Plast i havet

Det er igjen den tiden av året hvor vår nasjon viser seg fra sin beste side. TV-aksjonen samler det norske folk i en felles dugnad. Det gjør meg stolt å vite at vi står sammen for å løfte frem gode prosjekter.

I år skal vi forsøke å bekjempe plast i havet. Det er et økende problem i verdens matkammer. 

I februar var jeg på Bali. Det er en fantastisk øy å besøke. Grunnen til mitt besøk var at jeg skulle treffe norske studenter som oppholdt seg der. Jeg gikk flere turer langs stranden, men jeg har sluttet å bade i havet på mine reiser. Det er for skittent til at jeg finner glede i å kjøle meg ned i bølgene. Det kan jeg unnvære. Det er et større problem at livet i havet påvirkes negativt av det vi mennesker kaster fra oss. 

På mine morgenturer langs stranden i Kuta på Bali, så jeg at det ble ryddet plast i et forsøk på å gjøre det fristende for folk å ferdes der. Traktorer med horv kjørte på stranden og samlet plast i store mengder. Neste morgen var det på an igjen. 

Enda kan vi ta oss et bad i norske farvann og nyte det rene havet. Selv om det flyter inn plast og søppel også langs vår kyst, er det enda lite i forhold til mange steder. Likevel ser vi at det er et økende problem fra Svalbard i nord til Lindesnes. 

Det er en stor jobb å rense havet, elvene og strendene. Vi kan begynne med oss selv og vår egen bruk og håndtering av plast og annet som forsøpler naturen. Vi som forbrukere har makt hvis vi unnlater å kjøpe varer med unødig plastemballasje. Det er viktig at vi øker egen bevissthet samtidig som vi støtter gode krefter som jobber med å redusere forsøplingen på verdenshavene. Det handler om det som skjer i dag, og om fremtiden for livet i havet. Derfor er årets TV-aksjon til WWF viktig.

Det er hverken fristende å bade eller å spise fisken i dette havet. Bildet er fra Bali, 2020

Da blir det en skam å se at flere kommuner boikotter årets tv-aksjon på grunn av WWFs restriktive syn på felling av ulv. Beklager ordfører Myhre Moen (Sp) i Tynset, men det er ikke ulv det handler om i denne aksjonen. Alt dreier seg ikke om ulv, selv om det er en viktig sak både for de som vil at den skal leve og de som vil felle den. Men denne gangen hjelper det ingen at dere roper ulv, ulv. Det blir bare dumt. Det er plast i havet det handler om. Det handler om jordens fremtid. Da bør du og andre ordførere løfte hodet opp av dalen og se ut mot kysten. Det gjelder å bry seg, selv om en ikke er enig i alt. Det gjelder å være med på den årlige dugnaden som TV-aksjonen er, og ikke forsøke å ødelegge noe av det beste vi har.

 Noen kommuner sier nei på grunn av ulv. Andre peker på hval. Det er diskusjoner som ikke er ferdig. Likevel er det smålig å si nei til en felles dugnad for det som er et økende problem, nemlig stadig mer plast i magene til fisk og sjøfugl. 

Jeg anbefaler årets TV-aksjon til WWF og støtter dermed arbeidet med å hindre at plast havner i havet og på menneskers tallerken. Det handler om livet!

Romantisk solnedgang på Bali, 2020.

Kjelleren

Jeg har vært der, der hvor fuktigheten legger seg på veggene og kulden spiser seg inn i marg og ben. Kjent på lukten av mugg og råte. En enkel lyspære dingler i hvert rom. Mørke fyller hver krok. Det er kjeller i hvert hus. Hvert fall nesten. 

I gamle hus er det alltid en kjeller. Min kropp er ikke ung.
Det er heller ikke innmaten, selv om det føles slik. 

I mitt hus er det en kjeller som jeg noen ganger besøker. Jeg er ikke redd for å gå ned trappen som fører dit. Trinn for trinn, selv om det kan være skremmende når det blåser ute og knirker i veggene. Høsten får gamle hus til å bevege seg i vinden. Det er egentlig vakker musikk. Kjelleren med alle sine lyder. Og stillheten. Så lenge døren er åpen og trappen ikke tas bort, har jeg en viss kontroll. Skulle jeg bli låst inne i et lite kott, ville jeg slitt. Det er ikke min favorittplass. Men selv i mørket er det lys. Fire vegger og mugg stopper ikke livet. 

De som maler i svart vil aldri klare å knuse alle lys. Jeg tror på noe mye større enn mennesker som forsøker å hindre at blomster vokser i fri luft. 

I dypet av min sjel har jeg vinger
Jeg flyr selv den dag døren blir lukket og låst
og tre skuffer med jord kastes på lokket
Selv da er det liv

Livet males i alle regnbuens farger. Min redsel lever mer i overflaten enn at jeg sitter fast i kjelleren. Redsel er ikke vondt. Det er bare bagateller jeg vet om og må forholde meg til. Det er i dypet av redselen at angsten griper tak og vrir om. Det er forskjell på å være redd og kjenne at angsten ikke slipper tak. 

Jeg er ikke fagmann i menneskers dyp. Det er mye jeg ikke vet, men jeg kjenner meg selv etter flere års vandring. Og jeg har møtt mange mennesker som sliter mer enn godt er. De har jeg respekt for. Når hver dag er en kamp for å holde hodet over vann, kan jeg ikke annet enn å sitte ned sammen med vedkommende og lytte etter pusten som slår. Ord sier litt. Stillheten sier mer. Men selv da er det mulig å være med på å vanne frø slik at de spirer og gror. Det er et privilegium når mennesker inviterer inn. 

De vakreste blomster dukker opp der en ikke skulle tro at det var mulig å vokse til. En løvetann bryter seg opp gjennom svart asfalt. Snøklokker strekker seg opp av frossen jord før snøen har tint. Mennesker løfter blikket etter å ha vært knuget ned. I håpet er det liv som aldri dør. 

Jeg vet du vil klare å gå opp trappen til første etasje på egne ben, 
men jeg kan gjerne være med hvis det er hjelp i det. 

Det er ikke alt vi ser når det nå går mot vinter og mørket trenger seg på. Det er stor usikkerhet knyttet til dagen i morgen. Denne høsten er det tettere tåke enn godt er. Men natten vet jeg bare er mørk. Den er ikke svart. I kjelleren av mitt hus er det tro på mer. Jeg tror på et håp som blåser liv i hver krok av våre sinn. 

Livet i hundre, minus førti

«Eg har aldri vore så gamadle som eg è i dag...»
De siste år min far levde, sa han ofte den setningen. Det varme lune smilet fulgte alltid ordene. Samtidig lå det en undertone av vemod og ettertenksomhet. Det var mer liv bak, enn det var foran. 

Jeg fyller år. Det gjør jeg for så vidt hvert år, men denne gang går jeg inn i en ny tidsalder.
Jeg er ikke ung. Jeg er født i forrige årtusen! Et fossil fra en annen tid.
Nå går jeg inn i «reparasjonsalderen» hvor karosseriet trenger jevnlig service. 

 Om noen dager skal jeg forlate femtiårene og gå inn i et nytt tiår. Som sekstiåring blir jeg begynnende gammal. Da er jeg en utdøende rase. Livet er en gave, men også en utfordring. 

 Jeg er ikke redd for å tippe over en ny grense. Virkeligheten er sann. Jeg er verken eldre eller yngre enn min alder. I våre dager er det en kunst. Det er nok av dem som prøver å flykte fra seg selv. Selv farger jeg ikke håret. Botox hadde sikkert kunne fjerne noen rynker, men rynkene bærer jeg med ære. Det er jo tross alt mitt liv jeg bærer med alt av gleder, sorger, lyst og savn.

Det å gå over i sekstiårene handler om å nærme seg slutten på arbeidslivet. Det er en rar tanke. Hvis helsa holder og det er meningsfullt det jeg holder på med, har jeg tenkt å holde det gående noen år til. Mye av identiteten og livet ligger jo i å ha noe å tusle med. 

Drivkraften ligger ikke bare i arbeidet, men i det jeg tror på. Troen er tosidig. Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker. Tross alt tror jeg fremdeles på mennesker. Jeg tror på kjærligheten som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive livet ned. 

 Det er jord i hver dråpe av mitt blod
 men også himmel

  - og salt hav!

Horisonten er magisk. Det er alltid mer! Bildet er fra vestsiden av Utsira. Foto: Tor Leif Helgesen

Alene 

Det å leve alene er til tider en utfordring. Alene, men ikke nødvendigvis ensom. Det er forskjell på det. Mulig jeg er blitt en gammel einstøing. Det får andre dømme. Det å ikke leve innenfor rammen av de liv som de fleste gjør er ikke alltid enkelt, men det er mitt liv.

Ikke er jeg gift. Ikke er jeg skilt. Ikke har jeg samboer. Ikke har jeg barn. Ikke er jeg homofil. Jeg passer ikke inn i en bås av det folk ser på som normalt. Det er ikke lett for folk å forholde seg til. 

Selv lever jeg i beste velgående med livet slik det er blitt.

Som barn lekte jeg mye. Det gjør jeg enda. Livet er en alvorlig lek. Smil og latter følger gode bemerkninger og frodige historier. Leken er krydder på maten.  Uten lek blir hovedretten blek.

Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge jeg lever. Mange i våre fellesskap tror de er utvalgt til å være politi. De er mer kritiske enn paven. De bygger ikke, men reduserer egen og andres skaperkraft. De om det. Selv har jeg tro på den ufullkomne lek i farger, ord og toner. 

Jeg går inn i et nytt tiår uten å vite veien videre. Jeg liker det usikre. Hadde jeg visst hva jeg gjorde om fem år, ville jeg fått klaustrofobi. Det vil være som å sperres inne i et lite kott. Likevel er det en utfordrende tid vi nå lever i. Morgendagen vet jeg lite om. 

I livet har jeg truffet noen murer som gjør at jeg har stoppet opp. Likevel har jeg valgt å beholde bevegelsen. Bevegelse er viktig. Energi. Kraft. Mot. Vilje. Håp. Bønn. Livet stopper ikke selv om jeg må gå over et fjell eller gjennom en mørklagt tunnel. Går det ikke, går jeg i en annen retning. 

Fest 

Det blir en feiring. Et liv i hundre, minus førti, bør jo markeres. Du er herved invitert! Men et virus har begrenset omfanget. Derfor kan du ikke fysisk slippe inn på festen. Slik er det. Jeg kan ikke lage en ny «ungdomsfest» som kommer ut av kontroll. Om vi ikke møtes nå, vit at jeg ser fram til å treffe deg til den gode samtale rundt neste sving. 

Gode venner er som solskinn på en regnfull dag!

Gave
Den største gave du kan gi meg er å støtte et humanitært formål du selv brenner for.
Håper du er raus!

Selfi ved Barentshavet. Grense Jakobselv. Russland i bakgrunnen.

jeg blir aldri lei av å se utover horisonten
det er evigheten jeg ser der ute
den har allerede begynt

Høst

Trærne er i ferd med å skifte farge. Fra grønt, til gult og rødt. Det skjer raskt, som en eksplosjon. Drama i fire akter. En lang symfoni er i ferd med å gå inn i siste sats. Selve klimakset. Hver dag gir en endring. Fra en antydning til gult i et tre, til at hele bjørkeskogen er i full fyr. Alle instrumenter spiller på samme tid. Naturen på sitt aller mest dramatiske.  

Før feiret jeg høsten ved å hente bjørkeløv og legge de i badekaret. Da var det bare å sprette den gode vin og tenne en stor håndrullet sigar fra Cuba. Det var en livsbejaende, lekende feiring. Nå har jeg verken badekar eller damper på sigarer. Likevel er gleden like stor. Leken har bare tatt en annen form. 

Hver årstid har sin sjarm. Vinteren på sin måte, for de som liker å fryse og gå på ski. Naturen kledd i hvitt som en brud. Våren med blomstene som titter frem og trærne som spirer. Håp som gror. Sommeren i all sin prakt. Da er det bare å nyte livet ute, og ta seg et bad for å kjøle seg ned. Så kommer høsten. Pyntet til fest. Livet i full fyr. Selve innspurten. Stillhet, mørke og storm. Og farger. Tid for lys som tennes i mørket. Livet er alltid mer enn det du ser.

Så blir de stående disse fire: Vinter, vår, sommer og høst. 

Men vakrest blant dem er høsten!

Et crescendo av farger. Det er høst i nord.

Høsten er mer enn farger. Det er bare å glede seg til at vinden tar tak og havet viser muskler. Jeg elsker en skikkelig høststorm. Det å gå i motvind hvor hver meter kan være en kamp. Noen ganger er livet slik. Andre ganger snur du ryggen til og danser lett som en ballettdanser ved Bolsjoj-teateret. Balletten ligger i blodet hos russerne. De har over tre hundre års erfaring i faget. På Vestlandet har vi danset i vinden siden de første beboerne klamret seg til knausene ut ved havet for flere tusen år siden. Vakker dans var det nødvendigvis ikke, men det var umulig å ikke la se forføre av vindkastene.  

Jeg har gått mange “Perleturer” denne sommeren, blant annet til Appelsinsteinen som du ser på bildet. Fargene endres også der.

Farvel

Jeg er i ferd med å sette kurs mot sørvest etter en fantastisk sommer i nordøst. Finnmark har mye å by på. Det gir mersmak. Sør-Varanger har mange smykker av steder, - og mennesker!

Det har vært flott å være vikarprest, eller «prestere» som jeg med et smil kaller det. Nå handler yrket nettopp ikke om å prestere, men om noe mye mer. Det handler om livet. 

Jeg har fått en smak av nordøst gjennom tre sommermåneder og en begynnende høst. Det blir gode minner å ta med seg når de mørke kveldene setter sitt preg. 

Det gjør noe med meg når jeg møter mennesker, både i glede og i sorg. Presteyrket har sine sider. Det kan tappe energi, men også gi. Det er alltid inspirerende når en kommer tett på mennesker i noen av livets faser. Det er som å møte årstidene fra livet spirer og gror, til sommeren i all sin prakt. Høsten er som en ekstra runde av liv med sterke farger. Så kommer vinteren og det er tid for å gå til ro.

Jeg liker ikke å ta farvel. Det har jeg gjort hele mitt liv. Slik også nå.
Men jeg drar rikere enn da jeg kom. 

Hva høsten vil bringe, vet jeg lite om.
Jeg venter på vinden, og ser om den byr opp til dans. 

Svanvik kirke, Pasvikdalen

På besøk i urskogen

Jeg kan ikke skryte av å være en mester i å ferdes i naturen. Verken er jeg født med ski på beina, eller med ryggsekken som beste venn. Det å ligge i telt gjør jeg minst mulig. Jeg har en turbukse, men jeg er av den typen som bare bruker den når jeg er på tur. Dermed bruker jeg den ikke daglig. De fleste turer jeg gjør er i byområder. Heldigvis er det mange flotte turer å gå også i nærområdene til våre byer. 

 Jeg har mye å lære når det gjelder det å ferdes i villmarken. Da var det ekstra artig å sette kurs mot urskogen i Pasvik. Det er 10 mil å kjøre fra Kirkenes til Øvre Pasvik Nasjonalpark. Det er en vei som er mer humpete enn en kjerrevei i gamle dager. Veien fortsetter ikke inn i Russland eller Finland. Det er en vei som slutter. Du drar ikke til Pasvik for å dra videre. Du drar dit for å puste. Det gjør stedet enda mer eksotisk enn alle de stedene du hastig kjører forbi. 

Hvis du er heldig blir du ikke oppspist av mygg under ditt besøk. Selv i begynnelsen av september var det mygg, og enda mer knott. Det var overraskende, men ikke verre enn at jeg fungerte som blodgiver og et matfat for flygende små vesener. Jeg var tross alt bare på besøk, mens myggen hører til i de endeløse myrområdene. Det er deres hjem.

Det sa pang i ryggen da jeg skulle løfte opp ryggsekken. Det var ingen god begynnelse på en tre dagers tur. Min turkompis ante uråd. Han skjønte at han hadde fått med seg en «byas». I et nanosekund vurderte vi å snu, men den tanken forsvant like rask som den kom. Ryggen verket, men vi la på tur innover nasjonalparken. Vi kunne jo ikke snu før vi hadde prøvd.  

Gammel og ung, side om side. Foto LM Helgesen

Hellig uberørt natur Foto LM Helgesen

Kursen ble satt mot nærmeste åpne koie. Dit var det fem kilometers vandring, men de seks køyene var allerede okkupert. Da var det bare å ta en fem minutters hvil før kursen ble satt mot neste koie. Det var seks nye kilometer å vandre uten å vite om den var ledig.

 Åpne koier er et fantastisk tilbud. Er det plass, finner du alt du trenger av ved og gass til matlaging. I en verden hvor det meste koster penger, er det fritt fram å benytte seg av de åpne koiene. Det er et signal om at de som kommer på besøk til nasjonalparken er velkomne. Nasjonalparken er et åpent skattekammer.

 Piilolakoia ligger helt inn til den finske grensen. Den stod tom og ventet på oss. Da var natten sikret. Før vi tente bålet, gikk vi tre hundre meter videre. Da var vi ved grensegjerdet til Finland. 

Piilolaporten, grensepassering mellom Norge og Finland. Foto Eivind Tvedt

Øvre Pasvik nasjonalpark ble etablert i 1970. Nylig har det blitt markert et femtiårs jubileum. Parken er etablert for å bevare den uberørte naturen. I nasjonalparken ligger Norges største urskog av furu. Furuskogen har i årtusener levd sitt liv uten at menneskene har påvirket den. Det gjør den ekstra verdifull og unik. Den ville naturen rommer et biologisk mangfold som er viktig å bevare. 

 Det var et fantastisk landskap å vandre i. Ekte og rått. Gammelt, men også yrende liv. Hellig og uberørt natur. Da kvelden kom og mørket seig på, dannet trærne skygger som i et dramaspill. Sammen med lyden av stillhet, gav det kulisser til den gode samtale ved bålet. En Finnmarking, en vestlending og noen gamle furutrær samlet i øyeblikk som varer til evig tid. 

Piilolakoia i morgenlys. Foto Eivind Tvedt

Vi tror på livet!

Av alle fingre vi har på hånden, er pekefingeren den farligste. 

Pekefingeren har blitt brukt altfor mange ganger i kristne miljøer. Den er et farlig våpen. Pekefingerens fordømmelse bryter ned livet. Mange har sår av at vi som kirke har fordømt menneskers liv og væremåte. «Kom til oss, men først må du bli som oss”, er en farlig setning. Det er ikke slik det står i Skriften. 

 Prekestolen er ingen «pekestol»! 

Den siste tiden har vi dessverre opplevd at enkelte prester har brukt pekefingeren mot unge mennesker. Det er bare å beklage. Det er ikke slik vi som kirke skal snakke om livet. Det er ikke slik vi skal snakke om etikk. 

Det Jesus sier er noe helt annet. Jesus snakker med kjærlighet. 
         Kom til meg du som strever og bærer tunge byrder, 
         og jeg vil gi deg hvile.

Høst og mørke

Det går mot høst og mørketid. Vi vet at livet også kan være som en lang natt for mange. Dager og år med tunge opplevelser kan feste seg i kropp og sinn. Livet kan være tøft å leve. Vi kan slite både med oss selv og våre forhold til andre. Da er det viktig at vi tar med oss ordene fra Paulus brev til 1.Tess. 5 
         Men dere er ikke i mørket. Dere er alle lysets barn og dagens barn. 
         Vi hører ikke natten eller mørket til! 

På den måten er vi en kirke som peker! Vi peker på lyset. Vi peker på håpet. Vi peker på kjærligheten som en gave, og på kjærligheten som en oppgave! Da kan vi peke, ikke med fingeren, men med hele oss. Vi peker på lyset i mørket! 

Vi forkynner ikke mørket, vi forkynner lyset!

Livet kan være mørkt, og noen ganger kan det bli svart.
Da kan vi ta med oss denne setningen fra Johannes 1,5 
         Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det

Når det nå går mot høst og kveldene blir mørkere, er det igjen tid for å tenne lys i mange hjem. Vi tenner også lys i våre kirker. Vi tenner håpslys i en verden som kan være vanskelig for mange. Lys tennes i kamp for livet og for jorden. Og vi tenner lys i takknemlighet og bønn for våre nærmeste.

Som kirke og som kristne tror vi på livet både før og etter døden!
Det gir oss et positivt syn på menneskers verdighet og liv. 

Vi tror på noe som er sterkere enn dødskreftene. 
Vi tror på livet!

Det går mot høst!

Dette er en andakt jeg hadde i Sør-Varanger Avis fredag den 4.september 2020

Det samiske folk

Jeg gjorde en klassisk tabbe da jeg kom til Kirkenes for et par måneder siden. Jeg spurte et spørsmål til en reineier som jeg ikke skulle gjort. I det ordene glapp ut av meg, visste jeg at det var feil. Hadde det vært myr der jeg satt, hadde jeg sunket dypt. 
- Hvor mange rein har du?
For å fullføre min åpenbare tabbe, var det bare å fortsette med neste spørsmål.
- Hvor mye penger har du i banken?

Spørsmålene ble fulgt av god latter over denne søringen som gjorde dobbel tabbe.
Det som var en tankevekker, er at denne tabben har jeg også gjort i Palestina. I samtale med en palestinsk gjeter spurte jeg samme spørsmål.
- Hvor mange sauer har du?
Det er et spørsmål som ikke skal stilles til en reineier i Finnmark, ei heller til en sauebonde i Midtøsten.  
Da har jeg lært det, uten at jeg garanterer at jeg ikke gjør det igjen..

Vi prøver å puste

Samene er et folk med bosetningsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Deres landområder strekker seg fra Kolahalvøya i nordøst, til Hedmark og Sverige, og til Finnmark i nord. Dette området kalles Sápmi. 

I Russland er det omlag 2000 samer. Det er en liten og utsatt minoritet i et stort land. Også der har den samiske kultur, deres språk og levesett vært forsøkt tilintetgjort.

For noen år siden besøkte jeg Kolahalvøya. Der intervjuet jeg en ung same, Semon. Han var danser og reineier. Han sa at for mange samer er det fremdeles forbundet med skam å være det de er. 

Jeg spurte han hvor han kom til å være til vinteren, og om noen år.
         Hvor jeg er til vinteren? Hvordan kan jeg vite det? Mitt liv er å være 
         same. En same vet ikke hvor han er til vinteren. Hvis jeg ikke vet 
         hvor jeg er til vinteren, kan jeg heller ikke vite hvor jeg er om ti år. 
         Hvor vinden vil blåse, vil jeg gå.

Som avslutning på vår samtale vinker han farvel med ordene:
         Vi vil gjøre vår kultur anerkjent.
         Vi prøver å puste. Vi prøver å leve.  

De to siste setningene til Semon forteller mye. De ordene var en tankevekker. 

Eiendomsrett, identitet, språk, religionsfrihet og retten til å velge sin egen livsstil med egne klær og egne boliger, har vært og er noen av de viktigste sakene for urbefolkninger verden over. Dette åpner for politiske lokale saker og behov for mer nasjonale og internasjonale avtaler. Samtidig utfordrer det oss som enkeltpersoner i forhold til egne fordommer og toleranse. 

Samisk norsk klimagudstjeneste med blå stola fra Betlehem. Foto: Margrethe Borre Holm

 Samisk – norsk klimagudstjeneste

Søndag 30 august hadde vi en samisk – norsk klimagudstjeneste i Sør-Varanger. Som kirke er det viktig. Vi ønsker å være med på å løfte det samiske særpreg og det samiske folk. Det har vår kirke ikke alltid gjort. Vi har liten grunn til å være stolt over kirkens rolle under fornorskningsperioden. Derfor er det ekstra viktig at kirken i dag er med på å løfte opp respekten for det samiske folk. 

Jeg, og mange med meg, er stolt over vår urbefolkning. Vi trenger alle å være bevisst slik at vi ikke er med på å spre fordommer og et negativt menneskesyn i forhold til minoriteter. 

Jeg kjenner bedre til klimaendringene på Svalbard, men også i Finnmark gjør klimaendringene seg gjeldende. Vidda er i endring. Det er flere varmeperioder på vinteren som gjør det vanskelig for reinsdyra å finne mat. Det er mer nedbør. Tregrensen går høyere opp. Det er endring i flora og i havet. 

I 2009 var jeg med på å lage et opprop som vi kalte; «Rop fra Arktis»:
I Arktis ser vi allerede at livsbetingelsene endres. Dyr og planter sliter. Urbefolkninger kan ikke drive sin fangst som før. Dermed forandres hele eksistensgrunnlaget.

I bønnen på klimagudstjenesten sa vi det slik:
Vi ber for det samiske folket i Norge, Sverige, Finland og Russland. Hold din hånd over de gaver naturen gir. Vi ber for reindrifta. Vi ber for dem som opplever uro for framtida på grunn av store tap til rovdyra, og for ungdommen som føler usikkerhet for fremtiden. Vi ber også for kystfolkets mulighet til å høste av det havet gir. 

Vi ber om vilje og evne til å dele verdens ressurser og ta vare på naturen rundt oss. Lær oss å benytte oss av jordens rikdommer uten å sette ødeleggende spor etter oss. 

Livets Skaper, vi ber for kappløpet om nord-områdene. Du ser menneskenes jakt på mer olje, gass, mineraler, fisk og andre ressurser som ligger i nord. Vi ber om vilje og evne til å benytte oss av jordens ressurser og samtidig ta vare på naturen rundt oss. Lær oss å benytte oss av energikilder uten å ødelegge for våre barn. 

Gudstjenesten avsluttet vi med å lyse velsignelsen både på samisk, kvensk og norsk.
Velsignelsen lyste vi utover hele Sápmi. 

På grensen

Tidlig søndag morgen, etter noen kopper svart kaffe, går jeg ut i bilen og setter kurs mot Storskog, grenseovergangen til Russland. Det er den eneste grenseovergangen mellom Norge og Den Store Bjørn i øst. Det er ikke lov til å krysse grensen gående, bare på hjul. Det gjorde at flyktningene kom på sykkel for noen år siden i det som ble en vanskelig situasjon å håndtere for norske myndigheter. Vi fikk en liten smak av de utfordringer land ved Middelhavet opplever. 

Grenseovergangen er stengt denne sommeren. Få kommer seg over til den andre siden. Covid-19 har satt en foreløpig stopper for at nabofolkene skal kunne besøke hverandre. 

For noen år siden reiste jeg rundt på Kola sammen med en fotograf. Det var en interessant reise til nabobyen Nikkel, videre til Murmansk og ned til Kvitsjøen. Russland har mye å by på, men det kan også være et utfordrende sted å reise.  

Denne søndagen svinger jeg av ved Storskog, og setter kursen mot Grense Jakobselv og Barentshavet. Jeg skal ha to gudstjenester. I koronatid er det plassmangel og begrenset hvor mange dåp vi kan ha på en gudstjeneste. Da blir det en litt lengre arbeidsdag enn vanlig.

Det tar en time å kjøre fra Kirkenes til Grense Jakobselv, eller «Grensen» som lokalbefolkningen sier. Veien er svingete, og bærer preg av at telen har omgjort den til en berg- og dalbane. Veien er stengt med bom om vinteren. Da er det bare forsvarets beltebiler og skutere som kommer seg fram. 

I det jeg kjører ned til Grense Jakobselv, kommer jeg til den lille elva som grenser over til Russland. Selve grensen går midt i elven. To norske soldater sitter i en liten bu som har fått navnet «Revebua». De har tent et bål, og holder vakt mens de hilser på turister som kjører forbi. De er hyggelige og slår gjerne av en prat. Det virker som det å være hyggelig er en viktig del av arbeidet som grensevakt. De smiler og hilser på alle. Det er fredstid, og ingen grunn til å lage unødig uro. 

Kong Oscar IIs kapell. Grense Jakobselv

Kong Oscar IIs kapell

Et hellig bad

Utenfor kirka er det satt opp norske og samiske flagg. Det har vært en festhelg med konfirmasjoner, og nå to dåpsgudstjenester. Da er det fint med flagg som viser noe av mangfoldet. 

Kong Oscar IIs kapell er som en grensepåle i terrenget. Den ble bygget for å vise at dette var norsk territorium. Norge – Russland. Kirka er også en grensepåle mellom den protestantiske og den ortodokse verden. Det er forskjeller på folk og kirker, men forskjellene er ikke større enn at det også er mange likheter. Det er vakkert med blomster i flere farger i Guds hage. Tenk så kjedelig det hadde vært hvis alle var like.

I stedet for å bygge en militærinstallasjon, ble kirken et symbol på norsk suverenitet. Kirken er godt synlig både fra havet og fra land. Den var og er et fredelig symbol i terrenget. 

Det er godt å avslutte gudstjenesten med å lyse Guds velsignelse over de som er tilstede, men jeg stopper ikke med det. Jeg lyser samtidig Guds fred over alle som befinner seg på begge sider av grensen. Velsignelsen som vi prester avslutter gudstjenestene med stoppes ikke av vegger av stein. Velsignelsen spres ut til alle i området, slik vi også ber for folk på begge sider av grensen. Det gjør at kirken er mer enn et grensesymbol. Den er et kraftsenter som bringer fred.

Etter gudstjenestene, går jeg ned til elveutløpet. Noen russere rusler på den andre siden, men jeg har ikke lov til å vinke eller gjøre tegn til dem. Prøver jeg å slå av en prat, vil det føre til en bot fra norske myndigheter. Det samme vil jeg få hvis jeg kaster en stein over til den andre siden. Men hvorfor skal jeg kaste en sten? I stedet velger jeg å nikke respektfullt og be en liten bønn om fred.

Jeg rusler alene ned til stranden. Målet er å ta et siste bad i Barentshavet før jeg om noen uker setter kursen sørover. Denne søndagen er det lite vind, og ingen bølger. Jeg har hele stranden for meg selv, men jeg velger likevel å bruke badebukse velvitende om at de kan følge med både fra norsk og russisk side. 

Det var rundt 12 C i havet denne søndagen. Både gradestokken og mulighet for hai gjorde at det bare ble et par korte dukkerter før jeg kom meg på land igjen, men velværet den salte sjøen gjorde på kroppen sitter igjen enda. Det tar jeg med meg videre som en velsignelse.

Jeg satte meg på en tømmerstokk som hadde reket i land. Kanskje var den norsk. Kanskje var den fra den andre siden. Det var fred å sitte der. Bare være. Og se.

Det å se utover horisonten blir jeg aldri lei av. 

Livet er alltid mer. 

Selfie etter et bad i Barentshavet. Russland i bakgrunnen,.

Havet koker av hai

Jeg er redd for hai. Det er bare slik det er. Det ligger i blodet. Ingen skal få ta fra meg denne redselen. Alle trenger en fobi. For meg er det hai. Selv om jeg bader ved en av Jærstrendene, er jeg redd for hai. Mjøsa er antagelig full av hai, men der har jeg da heller aldri badet. Hvorfor skulle jeg det? Alle steder der vannet er mørkt, kan det være en glupsk hai som lurer i dypet. 

Denne sommeren har jeg badet i Varangerfjorden og Barentshavet. Hver gang jeg våger meg uti, ser jeg etter varselstrekanten som stikker opp av havet. Likevel springer jeg ut i det kalde friske havet og tar et par svømmetak før jeg springer på land igjen. 

Da jeg var barn vokste jeg opp på østkysten av Madagaskar, i landsbyen Vangaindrano. Der kunne vi ikke bade i havet. Vi kunne se haifinnen følge oss rett utenfor den flotte stranden. Og i elva var det krokodiller..

I Kroatia har jeg et sted jeg har besøkt flere ganger. Når jeg svømmer ut til en liten øy hundre meter utenfor brygga, må jeg selvfølgelig ha med en person som svømmer lengst ut mot det mørke dypet. En gang har jeg svømt rundt den lille øya. Da svømte en venninne ytterst. Jeg holdt meg nær øya. Der var jeg trygg. Haien ville ta henne først, var min teori. Det var helt greit. Jeg er ingen helt når det gjelder hai. 

Hai er farlig. Og den finnes. I dypet. Noen ganger kommer den opp til overflaten for å se om det er en lekkerbisken som plasker i overflaten. Da er det viktig å ikke være der. 

Jeg har en kamerat som er redd for hai når han bader i svømmebasseng. Det er ikke jeg. Jeg er jo ingen pyse heller. Jeg kan stupe ut i et basseng og svømme under vann over til den andre siden uten å tenke på hai. Så tøff er jeg. Det er det ikke alle som er. Men jeg forstår min kamerat. Det er derfor vi er kamerater. Kamerater forstår hverandre. 

Haifiske på Svalbard

I fjordene på Svalbard er det masse hai. Dypt der nede. Mange hundre kilo veier haien. De er ikke farlige, sies det. Den kan ikke tygge. Men den kan sluke prester! Det har klimaforsker Kim Holmén fortalt meg. «Präster är en speciell delikatess», sier han. 

Er det rart jeg lurte på hva jeg skulle bli med på da Kim invitert meg på haifiske på forskningsskipet Lance for noen år siden. ”Det kokar av haj”, sa Kim. Egentlig er Kim en ok kar. En kamerat. Men ikke når det gjelder hai. Da har han et lurt smil, og øynene lyser ondskapsfullt bak brillene. Da virker det lange skjegget ekstra skremmende. 

Tidlig om morgenen gjorde vi oss klar. Vi tok på oss overlevningsdresser for å kjøre inn i Krossfjorden for å gå ombord på Lance. Forskere er ålreite dyr, tenkte jeg. Ikke noe farlig. De skulle hive ut fiskesnører på mange hundre meters dyp. Ned i mørket. Der det er svart. Helt svart. Og kaldt. På krokene var det festet store biter av sel. Som åte. Jeg skulle heldigvis ikke være åte, men helt trygg var jeg ikke. 

Under oss kokte havet av hai. Det er det ikke alle som vet. Jeg vet det. Når Kim sier det, er det slik. Men ingen vet alt. Selv ikke Kim. Han er forsker. Sammen med sine forskere i Norsk Polarinstitutt leter de etter svar. På hai. Hva spiser den? Hvor fort kan den bevege seg? Går den opp i overflaten for å finne mat? Hvordan lever den?

Noen hai var halvt oppspist da de ble dratt ombord i Lance. Hai spiser hai. De spiser alt, disse rovfiskene. Også hverandre. Ukokt. Rått. Levende. Kannibaler er det de er. De spiser hverandre. Jeg vil ikke bade. Selv ikke med overlevningsdress. Hai spiser overlevningsdresser også. Helt sikkert. De sluker det uten å tygge. Da får de vondt i magen, men det er en dårlig trøst. 

Spørsmål uten svar

Det er fascinerende med alle spørsmål som ikke har svar. De som er dumme, våger ikke å spørre. Kim sier at åtti prosent av forskningen er å kunne stille de rette spørsmålene. Resten er logistikk, tenker jeg. Pluss noen svar. Det blir litt over hundre prosent, men det gjør ikke noe. Verdens mysterier er mer enn hundre prosent. Mye mer. 

Vi lever i en tid hvor vi tror vi har alle svar. Slik sett er vi ganske lik mennesker som har levd før oss. Rart at vi ikke har lært. Forskerne har lært. De flinke forskere vet ikke alt. Kim sier at det å være forsker har en likhet med det å være kunstner. Det er begge kreative yrker. Det er viktig å kunne leke og lete. En må tenke fritt, og nytt. Og en må følge en utvikling over tid. Da har en mulighet til å bli en god forsker. Først da. Har en alle svarene er en i beste fall en dårlig prest. Det er ikke jeg. Tror jeg. Jeg vet hvert fall ikke alle svarene hverken når det gjelder havets dyp eller livet. Livet er alltid mer enn det vi ser. Det er noe guddommelig over det hele. Det er mye mer mellom himmel og jord enn det vi vet. 

I dypet av havet koker det med hai. Det vet jeg. Derfor ser jeg meg rundt hver gang jeg bader. Likevel trosser jeg frykten og stuper ut i havet med livet som innsats. Det er et bevisst valg. Men trygg er jeg aldri. 

Dette er en bok som fotograf Per-Anders Rosenkvist og jeg gav ut i 2010, på Kulturhuset Forlag. Historien om haifiske på Svalbard er hentet fra den boka.

Kysten av Finnmark

Finnmark er storslagent. Fra kyst til vidde, øst til vest. Og en lang kyst med et arktisk preg. En smak av landsdelen er en begynnelse på noe mer. Naturen i all sin prakt. Og litt til. Det er ikke et romantisk sødmefylt landskap hvor du plasker med tærne i noen krusninger av bølger. Det er rett ut i Barentshavet. Et bad er en prøve på barskt liv. Havet gir, havet krever. Og havet tar. Menneskene har klort seg fast. I århundrer har de arbeidet for livet. Kampen for å overleve. 

Denne helgen satte jeg kursen mot Vardø og Hamningberg. Det ble et møte med en naken og vill natur. I fint vær er det noe majestetisk med det øynene ser, men det aner meg at vinden kan være en utfordring. Da er naturen som en villhest som ikke lar seg temme. Når det blåser opp er det best å søke ly enten du er på havet eller på land. Det eneste sikre er at det vil blåse opp. Det vil alltid blåse opp. Igjen. Er det snø i lufta vil alt bli hvitt. Det er som når vinden løfter bølgene opp og fråden står mot sjarken som er på vei mot land. Du ser ikke mer enn det navigasjonsinstrumentene forteller.

På den kronglete smale veien fra Vardø til Hamningberg gjør vi en stopp. En havørn sitter på en knaus bortenfor. Den letter når vi går ut av bilen, men den setter seg ned igjen og ser mot disse merkelige vesenene som går ut av en oransjefarget bil som to ormer kryper ut av en appelsin. Vi er fremmede. Den hører til. 

«Hardført, storslått og til tider loslitt» sier min kamerat når jeg spør han om sitt inntrykk som førstereisgutt i Finnmark. Han legger til at det blir ikke siste gang han setter kursen lengst nord og øst i landet. Det gir mersmak. Alltid mer. Har en først fått smaken av Finnmark, vil en komme igjen. Det er noe ekte, usminket med både folk, land og sjø i nord. Det går rett til hjerte. 

Hamningberg. Foto Robert Egeli

Et måkeliv

Vardø er det eldste fiskeværet i Finnmark. Det er en sliten by. Husene bærer preg av saltråk og tøffe kår. Fremdeles er fiske en hovednæring. Havna er full av sjarker som setter kurs rett ut mot storhavet så snart forholdene tillater det. Søndag morgen er mange i gang med å gjøre klar liner. Hver krok må ha åte. Da er det bakkemannskapene som gjør sin viktige del av jobben slik at skipperen kan sette kurs når helgen er over. Om været tillater det. Det var ikke sikkert, i følge en lokal fisker jeg snakket med. Været ville bli usikkert de neste dagene. Det eneste sikre i tilværelsen er at ingenting er sikkert. 

Sørpå klager mange på at måker har invadert byene. Folk kan ikke spise sine pølser i fred på torget. Stakkars folk. Livet er ikke greit. Det kan være hardt en gang i blant. Sitter du ute og spiser en bolle med rosiner må du sluke bollen i et jafs hvis du skal få ha den i fred. Slik sett er menneskene blitt som måker. De sluker maten i frykt for at noen skal ta den fra deg. 

I Vardø er ikke måkene et problem. De hører til. De lager sine egne fuglefjell, måkefjell, hvor de lever og venter på at sjarkene igjen skal sette til havs. I helgen kakler de som et firstemt kirkekor hvor sopranen er i flertall. 

Det er noe vakkert med måker der de flyr gjennom luften i sin hvite drakt. Da jeg var liten, det er noen år siden nå, fulgte jeg en båt som het «Tre måker» fra Stavanger til Haugesund. Båten var kjent for å rulle i bølgene som en kork. Fra side til side. Jeg ble redd for hva som kunne skje. Det føltes som om båten ville rulle rundt. Da tok min far meg med ut på dekket og pekte på måkene som fulgte båten. Selv i den sterke vinden lå de helt stille i luften. Jeg fulgte måkene med øynene og ble helt rolig. Angsten forsvant og jeg ble fascinert av disse flygende danserne som mestret det vi mennesker ikke kan. 

I Vardø er det mer enn tre måker. Det er tusenvis av dem, uten at noen klager. De hører til. Måkene er fiskernes venn når de er ute på sjøen i bølgene. De skaper en ro rundt det som i perioder er et farefullt yrke.

Finnmark er salt liv, måkeskrik og multer som smaker himmelsk. Og mer enn det. Finnmark er mennesker som har levd i generasjoner på de gaver som hav og jord gir.  

Måkene har lagd sitt eget fuglefjell midt i Vardø. Det er søndag og de venter på å følge fiskebåtene ut til havs. Da blir det mer mat å få.

I kø for havets frukter

Tålmodighet er en egenskap jeg ikke alltid mestrer. Det gjør at det å stå i en kø fort blir en lidelse. Derfor har jeg en tendens til å snike meg fram slik at jeg unngår den verste ventingen. Er det flere køer, skifter jeg gjerne over til nabokøen hvis den ser kortere ut. Nedturen er da å oppleve at den køen jeg stod i går fortere enn den køen jeg skiftet over til. Det skjer hver gang, men jeg lærer aldri og skifter kø hvis mulig. 

Når jeg ferdes på internasjonale flyplasser har jeg lært meg noen triks. De fleste ganger må jeg likevel bite i det sure eplet og bruke den tiden det tar. Det å forsøke å snike i sikkerhetskontroller kan fort gå fra vondt til verre. 

Denne sommeren har jeg flere ganger stått i det som for meg er en annerledes kø. Hver fredag i Kirkenes stiller jeg meg frivillig inn i en lang rekke av mennesker. Det er verken på polet eller i sikkerhetskontrollen. For første gang opplever jeg det hyggelig å stå i kø. Solen skaper sydlandsk stemning, som om det er i vindistriktet i Toscana før koronatid. Smilene sitter løst og samtalen går lett mellom de som står i køen. Målet er ferske reker rett fra havet. De som har nådd målet og fylt opp handlenettet med havets frukt har et smil om munnen som et barn har etter at det har hentet frem en gave under juletreet. 

Varanger-reker smaker bedre enn andre reker. Det er ikke bare et rykte. Det er virkelig. Sannheten er mye bedre enn det ord kan beskrive. Krabbene er helt konge her i nordøst, men rekene er i samme kategori. De bør oppleves. Det finnes to slags reker; Varanger-reker og andre reker!

Sommer, sol og reker hører sammen. Når disse tre blir ett, blir det et hellig måltid. Da blir køen en lek. Den nærmeste sammenligningen jeg kommer på er når jeg står i kø for å innta nattverd. I kø opp midtgangen i kirkeskipet. En sakte vandring mot alteret. Det hellige måltid. Det er nesten det samme når jeg sakte beveger meg ut mot sjarken «Amalie Sofie» for å skaffe ferske reker til kvelden. Det å høste havets frukter er hardt arbeid og kan være et slit, men det er også en hellig handling.

Størrelsen på Varanger-rekene overgår det meste. Sammen med brød, majones, sitron og god drikke, blir det et herremåltid. I mitt språk blir det Herrens måltid. En smak av jord, himmel og hav. 

Reker selges i litermål i Kirkenes

Jeg hater mygg

Jeg har gått flere turer i området rundt Kirkenes de siste ukene. Det handler både om å komme seg ut i det fine sommerværet, og bli kjent med naturen. Det gjør noe med stedfølelsen å ha vært på noen topper og svettet på noen av stiene. Da blir ikke fjellknausene bare som kulisser i et teaterstykke, men steder jeg har et forhold til. 

Forleden dag gikk jeg tur til Vardenhytta i Bjørnevatn. Det var ingen andre mennesker å se. Likevel var jeg ikke alene. Det var mer som en verdenskrig av susende jagerfly rett utenfor ørene mine. Jeg lurte på om det var begynnelsen på slutten som var i gang.

Flere kompani av kamikazeflygere hadde fått ordre om å ta av fra nærmeste myrområdet. Kursen ble satt mot den enslige vandreren som hadde glemt å smøre seg inn. Myggen gikk inn i prosesjonsflygning med snabelen i giv akt. Store lanser ble løftet opp før flygerne i samlet tropp styrtet ned i angrep. Det var som på gamle filmer hvor ridderne løftet lansen før hestene satte full fart og lansene ble rettet fremover. Målet var mine blodårer. Jeg var et lett bytte uten mulighet til å forsvare meg. Jeg ble både gul og blå av slag som jeg påførte meg selv i et forsøk på å holde angriperne unna. For de som overvåket det hele må det ha sett morsomt ut å se denne fektende og dansende vandreren på tur alene i grenseområdet.

I nordøst er myggene store som helikopter, eller jagerfly om du vil. Alle er de utrustet med et sugerør på størrelse med de du drikker cola av på hamburgersjappa. Med egne øyne så jeg at en av myggene sugde til seg en desiliter av mitt blod. Myggen gikk fra en gråbrun farge til et å ligne et stort jordbær. Jeg ble tappet for tre liter blod på det som gikk fra å være en rolig vandring til å bli en flukt på liv og død. 

Siden angrepet skjedde kun noen hundremeter fra den russiske grensen, ser jeg ikke bort fra at det var fremmede makter som gikk til angrep. Det er ikke stor forskjell på Mygg og MiG. Lyden er like intens når de styrter ned til angrep. Jeg hater mygg. Og jeg hater MiG og alle andre jagerfly som fører angrepskrig. Jeg tror mer på dialog og det gode naboskap, enn bruken av stridsmidler. 

Myggen kan være et farlig vesen. Over 200 millioner mennesker blir årlig smittet av malaria gjennom myggstikk. I 2016 døde 445.000 mennesker av malaria, i følge FN. Det er voldsomme tall som sier noe om følgene av myggstikk i tropiske strøk. 

Jeg er oppvokst med mygg på Madagaskar. I min barndom var det alltid et myggnett rundt min barneseng. For å være sikker på at jeg ikke skulle bli spist opp i løpet av natta, ble barnerommet sprøytet med DDT. Det skjedde i forrige årtusen da slike sprøytegifter var lovlig. Giften tok liv av det meste som rørte seg. Jeg overlevde, men noen vil sikkert si at både sprøytegift og mygg har satt spor. Jeg er hvert fall blitt slik jeg er.  

Et resultat er at jeg har utviklet stor mistro til alle flygende vesener som høres ut som jagerfly i angrep. Men det skal de ha, myggen på grensen mellom Norge og Russland, de er ikke farlige. Det er fred mellom de to nabolandene. Det får vi håpe og be om at det fortsetter å være. Vi tåler noen tusen mygg rundt ørene, men jagerfly og andre våpen kan gjerne holde seg i ro. 

En smak av hav

Samme hvilket vær det er, men i juli skal det bades. Det er tross alt sommer. Selv når du føler at havet er som isbiter i fryseren, skal det bades. Slik også i nord. Det å bade i Barentshavet hører med når en jobber og besøker Sør-Varanger.  

Jeg har gjort mine kaldeste badeerfaringer lenger nord. Jeg er medlem i Bjørnøya og Hopen nudistforeninger. Det har jeg synlig bevis på i form av diplomer som jeg kan skryte av. Som opptaksprøve må en ha badet naken i havet med vitner fra det andre kjønn til å stadfeste at hele kroppen var under. Det skjedde på julebesøk. Først et godt måltid i fellesskap, før salmer og juleevangeliet. I en luke før helikopteret skulle returnere til Longyearbyen ble det hugget hull i isen slik at presten og noen av følget kunne ta seg et bad i mørket. Bildene som ble tatt viser draugen som kommer opp av ishavet med slush som renner av kroppen. Det var en kald fornøyelse, men kjekt å ha på CV´n. Jeg har bestått opptaksprøven til å kunne kalle meg en mann. 

Selvsagt må jeg bade også denne sommeren. Igjen er det Barentshavet som er åstedet, men noe lenger sørøst. Kursen ble satt mot det vakre fiskeværet Bugøynes. Selve besøket til det lille tettstedet ble innledet med sauna og bading. Ikke for ingenting at stedet ble kalt for «Lille-Finland» av de lokale vi snakket med. Det har med at det var finske innvandrere som befolket stedet på 1800-tallet. Finsk er fremdeles et språk som er daglig i bruk i bygda. 

Det var fyrt i ovnen før vi ankom, og en egen liten strand lokket innbydende. Da var det bare å springe uti og ta seg en dukkert og rusle opp og inn i den varme saunaen. Det ble en av de gode opplevelser som jeg kan leve videre på i årene som kommer.

Varangerfjorden var ikke kald. Med sine rundt 14 C var det nesten som jeg kunne ta et par svømmetak i det salte havet før jeg søkte ly i varmen på land og den enda varmere saunaen. Det var hele 20 C på land, og koketemperatur i saunaen. Sommeren er kommet til nord. Da er det få steder på jord som kan måle seg med det å bade akkurat her.   

Etter å ha vandret mellom havet og saunaen, gikk turen inn til fiskeværet Bugøynes. Der bor det 200 mennesker. Det ble en middag med kongekrabbe og stekt klippfisk på den lokale bistroen. De kunne fortelle at de hadde over 5000 saunagjester i vintermånedene. Mange av disse kom fra Finnland for å varme seg og bade i ishavet. Finnene har forstått noe av fellesskapet og vennskapene som en opparbeider gjennom å svette sammen i en sauna. Vi har noe å lære av dem. 

Kongekrabben har endret pessimisme til optimisme i fiskeværet. Den gir penger i kassen og har blitt det den lille industrien kyststedet trenger for å overleve. Den er en svær skapning som jeg ikke vil ha i nærheten av tærne mine når jeg bader, men den er en fantastisk gourmet opplevelse for de som betaler det lille ekstra som må til for å få den servert. 

Drar du til Bugøynes, kan du støtte det lokale næringsliv og få en av de store eksotiske opplevelser ved å ta et bad i havet og en sauna, før et bedre måltid nytes på den lokale bistro. Det blir et besøk som er positivt for både hjerte, kropp og sjel. 

På vei mot et forfriskende bad

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.

Hjemme i sør og i nord

Det er godt å komme hjem til nord, selv om jeg er fra sør. Jeg er søring i ordets rette forstand. Selv for en søring, er jeg en søring. Min dialekt er med skarre r, men de som prøver å plassere meg får det ikke helt til. Vi elsker jo å sette mennesker i bås. Det kan handle om å ha kontroll og redusere hverandre til noen å se ned på. Heldigvis kan det også handle om positiv interesse for mennesker og deres liv.  

Jeg er født på Madagaskar. Born in Africa! Deler av min barndom var fra den frodige øya på Afrikas østkyst. Det gjør meg til en skikkelig søring. Jeg er oppvokst med palmer og rød jord. Når jeg er på de breddegrader kjenner hele meg at jeg er hjemme. Sist jeg landet på Ivato flyplass utenfor Antananarivo, rant tårene. Det var et sterkt sanseinntrykk når lukter, lyder, smaker og det jeg så krasjet sammen i en følelse av noe som var endel av meg. 

 Da jeg begynte som prest i Tromsø i forrige årtusen, ble jeg kalt en søring. Det var helt riktig betegnelse. Da jeg et årtusen senere ble prest på Svalbard kunne jeg terge mine venner i Tromsø med å kalle de søringer. Alle sør for Bjørnøya var jo nettopp det. 

 Mitt liv har vært preget av flytting. Det stedet jeg har bodd lengst sammenhengende, er i Longyearbyen. Det gjør meg ikke til nordlending, men jeg er blitt kjølt ned til blodtype 0 Polar Rhesus minus, uten at det er en blodtype som offisielt fins. Det handler om å være merket for alltid av det polare liv. 

Denne sommeren har min livsreise igjen brakt meg mot nord. Det var ikke det som var planen, men mye er endret av planer i år. 

 To brødre som prester i nord

Broder Helge og jeg utenfor Mehamn kirke

I helgen besøkte jeg min bror Helge i Kjøllefjord, noen timers kjøretur mot nordvest. Vi vikarierer begge som prester i Finnmark, han i en to års periode og jeg i noen måneder. Det er artig at vi møtes i nord når barndommen var langt mot sør. Forskjellene er store, for å si det mildt. Likevel føler vi oss hjemme også her. 

Noe av det som treffer oss midt i hjerte, og gjør at vi føler oss hjemme i nord, er det ekte råstoffet du finner i menneskene som bor her. Fasaden er ikke så viktig, men inne er det varmt og lunt. I nord blir vi invitert inn. Det er nok av steder hvor fasaden er viktigere enn innholdet. 

«Folket lever nær elementene. Havet, fæsken, Gud, vær og vind. Og fjell og stein», sier min bror Helge når han prøver å forklare livene som leves i nord. 

Selv om språket kan være mer frodig enn sarte ører tåler, er Gud med i livene som leves tett på elementene i nord. Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk, men likevel er folket glad i kirka. På sitt viss. Folket lever i all sin frodighet med tro, tvil og forbannelse som en alminnelig treenighet. Folk er endel av folkekirken uten nødvendigvis å være endel av den aktive menighet. 

Naturen er eksotisk vakker i Finnmark. Den er magisk, mer enn kulisser i en film. Mye mer. Dette er virkelig. Sammen kjører min bror og jeg en tur til Mehamn og Gamvik. Det er områder som ifølge meteorologiske definisjoner aldri har sommer. Det er store likheter i det forblåste nakne landskapet med det jeg er vant til på øygruppen Svalbard lenger mot nord, men det værharde området minner meg også om Utsira i sørvest. Det er kysten av Norge. Ytterkantene. Storhavet rett inn. Der hvor blomstene og menneskene i generasjoner har kjempet for livet mot saltråk og storm. Det handler om liv og død når det føyker seg til på hav og på fjell. Marginene kan være små. Livet leves tett på jord og himmel, snø og salt sjø.   

Det eksotiske sør, og det eksotiske nord. Begge steder drar i meg og får meg til å føle meg hjemme. Det betyr mer å føle seg hjemme enn det du tror. Mye mer.

Gamvik. Et levende samfunn også i dag. Med Barentshavet rett utenfor. Havet gir og havet tar.

I grenseland

Mitt arbeid har de siste par årene ført meg over mange grenser. Noen er vanskeligere å passere enn andre. Selv med pass og visum kan det ta tid å forflytte seg mellom land. Denne våren har et virus gjort det enda mer problematisk. Det vil ta lang tid før det som var normalt blir som det var. Når jeg til høsten skal ut å reise igjen, vil nok det bli på en noe annen måte enn før. Det får jeg ta når den tid kommer. 

 Ofte er det enkelt å merke at en nærmer seg en landegrense. Militære installasjoner, piggtrådgjerder, høye murer, store fareskilt som opplyser om minefelt, lyden av helikoptre og soldater med våpen ladet med skarpt, preger områdene langs grenser jeg vanligvis passerer. 

Desto mer overraskende er det å kjøre fra Kirkenes mot Grense Jakobselv. Sør-Varanger er Norges eneste kommune som grenser over til den russiske bjørn. I det jeg nærmer meg kysten kjører jeg langs en elv. Den er ren og fin, og renner fredelig ned mot storhavet. Grensen mellom Norge og Russland går midt i elva. Jeg hadde ikke blitt en populær mann hvis jeg hadde vasset over til den andre siden. Det hadde kostet flere tusenlapper i bot og en viss diplomatisk utfordring. 

 Det er overraskende å se hvor liten elven er, og jeg ser ingen mur eller kveiler av piggtråd. Ingen våpen rettes mot meg. Jeg blir sikkert observert, men det gjøres diskret uten at jeg merker det. Det er ingen trussel at en prest kjører til kirke en søndag morgen selv om kirken ble bygget som et symbol for å vise norsk suverenitet.  

Kong Oscar II kapell

Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv

Kong Oscar II´s kapell i Grense Jakobselv ble vigslet i 1869. Den gang var det stadig uro mellom norske og russiske fiskere i området. I stedet for å bygge et militært grensesymbol, ble det lutherske kapellet bygget synlig fra både sjø og land. Den ortodokse verden ligger på andre siden av elva et steinkast bortenfor. 

 Denne 16.søndag i Koronatid, er det tre barn som skal døpes. Det betyr at vi feirer tre dåpsgudstjenester med litt luft i mellom slik at kirkebenkene kan vaskes med sprit før neste familie kommer inn. Det er fest når et barn bæres frem i dåpen. Da gleder vi oss fra nord til sør. Selv om det ikke er mange til stede, er det noe stort som skjer. Vi feirer livet! Tre små barn har startet på en evighet. 

 Det er en følelse av å være kommet til verdens ende når en kommer til kysten og ser det mektige Barentshavet rett utenfor. Denne søndagen badet jeg ikke, men ved neste besøk lover jeg meg selv at det vil skje. Det er sikkert varmere i havet her i øst enn det var i mørketiden på Bjørnøya. Alt er relativt.
I Grense Jakobselv er det en vakker sandstrand som byr opp til dans og skryteselfi. Det ble ikke i dag.
Men om noen uker skal det skje. Tror jeg. Kanskje.

Vindu i Kong Oscar II´s kapell. Utenfor ligger storhavet. Barentshavet.
Noen hundre meter bortenfor ligger Russland.

Første døgn i nordøst

Jeg vet jeg er kommet til nordøst når naboen jobber med motorsag klokken elleve på St.Hans aften. Det er en bjørk som skal ned, helt eller delvis. Det må selvsagt gjøres når det er lyst, og det er lyst bare noen måneder til. Jeg har tatt med noe for å dekke til øynene når jeg om litt omsider går til sengs. Midnattssolen er en utfordring å takle. Da må en følge klokka, og ikke bli lurt. Men jeg glemte å ta med hørselsvern. Nå har jeg lært at det bør høre med i kofferten på sommerstid. 

 Jeg vet jeg er kommet nord når torsken er fersk fra Barentshavet, litt bortenfor veien og ut fjorden. Eller skrei, om du vil si det slik. Skreien er en vandrer, mens torsken ligger mer i ro på et sted. Fisken var så fersk at den sprellet selv etter at den var kokt. Jeg liker ikke marsipan, men for deg som gjør det kan du gjerne sammenligne denne torsken med noe som er enda bedre enn det beste du vet. Faren for meg er at jeg ikke kommer til å bestille fisk andre steder i verden vel vitende om at et bedre måltid ikke er mulig å få til. Selvsagt ble mitt første torskemåltid inntatt på St.Hans aften. På en fest dag må det være festmiddag! Det sier seg selv. 

 Selvsagt var det kongekrabbe å få kjøpt i ferskfiskdisken på den lokale Jokerbutikken. Jeg vet jo hvor jeg er kommet. Jeg gleder meg til en suppe av en slik delikatesse. Og krabbe med majones, det er jo helt konge!

I disken var det også fersk kveite og hvalkjøtt. Og røykelaksen, den overgikk det meste jeg har smakt. Den smakte himmel på jord, eller kanskje mer korrekt kan vi si den smakte himmelsk fjord. Kassemannen sa hvor god røykelaksen var. Han hadde absolutt rett. 

En fremmed

Du vet du er en fremmed som har kommet til en ny plass når folk ser på deg og lurer på hva som nå er kommet til byen. Har de begynt å slippe inn allslags folk nå til dags, tenkte de kanskje da jeg gikk forbi. Det er ikke fred å få, var en annen tanke jeg tenkte at de hadde. Men egentlig virket de bare positivt interessert og ønsket meg velkommen med øynene. Det er sjelden jeg møter de blikkene sørpå hvor de fleste har mer enn nok med seg selv. 

 Selv om vi fremdeles ikke kan hilse ordentlig med håndtrykk og en klem, trenger vi ikke slutte å snakke sammen. De små setninger og bemerkninger kan være med å løfte oss ut av dvalen. Det er sommer, og selv bjørner er ute av sitt hi. Ofte tar jeg meg selv i å gå rundt og se ned i bakken i stedet for å se mennesker inn i øynene og si hei. Hver morgen når jeg står opp må jeg tenke at jeg vil møte menneskene på min vei. 

Noen barn jeg stoppet for siden de syklet midt i gata, ba meg reise til gokk. Jeg var klok og spurte ikke nærmere om veien dit. Det var visst ulovlig å kjøre på den veien hvor de syklet, eller så var det de som gjorde feil med å sykle som om de eide veien. Noe de på en måte som barn i gata gjør. Det er mer deres vei enn min. Da må jeg bare stoppe til de hadde lekt ferdig og syklet forbi. 

Noen andre barn som klatret i et tre spurte hva jeg het. Smilende hørte de på at jeg sa navnet mitt før de fortalte meg sine navn og klatret videre. Jeg ønsket de god klatring og vinket farvel. 

Mitt første døgn i Kirkenes er et faktum. Jeg har vært her en gang før, men da bare på besøk. Jeg er privilegert som nå får muligheten til å jobbe her en periode. Foreløpig har jeg bare så vidt begynt å hilse på folket. Jeg ser fram til å se dem i øynene og høre fra deres historier og liv. 

Fersk skrei fra Barentshavet var min festmiddag på St.Hans.

Feriemodus

Jeg har ferie. Det har jeg hatt noen uker allerede. Folk tror at det bare er i juli en har tid til slikt, men i år har jeg tatt tidlig ferie. Det er bare dager igjen før den er historie. Det betyr at min ferie er slutt før du antagelig har begynt på din. Det er som å si at snart snur solen og det går mot mørketid igjen. Sant nok, men ikke akkurat kjekt å tenke på. 

 Grunnen for min tidlige ferie er at jeg skal vikariere som prest i Sør-Varanger i tre måneder. Kirkenes er lenger øst enn Istanbul, men litt lettere å reise til i koronatid. 

 Det tar alltid noen uker før jeg kommer i feriemodus. Selv om denne våren har vært spesiell og jeg ikke har følt at jeg har fått gjort det jeg burde gjøre, er det noe annet når jeg med god samvittighet bare kan gjøre ingenting. 

 “Ingenting» er å gjøre alt det som en ikke får gjort ellers. Slik som i dag. Da fant jeg fram kantklipperen og klippet det høye gresset som hadde vokst til en urskog på noen måneder. Det jeg egentlig hadde trengt var å leie meg noen geiter en ukes tid, men det finnes ikke geiter på Utsira. Da måtte jeg svette litt. Det har jeg godt av. Magen er større enn den burde være. Da trenger jeg noe trim, og det er bedre å jobbe fysisk ute enn å gå på sterile treningsstudio selv om de nå åpner igjen. 

 Nordavind fra alle kanter

 Det er mye jeg ikke er flink til, egentlig det meste som hører det praktiske liv til vil de som kjenner meg si. Derfor trives jeg godt med naturens egne ville planter i stedet for å forsøke på noe jeg ikke får til. Ugress defineres som planter som vokser der de er uønsket. Det betyr at jeg ikke har ugress i min hage. Markblomster er jo de vakreste blomster vi har! I min hage er det mange av dem. Det er ville markblomster både i min hage og i min sjel. 

 Her vest i havet er hver blomst en gave. Når jeg går tur på øya, ser jeg blomster som klamrer seg til en jordflekk mellom berg og steiner. Igjen får jeg assosiasjonen til Svalbard hvor alle blomstene er fredet. Der er det ikke lov til å plukke én. Blomstene på øygruppen i Arktis har en til to måneder å slikke sol før snøen igjen legger seg som ett vegg til vegg teppe. Da trenger de et vern fra verdens strengeste miljøvernlov. 

På Utsira blåser nordavinden fra alle kanter over naken stein. Da er det et naturens under at blomster i det hele tatt klarer å finne et sted hvor de kan vokse og vise sin pryd. Her er ikke blomstene fredet, men de fyller meg med respekt når de vokser frem på noen flekker av karrig og forblåst jord. Vi har mye å lære av dem når livet blåser fra stivkuling til storm fra nord og bølgene slår frådende av raseri.  

Nord og sør, øst og vest

 På Utsira finnes det ikke høyre og venstre, hverken som politisk parti eller i dagligtale. Bruker du slike begrep vet alle at du kommer fra byen, noe alle vet likevel. «Den planken skal ligge vest for de andre». «Nord om huset er det et grått hus». «Det er søreveggen som er mest utsatt for regn». 

 Nord og sør, øst og vest. Det er slik de snakker ute i havgapet. Horisonten ligger i vest. Byen i øst, og i sør. Og styrbord og barbord hvis en skal være mer konkret. «På styrbord side av huset i vest». Da vet alle hvor det er.

 Det er viktig å ikke kalle båten som går til byen for ferge. Gjør du det, så er du også fra byen. Du vet du sier feil i det lokalbefolkningen ser på deg som om du var fra en annen planet. Det heter rutebåt! Det burde alle vite. Det er en slik båt hvor du må rygge inn hvis du skal kunne kjøre med fronten ut. Når rutebåten ikke går er det like greit at du holder deg innendørs og stenger alle ventiler. Søppelkassene utenfor huset bør du tjore fast hvis du har et ønske om å finne dem igjen. 

 Rutebåten tar meg om litt innover mot byen i øst før jeg tar bussen videre mot sør. Da er sommerferien over for i år. Det er tid for å sette kurs mot nordøst. Det blir en ny etappe på min seilas som kalles et liv.

Nordevågen på Utsira

Tanker i sommernatten

Etter at årene har forsvunnet bak meg, har jeg mistet en egenskap. Det er sjelden jeg får den yre sitringen som forteller kropp og sjel at dette er noe mer enn det jeg ser. Den var der oftere da jeg var barn. Den gang var livet en lek av stadig nye oppdagelser. Nå har jeg sett det før. Fjellene, havet, solnedgangen og skyer som ligger lavt. 

Likevel har jeg fremdeles noen magiske opplevelser i livet, som da jeg kom tett inn til en isbrefront for første gang. Da følte jeg meg liten og stor på samme tid. Et alterteppe åpenbarte seg rett foran øynene. Kulden bet, men den asurblå isfronten var mektig som porten til himmelens rike. Jord, himmel og is i en hellig treenighet. 

Da jeg flyttet til Longyearbyen i 2006, var de første dagene på siden av meg selv. Det var som å komme til månen for første gang, uten at jeg noen gang har vært der. Jeg var ikke i ett med meg selv. Da flyet landet hadde jeg fremdeles ikke lettet fra forrige sted. Det tok tid før hele meg klarte å følge med på reisen. Det var som å bli forelsket i en kvinne hvor skroget er på en motorvei som bærer fort av sted mens du egentlig trenger tid til å gå sakte på stien som fører bortover langs kanten av havet. 

Jeg søker den lille berøring. En lillefinger som rører med din. 
En rusletur sammen med deg med horisonten i det fjerne og vinden som venn.

 Da jeg landet med to kofferter i Longyearbyen sa jeg til meg selv at jeg ikke bare ville se på fjellene som kulisser i et teaterstykke. Jeg ville opp på toppene, inn i isgrottene og ut på fjorden. Naturen skulle inn i hugen. Da måtte jeg legge igjen noe svette på stien. Det var et bevisst valg. 

Men jeg er ikke noen naturfreak som går i turbukse selv om det er fest. Kunsten er å kle seg etter forholdene. På en grå hverdag kler jeg meg gjerne i dress og tar på slips. Selvsagt putter jeg noen ringer på mine fingre og setter på meg en Borsalino-hatt av beste kvalitet. Det var slik jeg overlevde karantenetiden denne våren. Alene satt jeg og nøt min vin. Jeg skålte med det livet var blitt. Tross alt har jeg overlevd og bærer på skatter fra det som var og det som kan bli. 

Det er mitt privilegium å kle meg slik at jeg løfter hverdagen til noe mer. 
Livet er det jeg selv gjør det til. 

Da jeg var med forskningsskipet Lance rundt Spitsbergen for noen år siden, hoppet hjertet over noen pulsslag som om musikken stoppet midt i en låt. I gråvær så vi lite og ingenting, men plutselig lettet de lave skyene og brefronten fra Bråsvellbreen på Nordaustlandet åpenbarte seg så langt øyet kunne se. Den brefronten er 180 kilometer lang og femti meter høy. Det var mye mer enn mitt kostbare kamera klarte å fange med sine linser. Det var mer enn mine øyne klarte å se. Det var mer enn mine sanser klarte å fordøye. Det var som i et eventyr, men virkelig. 

Da jeg var i Troms for noen dager siden, var det igjen mer enn jeg klarte å absorbere. Det ligger fremdeles i meg og gjærer som vin, klasse Premier Cru. Full av vitalitet, med en sødme av bær, bark og honning. Og en touch av snø. Minner blir lagret på eikefat og gir en fin bouquet til selve livet. Dråper av kvalitet.

Naturen og møte med menneskene. 
Det lever jeg lenge på.

Mitt første møte med snø i 2020. Bildet er tatt ytterst på Kvaløya 7.juni. Foto: Anna Lisa Nilsen

En klem for evigheten

 Jeg har vært på reise. Fra sør til nord. Til Tromsø for å lansere boken «Vårt frosne vann». Det var godt å kunne møtes og løfte boken fram i midnattssolen. Det har blitt en viktig bok om klima og etikk med et fokus på «de tre polene»; Arktis, Antarktis og Himalaya. 

 Jeg besøkte et av byens utesteder etter bokutgivelsen. Det var da det skjedde. Det som ikke har lov til å skje. Det er noen måneder siden sist jeg gjorde akkurat det. En av lovens menn kjente meg igjen. Vi har en historie sammen. Jeg er ikke født i går. Det er mye liv som har rent gjennom timeglasset. Da han passerte bordet hvor jeg satt, rakte han fram handa. I et brøkdelen av et sekund lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Jeg grep handa. Det ble et fast og godt håndtrykk. Det var utrolig befriende å slippe å bare møtes albu til albu. Det er mer som en vits å regne. Humor uten nærhet.

Første håndtrykk på tre måneder var en realitet. Det var et godt møte mellom to mennesker. 

Noen dager senere var jeg på samme sted. Det var søndags kveld og helgen var på hell. Lokalet var nesten tomt for mennesker. Det er slik med Tromsø at folk stormer ut når solen skinner. Byens utesteder fylles opp i takt med varmegradene som vokser mot nye høyder. Nå var det på vei til å bli regn og litt surt. Jeg hadde en avtale. Vi hadde en avtale. Du og jeg. For første gang. Bare oss to i hele verden en times tid. En samtale om livet i all sin prakt og de vonde sider. Livet er en dans på roser, men rosene har også torner.

Da vi gikk ut var det fremdeles lyst. Selv om det hadde skyet til og begynt å regne, var vi i den delen av landet hvor solen ikke går ned før om noen måneder. Det var midnattssol selv om det var regn. Det var lyst selv om det var mørkt. Det var lys midt i natten. 

Vi skulle gå videre i hver vår retning. Likevel gikk vi sammen bortover kaien. Det var en dans for å unngå å bli våt på skoene. Vi hoppet fra sten til sten og unngikk de fleste sølepytter. Hvis vi hadde vært barn hadde vi gjort det annerledes. Da ville vi hoppet fra pytt til pytt. Nå er vi et sted i livet hvor vi ser både bakover og fremover. Men barnlig glede kan vi enda oppleve av å gå sammen i regnet uten helt å legge merke til at vi blir våte. 

Noen hundre meter lenger borte tok vi et bilde og sa farvel. Bilde var som et tablå. To levende mennesker i et klassisk møte. Vi kjenner til det fra tiden før. Den gang da. Den gang livet var normalt. Nå er det ikke lov. Men vi gav hverandre en klem. Det var ganske vågalt i disse tider.
Men hva gjør vi ikke når vi må. Det var helt umulig å si farvel på en annen måte. 

Det var et hellig øyeblikk.
En klem for evigheten!

Det blir noen uker og måneder til neste gang det skjer. Neste håndtrykk og neste klem.
Slik er virkeligheten. Det er fremdeles viktig å holde en viss koronaavstand og følge smittevernreglene. De er satt for å verne om livet. Likevel har jeg et ønske om noe mer.
Jeg vil endre negative ord til positive. Fra koronaavstand til koronanærhet. 

En meters avstand, likevel nær! Det er mitt motto for ukene som kommer.
Koronatid, til tett på.
Fra nord til sør, men likevel tête à tête..

En dobbelgarasje på Reinøya i Troms kan være et fint symbol på koronanærhet.