Før kunne jeg få hyggelige blikk og smil. Nå blir jeg sett på som en zombie fra en annen planet som er sluppet løs på byen. 

 Heldigvis er det fremdeles mange smil jeg møter når jeg går tur i byen. Vi er alle i samme båt, selv om det ikke er noen trøst når skuta er på vei ned. Men håpet er sterkere enn et lite usynlig virus som er sluppet løs på menneskeheten. Heldigvis er håpet sterkere. Det har Alf Prøysen fortalt oss: «Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står». Det er mye kristen tro og håp i den visen. 

 Er det nødvendig med alle tiltakene som er satt inn? Det får ettertidens evaluering dømme. Foreløpig ser vi positive tegn her hjemme på at pandemien ikke løper løpsk. Vårt helsevesen klarer å takle de utfordringer som Covid-19 har gitt oss. Da er det bare å takke for alle tiltak og følge dem så godt vi kan. Det er stor fare for at vårt fellesskap hadde sett annerledes ut og flere ville omkommet hvis ikke tiltakene var satt inn. 

 De store ringvirkningene av viruset kommer i mer sårbare land. Jeg var selv på reise i øst da jeg måtte returnere til Norge for å gå i karantene. De store taperne er de som ble tilbake og mistet sin jobb på hotellet, butikken og restauranten. 

 I Tbilisi gikk jeg i gater hvor eldre kvinner satt som tiggere. Jeg ser fremdeles for meg en kvinne kledd i svart. Det var mørkt og sent på kveld. Barnebarnet sov på armen hennes. Hun så på meg, men prøvde samtidig å skjule seg av skam for den situasjonen hun som bestemor var kommet i. Øynene hennes blir jeg ikke kvitt. Det er bra. Fremdeles er det noe i meg som gjør inntrykk slik at jeg stopper opp et lite øyeblikk. 

 Nå får ikke tiggerne en slant fra den fremmede som går forbi. De hadde lite. Nå har de ingenting. De som vasket på hotellet i Katmandu og på Bali hadde liten lønn, men det skulle brødfø en familie. Fremdeles har de samme kostnader, men ikke noen jobb. Vi har penger til å kjøpe det vi vil, og blir det mangel på dopapir så hamstrer vi slik at både hus og hytter er fylt til randen for månedene som kommer. De vet ikke om de har mat på bordet i morgen. 

 Vi er privilegert som kan stenge ned og sette hverdagen på vent. Det koster, men de som virkelig må bære omkostningene av at vi stenger ned er verdens fattige. De har ikke råd til å sitte hjemme uten jobb. Da får ikke barna frokost. Det finnes ikke noe Nav som stiller opp, og sykehus er for de rike. Hygiene er ikke enkelt når de ikke har penger til såpe. Igjen blir de fattige taperne. Det er stor fare for at antall fattige i verden vil øke i løpet av denne perioden. 

 De tiltak vi gjør i vår rike del av verden, er viktige. Samtidig er denne tiden en øvelse i å løfte blikket og se lenger enn vår egen stue. Dette er en prøve på om medmenneskelighet og solidaritet kun er teorier, eller om det faktisk er ord med innhold. 

 lmh-2020

En fisker i Dhaka forsøker å finne mat til familien. Bildet får være et symbol på den harde kampen for å overleve. Foto: Leif Magne Helgesen, 2018

Virus skaper ensomhet

Det er ikke et problem å være alene. Ofte er det bra å ha alenetid. Jeg pleier å si at jeg har det gode selskap når jeg er alene. Det er det sikkert mange som kjenner seg igjen i. Utfordringen er når det å være alene går over i ensomhet. 

Det er en syltynn grense mellom det å være alene, og det å være ensom. Noen ganger tåler jeg det meste. Andre ganger er jeg mer sårbar og vet ikke helt hvor grensen går. Det er en usynlig grense, som et virus. 

I denne tiden har jeg kjent på ensomhet. Det er noe med disse høytidene som vi gleder oss til, men som i år ble annerledes for mange. Slik også for meg. Høytider har dessverre en tendens til å være en tid hvor mange har nok med sine egne liv. I påsken i år ble avstanden større og den usynlig grense mer utfordrende enn tidligere.  

Covid-19 har gjort at jeg har fått landligge. Jeg hadde mine fjorten dager i karantene i mars. Det var egentlig greit. Det var nære på at jeg ble akterutseilt i Baku. Gleden over å komme hjem til min egen stue var derfor stor. Nedturen var å komme ut av karantene uten at det var noen stor forskjell.

Vi er alle i en nasjonal unntakstilstand for å redde liv. Helsemessig er det en viss kontroll i Norge. Det er håp om vaksine og en ny tid. Mye gjenstår, men det gjøres mye for å hindre smitte og sørge for at vi vinner kampen mot viruset. 

Økonomisk er det også en stor utfordring for vår nasjon, for mange organisasjoner og bedrifter, og for enkeltpersoner. Det skaper en usikkerhet fremover, men jeg har tro på at vi finner en hverdag vi kan leve godt med. Noen vil tape, men det er folk i andre land som vil ha større tap enn vi i Norge. Mange har mindre å gå på enn det vi har. Faren er stor for at det vil bli flere som blir fattige i den tiden vi er inne i. Det kan bli en internasjonal utfordring av dimensjoner som vi foreløpig bare ser en tendens til. 

Mangelen på sosialt liv

En av de største utfordringene ligger i det sosiale livet. Hvordan finne tilbake til det varme inkluderende samfunn etter at vi har hatt en kollektiv læring i å holde avstand og ikke hilse på hverandre? Hva gjør denne tiden egentlig med oss? 

Mange føler på ensomhet. Flere har opplevd angst for å komme nær andre mennesker, og en angst for fremtiden. Det vil ta tid å bygge et fellesskap som er sosialt solid på den måten at vi blir trygge på hverandre og ingen faller utenfor. 

Er vi som samfunn i ferd med å bli kaldere ved at vi må holde avstand, eller vil vi være sosialt hungrige og bli et varmere og mer inkluderende samfunn enn det vi var? Det er opp til oss. Det blir en krevende dugnad hvor vi må sørge for å løfte verdier vi tror på. 

Livet utenfor boblen

Det å være i krise er krevende, men det vil også bli et krevende etterarbeid i å bygge et inkluderende og åpent samfunn som vi ønsker at Norge skal være.  

Det store fokuset er, og vil også fremover være, helse og økonomi. Da er det en fare at vi glemmer det sosiale liv. Det å bygge det gode fellesskap krever at vi bryter ut av boblen vi er i og åpner opp til verden utenfor oss selv. Den boblen tror jeg mange av oss gleder oss til å komme ut av. 

Vi er en rik nasjon, men kapitalen kan ikke alene bidra til landets vekst og utvikling. Vi må ikke glemme at Norges største verdi er landets borgere. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. Det er vår medmenneskelige oppgave og plikt å bidra til at ingen faller utenfor.

Jeg har stor tro på at vi i veien videre vil løfte frem verdier som respekt, verdighet og frihet. Jeg tror også at vi vil se hverandre med nye friske øyne og være bevisst de som sliter med ensomhet. Samtidig har vi både råd og hjertevarme til å tenke solidaritet utover våre grenser. Vi har lært at livet ikke er ingen selvfølge. Det gir håp fremover.

Det gode fellesskap bygger vi sammen!

 lmh 2020

En tom benk. 1.Påskedag på Byhaugen i Stavanger. Foto Leif Magne Helgesen

Det var en vakker morgen

Stråler fra en sol i ferd med å stå opp
var nesten ikke til å bære
Maria og Maria 
på vei til sin venns grav
lyset ble absurd 
Hadde det enda regnet
og himmelen vært mørk

frykt ikke
selv om det stormer, livet går i svart
og du ser ingenting
frykt ikke
selv om et virus skaper uro
og dreper liv
frykt ikke
selv som det eneste sikre 
er at vi ikke vet hvordan morgendagen blir

frykt ikke
selv om konflikt og hat råder 
flere steder på jord
frykt ikke
selv om klima er preget av
mennesker som setter spor
frykt ikke
selv om millioner av mennesker ikke har brød 
og barn mangler tak over der de sover

Livet er ikke over
selv om det skulle være forbi
Det onde har tapt
Ut av grav kommer nytt liv

lmh-2020

Tegn på liv fra min hage på Utsira. Foto Tove Helen Grimsby 2020

Mørke og skam

Det er langfredag. Good Friday, heter det på engelsk. Det er et rart uttrykk, men det engelske uttrykket betyr ikke den gode dagen. Det betyr den hellige dagen / den svarte dagen. 

Blomster og lys er ryddet vekk fra alterene i våre kirker på langfredag. 
Vi er i sorg. Vi markerer at Jesus døde på korset. 

Vi kjenner begrepet, «Via Dolorosa». Det betyr smertens vei! Det er en gate i Gamlebyen i Jerusalem hvor jeg har vært mange ganger. Der gikk Jesus og bar på korset på vei til sin egen korsfestelse og død på Golgata for et par tusen år siden. 

Vi kan noen og enhver kjenne på smerte i våre liv. Det kan tynge oss ned slik at vi sliter og livet blir tungt å bære. 

Pilgrimmer bærer korset på Via Dolorosa i Gamlebyen i Jerusalem, foto leifmagnehelgesen

Det er få dager i året som har satt så stort preg på den norske befolkning, som nettopp langfredag. Det har vært mye mørk-kristendom i Norge med fokus på synd og skam. Vi kjenner det igjen i pietismen innerst i fjorder og daler. Det er som om skyggen fra høye fjell har lagt seg over land og folk. Det har mange blitt preget av, og noen har måtte ta avstand fra kristen tro på grunn av pekefingerens fordømmelse. 

Det er en teologisk forskjell på vår protestantiske kirke, og den ortodokse kirke. Mens vår kirke tradisjonelt har hatt et fokus på den mørke langfredagen, har våre kirker i øst hatt et større fokus på lyset fra 1.påskedag. Der har vi noe å lære. Heldigvis fremstår vår kirke i dag i stor grad som en sunn folkekirke hvor mennesker kan føle frihet og kjærlighet. Vi har et mer befriende fokus.
Vi lever i håpet om oppstandelse og nytt liv!

Ordet skam er merkelig nok igjen blitt et populært ord å bruke i mange sammenhenger.
Det er et farlig ord fordi det retter en pekefinger mot andres liv. 

I kristentroen stopper vi heldigvis ikke med skam, synd og skyld. Det er stener vi kan legge fra oss for så å gå videre. Vi får en ny mulighet! Det handler om tilgivelse. Vi er frie mennesker. Vi har ingenting å skamme oss for. Vi lever ikke i mørket fra langfredag. Vi lever i lyset fra 1.påskedag!

Vi lever i gleden. Vi lever i oppstandelsen. Slik kan vi på en måte si at langfredag også er god, fordi livet stoppet ikke denne dagen. Livet er sterkere enn dødens krefter. 

Fra død til liv!

 Påsken er en dramatisk uke i kirkens historie. Det er uken da livet stoppet opp og alt gikk i svart.

Etter tolv vintre på Svalbard, vet jeg hva mørke er. Ofte er mørketiden en god tid hvor vi tenner våre stearinlys og er sammen både hjemme i stua og på våre utesteder. Mørke er ikke problemet. Problemet er når livet går i svart. Det kan skje i mørketiden, men også på høylys dag. 

At livet stopper opp og går i svart har vi opplevd de siste ukene med et aggressivt virus som sprer seg med rekordfart. Det fører til store helsemessige og økonomiske utfordringer, i tillegg til at det gjør noe med hele vårt sosiale liv. Nå er vi mange som kjenner på at det å være alene går over i ensomhet. Det er ikke lett å takle. 

Samtidig er vi i en tid av året hvor det blir lysere for hver dag. Våren med lyset som kommer tilbake, fuglene som synger og blomstene som kommer opp av den kalde jorden. Det gir glimt av nytt liv. 

Alt skapte han vakkert i sin tid!

I kirkeåret er Langfredag den mørkeste dagen i året. Det var alvor. Det er dagen da Jesus døde. Gud ble korsfestet og døde. Vi prester kan bruke svarte stola som sørgebånd på oss den dagen, og altere i kirkene ryddes for blomster og det som lever. Livet gikk i svart. 

Gudstjeneste Langfredag på Vindodden, Svalbard. 2017. Foto Hilde Røsvik

Men vi stopper ikke med langfredag! Vi stopper ikke i det svarte. 
Vi stopper ikke på den lange fredagen. Vi går videre. Hele den kristne tro kan summeres i en liten setning: 
Fra død til liv!

Det er håpet! 
Det er Guds kjærlighet som er sterkere enn døden!
Livet er sterkere enn døden!

Alt skapte han vakkert i sin tid,
også evigheten har han lagt i våre hjerter

 Døden og dødskreftene er en realitet. Dødskreftene finner vi i det som bryter ned livet.

Vi vet at koronaviruset, Covid-19, tar liv. Det skaper frykt for den tiden vi er inne i, og for fremtiden. 
Viruset bryter ned livet. Vi mister mennesker som enda skulle ha flere år igjen å leve.
Det er det vonde vi nå opplever 

I et videre perspektiv finner vi også dødskreftene i egoismen, urettferdigheten, misunnelsen og sjalusien. Og vi finner det i overflod og misbruk. Dødskreftene finner vi der hatet råder i konflikter og kriger. 
Dødskreftene finner vi i det menneskeskapte onde. 

Det vonde og det onde. 

Men påsken løfter oss videre.
Vi ser forbi fjellene, vi ser på andre siden av horisonten. 
Vi tror ikke på døden.
Vi tror på livet!
Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid!

Vi lever i tiden. Men Gud har gitt oss noe mer. Håpet om noe mer. 
Vi er gitt et liv inn i det tidløse. Det som varer til evig tid. Det er det livet vi har begynt på!

Fra død til liv! Det er påskens evangelium.

lmh-2020 

-           tekst i kursiv er hentet fra Forkynneren 3 i Gamle Testamentet

Slipp fargene løs, det er vår!

Det er en mørk tid vi opplever. Selv når livet vokser opp av jorden i blomster som titter fram, er det de dystre farger som preger landskapet. Smilene jeg møter når jeg går tur, er i ferd med å stivne. I begynnelsen av epidemien levde vi på en følelse over at vi alle er en viktig del av et større fellesskap. Vi var på en felles dugnad. Det er vi fremdeles, men dessverre fører situasjonen oss mer inn i det dystre landskapet hvor vi skuler på hverandre i frykt for at vi skal smittes. Hold avstand! Kanskje du er smittet? Eller han? Hun? Eller til og med jeg? Det er som en lepra vi ikke ser, men vet er en realitet. En usynlig fiende sniker seg inn i rommene vi beveger oss i. Det hemmer oss. Det hemmer livet. Men kanskje det er mer en endring, enn det at livet hemmes? Kanskje det også er gode sider i oss som vil vokse frem i denne tiden? Fremdeles har vi en viss kontroll over våre liv. Det er ingen fremmed makt som har tatt styring over jorden.

Dette er tiden hvor dommedagsprofeter får bensin på bålet. Det er viktig at vi ser alvoret i situasjonen. Det er viktig at vi er med på dugnaden som handler om å hindre at viruset får spre seg. Vi er sammen om dette. Jeg og du er vi! Vi skal løfte hverandre og se fremover selv om vi ikke kan se så langt. Men dommedagsprofeter har jeg ikke tro på. De har bommet før, og de bommer også denne gang. Dommedagsprofet vær du det, men la oss andre være i fred!

I mars var jeg gjennom fjorten dagers karantene etter at jeg kom hjem fra en lengre utenlandstur. Det var deilig å bli ferdig med karantenetiden, men den store forskjell var det ikke. Det virker som om vi alle er i en karantene. Det er forståelig at vi er det. Situasjonen tilser at vi skal være forsiktig. Samtidig er det viktig at vi bevarer smilene og løfter hverandre i stedet for at vi blir redd hverandre. Mer enn noen gang trenger vi smilene. Jeg trenger ditt smil. Kanskje du trenger mitt. Vi kan ikke gi hverandre den gode bamseklem, men smilet ditt varmer. Takk!

Jeg har tro på fremtiden. Vi skal sammen oppleve morgendagen. Vi skal gjennom denne vanskelige tiden, samme hvor lang tid det vil ta og hva det vil kreve. I mellomtiden kan vi spre glede til hverandre. Og vi kan oppleve våren. Rett foran våre øyne er blomstene i ferd med å titte frem. Noen steder er det fremdeles mye snø. Men under snøen, opp av frossen jord, er det i ferd med å skje noe. Livet er på vent. Men snart vokser det frem blomster i alle farger.

Denne våren er viktigere enn det vi tror. Den gjør noe med oss.
Slipp fargene løs, det er vår!

perspektiv

jeg har vondt i tanna mi
støt som fra elektrisitet
en kniv som stikker inn og dreies rundt og rundt
hele mitt nervesystem får gjennomgå
hver minste lille bevegelse
hver minste lille tanke
alt som før hadde plan og horisont
en liten bit blir hele meg

jeg har vondt i tanna mi
et skrik av pur smerte lyder over jord
Gud er god, men hvorfor
Gud er god, men hvorfor meg
en liten bit blir hele vår jord

jeg har vondt i tanna mi
trenger globoid og paralgin forte
hiver innpå for å dempe ned
sovne i rus
og ikke av utmattelse

det å ha det vondt
det er vondt, det
i dag har verden hatt en vond dag

Baggasje

Det kan være mye baggasje vi strever med å bære i våre liv, og vi kan føle oss slitne. Det kan være en utfordring, spesielt når bakkene blir bratte og svingete. Kanskje vi til tider kjenner oss igjen i bildet som jeg tok på en reise i Aserbajdsjan i mars 2020.
Vi kan tolke bildet på ulikt hvis. Bildet er humoristisk, men også virkelig. Hard virkelighet. Virkeligheten kan være mye tøffere enn det lille vi ser i et glimt når vi kjører forbi.

Helt riktig, jeg stoppet ikke opp for å hjelpe dem som var i bilen. Det ville blitt for komplisert. Faktisk kom jeg ikke på tanken om å stoppe opp og spørre om det var noe de trengte.
Men kanskje var det nettopp det jeg burde gjort.
kanskje
kanskje ikke

Jeg gjorde rett i å kjøre videre denne gangen
tror jeg
men
hvor mange ganger har jeg bare gått forbi