I kø for havets frukter

Tålmodighet er en egenskap jeg ikke alltid mestrer. Det gjør at det å stå i en kø fort blir en lidelse. Derfor har jeg en tendens til å snike meg fram slik at jeg unngår den verste ventingen. Er det flere køer, skifter jeg gjerne over til nabokøen hvis den ser kortere ut. Nedturen er da å oppleve at den køen jeg stod i går fortere enn den køen jeg skiftet over til. Det skjer hver gang, men jeg lærer aldri og skifter kø hvis mulig. 

Når jeg ferdes på internasjonale flyplasser har jeg lært meg noen triks. De fleste ganger må jeg likevel bite i det sure eplet og bruke den tiden det tar. Det å forsøke å snike i sikkerhetskontroller kan fort gå fra vondt til verre. 

Denne sommeren har jeg flere ganger stått i det som for meg er en annerledes kø. Hver fredag i Kirkenes stiller jeg meg frivillig inn i en lang rekke av mennesker. Det er verken på polet eller i sikkerhetskontrollen. For første gang opplever jeg det hyggelig å stå i kø. Solen skaper sydlandsk stemning, som om det er i vindistriktet i Toscana før koronatid. Smilene sitter løst og samtalen går lett mellom de som står i køen. Målet er ferske reker rett fra havet. De som har nådd målet og fylt opp handlenettet med havets frukt har et smil om munnen som et barn har etter at det har hentet frem en gave under juletreet. 

Varanger-reker smaker bedre enn andre reker. Det er ikke bare et rykte. Det er virkelig. Sannheten er mye bedre enn det ord kan beskrive. Krabbene er helt konge her i nordøst, men rekene er i samme kategori. De bør oppleves. Det finnes to slags reker; Varanger-reker og andre reker!

Sommer, sol og reker hører sammen. Når disse tre blir ett, blir det et hellig måltid. Da blir køen en lek. Den nærmeste sammenligningen jeg kommer på er når jeg står i kø for å innta nattverd. I kø opp midtgangen i kirkeskipet. En sakte vandring mot alteret. Det hellige måltid. Det er nesten det samme når jeg sakte beveger meg ut mot sjarken «Amalie Sofie» for å skaffe ferske reker til kvelden. Det å høste havets frukter er hardt arbeid og kan være et slit, men det er også en hellig handling.

Størrelsen på Varanger-rekene overgår det meste. Sammen med brød, majones, sitron og god drikke, blir det et herremåltid. I mitt språk blir det Herrens måltid. En smak av jord, himmel og hav. 

Reker selges i litermål i Kirkenes

Jeg hater mygg

Jeg har gått flere turer i området rundt Kirkenes de siste ukene. Det handler både om å komme seg ut i det fine sommerværet, og bli kjent med naturen. Det gjør noe med stedfølelsen å ha vært på noen topper og svettet på noen av stiene. Da blir ikke fjellknausene bare som kulisser i et teaterstykke, men steder jeg har et forhold til. 

Forleden dag gikk jeg tur til Vardenhytta i Bjørnevatn. Det var ingen andre mennesker å se. Likevel var jeg ikke alene. Det var mer som en verdenskrig av susende jagerfly rett utenfor ørene mine. Jeg lurte på om det var begynnelsen på slutten som var i gang.

Flere kompani av kamikazeflygere hadde fått ordre om å ta av fra nærmeste myrområdet. Kursen ble satt mot den enslige vandreren som hadde glemt å smøre seg inn. Myggen gikk inn i prosesjonsflygning med snabelen i giv akt. Store lanser ble løftet opp før flygerne i samlet tropp styrtet ned i angrep. Det var som på gamle filmer hvor ridderne løftet lansen før hestene satte full fart og lansene ble rettet fremover. Målet var mine blodårer. Jeg var et lett bytte uten mulighet til å forsvare meg. Jeg ble både gul og blå av slag som jeg påførte meg selv i et forsøk på å holde angriperne unna. For de som overvåket det hele må det ha sett morsomt ut å se denne fektende og dansende vandreren på tur alene i grenseområdet.

I nordøst er myggene store som helikopter, eller jagerfly om du vil. Alle er de utrustet med et sugerør på størrelse med de du drikker cola av på hamburgersjappa. Med egne øyne så jeg at en av myggene sugde til seg en desiliter av mitt blod. Myggen gikk fra en gråbrun farge til et å ligne et stort jordbær. Jeg ble tappet for tre liter blod på det som gikk fra å være en rolig vandring til å bli en flukt på liv og død. 

Siden angrepet skjedde kun noen hundremeter fra den russiske grensen, ser jeg ikke bort fra at det var fremmede makter som gikk til angrep. Det er ikke stor forskjell på Mygg og MiG. Lyden er like intens når de styrter ned til angrep. Jeg hater mygg. Og jeg hater MiG og alle andre jagerfly som fører angrepskrig. Jeg tror mer på dialog og det gode naboskap, enn bruken av stridsmidler. 

Myggen kan være et farlig vesen. Over 200 millioner mennesker blir årlig smittet av malaria gjennom myggstikk. I 2016 døde 445.000 mennesker av malaria, i følge FN. Det er voldsomme tall som sier noe om følgene av myggstikk i tropiske strøk. 

Jeg er oppvokst med mygg på Madagaskar. I min barndom var det alltid et myggnett rundt min barneseng. For å være sikker på at jeg ikke skulle bli spist opp i løpet av natta, ble barnerommet sprøytet med DDT. Det skjedde i forrige årtusen da slike sprøytegifter var lovlig. Giften tok liv av det meste som rørte seg. Jeg overlevde, men noen vil sikkert si at både sprøytegift og mygg har satt spor. Jeg er hvert fall blitt slik jeg er.  

Et resultat er at jeg har utviklet stor mistro til alle flygende vesener som høres ut som jagerfly i angrep. Men det skal de ha, myggen på grensen mellom Norge og Russland, de er ikke farlige. Det er fred mellom de to nabolandene. Det får vi håpe og be om at det fortsetter å være. Vi tåler noen tusen mygg rundt ørene, men jagerfly og andre våpen kan gjerne holde seg i ro. 

En smak av hav

Samme hvilket vær det er, men i juli skal det bades. Det er tross alt sommer. Selv når du føler at havet er som isbiter i fryseren, skal det bades. Slik også i nord. Det å bade i Barentshavet hører med når en jobber og besøker Sør-Varanger.  

Jeg har gjort mine kaldeste badeerfaringer lenger nord. Jeg er medlem i Bjørnøya og Hopen nudistforeninger. Det har jeg synlig bevis på i form av diplomer som jeg kan skryte av. Som opptaksprøve må en ha badet naken i havet med vitner fra det andre kjønn til å stadfeste at hele kroppen var under. Det skjedde på julebesøk. Først et godt måltid i fellesskap, før salmer og juleevangeliet. I en luke før helikopteret skulle returnere til Longyearbyen ble det hugget hull i isen slik at presten og noen av følget kunne ta seg et bad i mørket. Bildene som ble tatt viser draugen som kommer opp av ishavet med slush som renner av kroppen. Det var en kald fornøyelse, men kjekt å ha på CV´n. Jeg har bestått opptaksprøven til å kunne kalle meg en mann. 

Selvsagt må jeg bade også denne sommeren. Igjen er det Barentshavet som er åstedet, men noe lenger sørøst. Kursen ble satt mot det vakre fiskeværet Bugøynes. Selve besøket til det lille tettstedet ble innledet med sauna og bading. Ikke for ingenting at stedet ble kalt for «Lille-Finland» av de lokale vi snakket med. Det har med at det var finske innvandrere som befolket stedet på 1800-tallet. Finsk er fremdeles et språk som er daglig i bruk i bygda. 

Det var fyrt i ovnen før vi ankom, og en egen liten strand lokket innbydende. Da var det bare å springe uti og ta seg en dukkert og rusle opp og inn i den varme saunaen. Det ble en av de gode opplevelser som jeg kan leve videre på i årene som kommer.

Varangerfjorden var ikke kald. Med sine rundt 14 C var det nesten som jeg kunne ta et par svømmetak i det salte havet før jeg søkte ly i varmen på land og den enda varmere saunaen. Det var hele 20 C på land, og koketemperatur i saunaen. Sommeren er kommet til nord. Da er det få steder på jord som kan måle seg med det å bade akkurat her.   

Etter å ha vandret mellom havet og saunaen, gikk turen inn til fiskeværet Bugøynes. Der bor det 200 mennesker. Det ble en middag med kongekrabbe og stekt klippfisk på den lokale bistroen. De kunne fortelle at de hadde over 5000 saunagjester i vintermånedene. Mange av disse kom fra Finnland for å varme seg og bade i ishavet. Finnene har forstått noe av fellesskapet og vennskapene som en opparbeider gjennom å svette sammen i en sauna. Vi har noe å lære av dem. 

Kongekrabben har endret pessimisme til optimisme i fiskeværet. Den gir penger i kassen og har blitt det den lille industrien kyststedet trenger for å overleve. Den er en svær skapning som jeg ikke vil ha i nærheten av tærne mine når jeg bader, men den er en fantastisk gourmet opplevelse for de som betaler det lille ekstra som må til for å få den servert. 

Drar du til Bugøynes, kan du støtte det lokale næringsliv og få en av de store eksotiske opplevelser ved å ta et bad i havet og en sauna, før et bedre måltid nytes på den lokale bistro. Det blir et besøk som er positivt for både hjerte, kropp og sjel. 

På vei mot et forfriskende bad

Kondolerer

«Kondolerer» er et rart uttrykk vi sier når noen har gått bort, men vi trenger noen ord og uttrykk når vi sliter med å finne de rette ordene. Da er det godt å ha ordet «kondolerer» som et uttrykk vi alle forstår uten at vi egentlig forstår hva ordet betyr. Det er et ord vi bruker for å si at vi føler med den og de som sørger. Det er absolutt ikke et følelsesløst og kaldt uttrykk som noen mener. «Kondolerer» handler om å uttrykke medfølelse. Vi kan også legge til andre ord og setninger. Før korona kunne vi samtidig gi et håndtrykk eller en klem. Det er litt vanskeligere å gjøre det denne sommeren. Det gjør oss noe fattigere i våre uttrykk.

 «Det at noen har gått bort», er i seg selv et noe forfinet uttrykk. De som har gått bort, er borte for all tid. De er ute av tiden. De er død. Det er noe mer brutalt å si. Begge deler er uttrykk vi både kan og bør bruke. 

Begravelser

Denne uka har jeg hatt tre begravelser. Selv om jeg er reisende i større og mindre kriser rundt omkring i verden, er det heller sjelden jeg har begravelser. For en menighetsprest, er begravelser en større del av hverdagen. 

 Jeg har stor respekt for prester som jobber ukentlig med begravelser. Respekten går også til kirketjenere, gravere, organister, de som jobber på begravelsesbyrå og andre som er involvert i det følsomme arbeidet i etterkant av at noen har gått bort. Krisehåndtering er ikke bare en gang i blant. Det skjer ukentlig. 

 Jeg har også stor respekt for oppgaven det er å følge noen til graven. Det er en vond vandring for familie og andre som stod avdøde nær. Som prest er jeg med på noe av den vandringen. Da kan ord og ritualer bety mye for å lindre sorgen. Samtidig kan det også være en hjelp til ikke å flykte fra den.

Vi kan ikke flykte fra virkeligheten. Vi vet at døden er en realitet. Det er det vonde vi opplever når vi mister noen av våre. Vi vet også at dødskrefter er en realitet i det som bryter ned livet. Det kan være alderdom, sykdom, ulykker eller andre ting som inntreffer. Det er vondt å ta avskjed. Det er noe av det vondeste og vanskeligste vi gjør. Men det er ikke ondt det som ligger til grunn for avskjeden. Det er stor forskjell på det vonde og på ondskap. 

Ondskap er dessverre også en virkelighet på jord. Det finner vi i konflikter, lokale eller internasjonale. Det finner vi i egoisme og vår skjeve utnyttelse av jordens ressurser. Det finner vi der hatet råder. Det er ikke en tilfeldighet at det i bønnen Fadervår står «frels oss fra det onde». Det står ikke «frels oss fra det vonde». 

Som prest og kirke er vi bærere av et budskap som handler om livet. Kristendommen er livets religion. Vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på døden. Vi tror på livet både før og etter døden!

Det er de som har opplevd dødskrefter i kirkens navn. Det er tilfeller hvor Guds navn er misbrukt. Det skal vi ikke legge lokk over. Enda viktigere blir det da at vi står sammen i kampen for livet og løfter hvert enkelt menneske som uendelig verdifullt. Vi står alle i en daglig kamp for verdier. Det ligger i de små og store valg vi gjør. 

Håndtrykk

 Det har blitt noen håndtrykk denne uka. Det skal liksom ikke skje, men jeg griper de hender som rekkes fram. Jeg kan ikke si nei til en som rekker meg handa si som takk. Han som ikke sa noe, før vi satt med kaffekoppen etterpå. Da kom setningene. Litt etter litt. Og håndtrykket var der fast som fjell. Så skal du vite at hendene blir vasket med sprit både før og etter. Slik også med kirkebenkene. Det lukter mer sprit i kirkene i dag enn etter en real fest. 

Det er godt å stå i en begravelse og snakke om livet. Denne uka har jeg snakket om det som var, men samtidig løftet opp det som skal bli.

Det sårbare livet. Det handler om at vi alle en gang skal dø. Men selv da. Min oppgave er å løfte frem håpet om noe mer. Når tiden tar slutt. Når pusten har stoppet opp. Når timeglasset har rent ut. Selv da. Selv da peker vi på livet. Selv når vi bærer kisten ut av kirken, og den senkes i seks fot jord. Det er brutalt virkelig. Det er tøft for alle som er tilstede. Det er tøft også for meg som prest. Men selv da. Selv da handler det om livet.

Vi skal møtes igjen!
Det er håpet som bærer 
selv når alt håp er forbi

Alt skapte han vakkert i sin tid. 
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter
                                                      Forkynneren 3

Kirkenes Kirke.

Hjemme i sør og i nord

Det er godt å komme hjem til nord, selv om jeg er fra sør. Jeg er søring i ordets rette forstand. Selv for en søring, er jeg en søring. Min dialekt er med skarre r, men de som prøver å plassere meg får det ikke helt til. Vi elsker jo å sette mennesker i bås. Det kan handle om å ha kontroll og redusere hverandre til noen å se ned på. Heldigvis kan det også handle om positiv interesse for mennesker og deres liv.  

Jeg er født på Madagaskar. Born in Africa! Deler av min barndom var fra den frodige øya på Afrikas østkyst. Det gjør meg til en skikkelig søring. Jeg er oppvokst med palmer og rød jord. Når jeg er på de breddegrader kjenner hele meg at jeg er hjemme. Sist jeg landet på Ivato flyplass utenfor Antananarivo, rant tårene. Det var et sterkt sanseinntrykk når lukter, lyder, smaker og det jeg så krasjet sammen i en følelse av noe som var endel av meg. 

 Da jeg begynte som prest i Tromsø i forrige årtusen, ble jeg kalt en søring. Det var helt riktig betegnelse. Da jeg et årtusen senere ble prest på Svalbard kunne jeg terge mine venner i Tromsø med å kalle de søringer. Alle sør for Bjørnøya var jo nettopp det. 

 Mitt liv har vært preget av flytting. Det stedet jeg har bodd lengst sammenhengende, er i Longyearbyen. Det gjør meg ikke til nordlending, men jeg er blitt kjølt ned til blodtype 0 Polar Rhesus minus, uten at det er en blodtype som offisielt fins. Det handler om å være merket for alltid av det polare liv. 

Denne sommeren har min livsreise igjen brakt meg mot nord. Det var ikke det som var planen, men mye er endret av planer i år. 

 To brødre som prester i nord

Broder Helge og jeg utenfor Mehamn kirke

I helgen besøkte jeg min bror Helge i Kjøllefjord, noen timers kjøretur mot nordvest. Vi vikarierer begge som prester i Finnmark, han i en to års periode og jeg i noen måneder. Det er artig at vi møtes i nord når barndommen var langt mot sør. Forskjellene er store, for å si det mildt. Likevel føler vi oss hjemme også her. 

Noe av det som treffer oss midt i hjerte, og gjør at vi føler oss hjemme i nord, er det ekte råstoffet du finner i menneskene som bor her. Fasaden er ikke så viktig, men inne er det varmt og lunt. I nord blir vi invitert inn. Det er nok av steder hvor fasaden er viktigere enn innholdet. 

«Folket lever nær elementene. Havet, fæsken, Gud, vær og vind. Og fjell og stein», sier min bror Helge når han prøver å forklare livene som leves i nord. 

Selv om språket kan være mer frodig enn sarte ører tåler, er Gud med i livene som leves tett på elementene i nord. Det er ikke alltid kirkene er fulle av folk, men likevel er folket glad i kirka. På sitt viss. Folket lever i all sin frodighet med tro, tvil og forbannelse som en alminnelig treenighet. Folk er endel av folkekirken uten nødvendigvis å være endel av den aktive menighet. 

Naturen er eksotisk vakker i Finnmark. Den er magisk, mer enn kulisser i en film. Mye mer. Dette er virkelig. Sammen kjører min bror og jeg en tur til Mehamn og Gamvik. Det er områder som ifølge meteorologiske definisjoner aldri har sommer. Det er store likheter i det forblåste nakne landskapet med det jeg er vant til på øygruppen Svalbard lenger mot nord, men det værharde området minner meg også om Utsira i sørvest. Det er kysten av Norge. Ytterkantene. Storhavet rett inn. Der hvor blomstene og menneskene i generasjoner har kjempet for livet mot saltråk og storm. Det handler om liv og død når det føyker seg til på hav og på fjell. Marginene kan være små. Livet leves tett på jord og himmel, snø og salt sjø.   

Det eksotiske sør, og det eksotiske nord. Begge steder drar i meg og får meg til å føle meg hjemme. Det betyr mer å føle seg hjemme enn det du tror. Mye mer.

Gamvik. Et levende samfunn også i dag. Med Barentshavet rett utenfor. Havet gir og havet tar.

I grenseland

Mitt arbeid har de siste par årene ført meg over mange grenser. Noen er vanskeligere å passere enn andre. Selv med pass og visum kan det ta tid å forflytte seg mellom land. Denne våren har et virus gjort det enda mer problematisk. Det vil ta lang tid før det som var normalt blir som det var. Når jeg til høsten skal ut å reise igjen, vil nok det bli på en noe annen måte enn før. Det får jeg ta når den tid kommer. 

 Ofte er det enkelt å merke at en nærmer seg en landegrense. Militære installasjoner, piggtrådgjerder, høye murer, store fareskilt som opplyser om minefelt, lyden av helikoptre og soldater med våpen ladet med skarpt, preger områdene langs grenser jeg vanligvis passerer. 

Desto mer overraskende er det å kjøre fra Kirkenes mot Grense Jakobselv. Sør-Varanger er Norges eneste kommune som grenser over til den russiske bjørn. I det jeg nærmer meg kysten kjører jeg langs en elv. Den er ren og fin, og renner fredelig ned mot storhavet. Grensen mellom Norge og Russland går midt i elva. Jeg hadde ikke blitt en populær mann hvis jeg hadde vasset over til den andre siden. Det hadde kostet flere tusenlapper i bot og en viss diplomatisk utfordring. 

 Det er overraskende å se hvor liten elven er, og jeg ser ingen mur eller kveiler av piggtråd. Ingen våpen rettes mot meg. Jeg blir sikkert observert, men det gjøres diskret uten at jeg merker det. Det er ingen trussel at en prest kjører til kirke en søndag morgen selv om kirken ble bygget som et symbol for å vise norsk suverenitet.  

Kong Oscar II kapell

Kong Oscar II kapell i Grense Jakobselv

Kong Oscar II´s kapell i Grense Jakobselv ble vigslet i 1869. Den gang var det stadig uro mellom norske og russiske fiskere i området. I stedet for å bygge et militært grensesymbol, ble det lutherske kapellet bygget synlig fra både sjø og land. Den ortodokse verden ligger på andre siden av elva et steinkast bortenfor. 

 Denne 16.søndag i Koronatid, er det tre barn som skal døpes. Det betyr at vi feirer tre dåpsgudstjenester med litt luft i mellom slik at kirkebenkene kan vaskes med sprit før neste familie kommer inn. Det er fest når et barn bæres frem i dåpen. Da gleder vi oss fra nord til sør. Selv om det ikke er mange til stede, er det noe stort som skjer. Vi feirer livet! Tre små barn har startet på en evighet. 

 Det er en følelse av å være kommet til verdens ende når en kommer til kysten og ser det mektige Barentshavet rett utenfor. Denne søndagen badet jeg ikke, men ved neste besøk lover jeg meg selv at det vil skje. Det er sikkert varmere i havet her i øst enn det var i mørketiden på Bjørnøya. Alt er relativt.
I Grense Jakobselv er det en vakker sandstrand som byr opp til dans og skryteselfi. Det ble ikke i dag.
Men om noen uker skal det skje. Tror jeg. Kanskje.

Vindu i Kong Oscar II´s kapell. Utenfor ligger storhavet. Barentshavet.
Noen hundre meter bortenfor ligger Russland.

Første døgn i nordøst

Jeg vet jeg er kommet til nordøst når naboen jobber med motorsag klokken elleve på St.Hans aften. Det er en bjørk som skal ned, helt eller delvis. Det må selvsagt gjøres når det er lyst, og det er lyst bare noen måneder til. Jeg har tatt med noe for å dekke til øynene når jeg om litt omsider går til sengs. Midnattssolen er en utfordring å takle. Da må en følge klokka, og ikke bli lurt. Men jeg glemte å ta med hørselsvern. Nå har jeg lært at det bør høre med i kofferten på sommerstid. 

 Jeg vet jeg er kommet nord når torsken er fersk fra Barentshavet, litt bortenfor veien og ut fjorden. Eller skrei, om du vil si det slik. Skreien er en vandrer, mens torsken ligger mer i ro på et sted. Fisken var så fersk at den sprellet selv etter at den var kokt. Jeg liker ikke marsipan, men for deg som gjør det kan du gjerne sammenligne denne torsken med noe som er enda bedre enn det beste du vet. Faren for meg er at jeg ikke kommer til å bestille fisk andre steder i verden vel vitende om at et bedre måltid ikke er mulig å få til. Selvsagt ble mitt første torskemåltid inntatt på St.Hans aften. På en fest dag må det være festmiddag! Det sier seg selv. 

 Selvsagt var det kongekrabbe å få kjøpt i ferskfiskdisken på den lokale Jokerbutikken. Jeg vet jo hvor jeg er kommet. Jeg gleder meg til en suppe av en slik delikatesse. Og krabbe med majones, det er jo helt konge!

I disken var det også fersk kveite og hvalkjøtt. Og røykelaksen, den overgikk det meste jeg har smakt. Den smakte himmel på jord, eller kanskje mer korrekt kan vi si den smakte himmelsk fjord. Kassemannen sa hvor god røykelaksen var. Han hadde absolutt rett. 

En fremmed

Du vet du er en fremmed som har kommet til en ny plass når folk ser på deg og lurer på hva som nå er kommet til byen. Har de begynt å slippe inn allslags folk nå til dags, tenkte de kanskje da jeg gikk forbi. Det er ikke fred å få, var en annen tanke jeg tenkte at de hadde. Men egentlig virket de bare positivt interessert og ønsket meg velkommen med øynene. Det er sjelden jeg møter de blikkene sørpå hvor de fleste har mer enn nok med seg selv. 

 Selv om vi fremdeles ikke kan hilse ordentlig med håndtrykk og en klem, trenger vi ikke slutte å snakke sammen. De små setninger og bemerkninger kan være med å løfte oss ut av dvalen. Det er sommer, og selv bjørner er ute av sitt hi. Ofte tar jeg meg selv i å gå rundt og se ned i bakken i stedet for å se mennesker inn i øynene og si hei. Hver morgen når jeg står opp må jeg tenke at jeg vil møte menneskene på min vei. 

Noen barn jeg stoppet for siden de syklet midt i gata, ba meg reise til gokk. Jeg var klok og spurte ikke nærmere om veien dit. Det var visst ulovlig å kjøre på den veien hvor de syklet, eller så var det de som gjorde feil med å sykle som om de eide veien. Noe de på en måte som barn i gata gjør. Det er mer deres vei enn min. Da må jeg bare stoppe til de hadde lekt ferdig og syklet forbi. 

Noen andre barn som klatret i et tre spurte hva jeg het. Smilende hørte de på at jeg sa navnet mitt før de fortalte meg sine navn og klatret videre. Jeg ønsket de god klatring og vinket farvel. 

Mitt første døgn i Kirkenes er et faktum. Jeg har vært her en gang før, men da bare på besøk. Jeg er privilegert som nå får muligheten til å jobbe her en periode. Foreløpig har jeg bare så vidt begynt å hilse på folket. Jeg ser fram til å se dem i øynene og høre fra deres historier og liv. 

Fersk skrei fra Barentshavet var min festmiddag på St.Hans.

Feriemodus

Jeg har ferie. Det har jeg hatt noen uker allerede. Folk tror at det bare er i juli en har tid til slikt, men i år har jeg tatt tidlig ferie. Det er bare dager igjen før den er historie. Det betyr at min ferie er slutt før du antagelig har begynt på din. Det er som å si at snart snur solen og det går mot mørketid igjen. Sant nok, men ikke akkurat kjekt å tenke på. 

 Grunnen for min tidlige ferie er at jeg skal vikariere som prest i Sør-Varanger i tre måneder. Kirkenes er lenger øst enn Istanbul, men litt lettere å reise til i koronatid. 

 Det tar alltid noen uker før jeg kommer i feriemodus. Selv om denne våren har vært spesiell og jeg ikke har følt at jeg har fått gjort det jeg burde gjøre, er det noe annet når jeg med god samvittighet bare kan gjøre ingenting. 

 “Ingenting» er å gjøre alt det som en ikke får gjort ellers. Slik som i dag. Da fant jeg fram kantklipperen og klippet det høye gresset som hadde vokst til en urskog på noen måneder. Det jeg egentlig hadde trengt var å leie meg noen geiter en ukes tid, men det finnes ikke geiter på Utsira. Da måtte jeg svette litt. Det har jeg godt av. Magen er større enn den burde være. Da trenger jeg noe trim, og det er bedre å jobbe fysisk ute enn å gå på sterile treningsstudio selv om de nå åpner igjen. 

 Nordavind fra alle kanter

 Det er mye jeg ikke er flink til, egentlig det meste som hører det praktiske liv til vil de som kjenner meg si. Derfor trives jeg godt med naturens egne ville planter i stedet for å forsøke på noe jeg ikke får til. Ugress defineres som planter som vokser der de er uønsket. Det betyr at jeg ikke har ugress i min hage. Markblomster er jo de vakreste blomster vi har! I min hage er det mange av dem. Det er ville markblomster både i min hage og i min sjel. 

 Her vest i havet er hver blomst en gave. Når jeg går tur på øya, ser jeg blomster som klamrer seg til en jordflekk mellom berg og steiner. Igjen får jeg assosiasjonen til Svalbard hvor alle blomstene er fredet. Der er det ikke lov til å plukke én. Blomstene på øygruppen i Arktis har en til to måneder å slikke sol før snøen igjen legger seg som ett vegg til vegg teppe. Da trenger de et vern fra verdens strengeste miljøvernlov. 

På Utsira blåser nordavinden fra alle kanter over naken stein. Da er det et naturens under at blomster i det hele tatt klarer å finne et sted hvor de kan vokse og vise sin pryd. Her er ikke blomstene fredet, men de fyller meg med respekt når de vokser frem på noen flekker av karrig og forblåst jord. Vi har mye å lære av dem når livet blåser fra stivkuling til storm fra nord og bølgene slår frådende av raseri.  

Nord og sør, øst og vest

 På Utsira finnes det ikke høyre og venstre, hverken som politisk parti eller i dagligtale. Bruker du slike begrep vet alle at du kommer fra byen, noe alle vet likevel. «Den planken skal ligge vest for de andre». «Nord om huset er det et grått hus». «Det er søreveggen som er mest utsatt for regn». 

 Nord og sør, øst og vest. Det er slik de snakker ute i havgapet. Horisonten ligger i vest. Byen i øst, og i sør. Og styrbord og barbord hvis en skal være mer konkret. «På styrbord side av huset i vest». Da vet alle hvor det er.

 Det er viktig å ikke kalle båten som går til byen for ferge. Gjør du det, så er du også fra byen. Du vet du sier feil i det lokalbefolkningen ser på deg som om du var fra en annen planet. Det heter rutebåt! Det burde alle vite. Det er en slik båt hvor du må rygge inn hvis du skal kunne kjøre med fronten ut. Når rutebåten ikke går er det like greit at du holder deg innendørs og stenger alle ventiler. Søppelkassene utenfor huset bør du tjore fast hvis du har et ønske om å finne dem igjen. 

 Rutebåten tar meg om litt innover mot byen i øst før jeg tar bussen videre mot sør. Da er sommerferien over for i år. Det er tid for å sette kurs mot nordøst. Det blir en ny etappe på min seilas som kalles et liv.

Nordevågen på Utsira

Tanker i sommernatten

Etter at årene har forsvunnet bak meg, har jeg mistet en egenskap. Det er sjelden jeg får den yre sitringen som forteller kropp og sjel at dette er noe mer enn det jeg ser. Den var der oftere da jeg var barn. Den gang var livet en lek av stadig nye oppdagelser. Nå har jeg sett det før. Fjellene, havet, solnedgangen og skyer som ligger lavt. 

Likevel har jeg fremdeles noen magiske opplevelser i livet, som da jeg kom tett inn til en isbrefront for første gang. Da følte jeg meg liten og stor på samme tid. Et alterteppe åpenbarte seg rett foran øynene. Kulden bet, men den asurblå isfronten var mektig som porten til himmelens rike. Jord, himmel og is i en hellig treenighet. 

Da jeg flyttet til Longyearbyen i 2006, var de første dagene på siden av meg selv. Det var som å komme til månen for første gang, uten at jeg noen gang har vært der. Jeg var ikke i ett med meg selv. Da flyet landet hadde jeg fremdeles ikke lettet fra forrige sted. Det tok tid før hele meg klarte å følge med på reisen. Det var som å bli forelsket i en kvinne hvor skroget er på en motorvei som bærer fort av sted mens du egentlig trenger tid til å gå sakte på stien som fører bortover langs kanten av havet. 

Jeg søker den lille berøring. En lillefinger som rører med din. 
En rusletur sammen med deg med horisonten i det fjerne og vinden som venn.

 Da jeg landet med to kofferter i Longyearbyen sa jeg til meg selv at jeg ikke bare ville se på fjellene som kulisser i et teaterstykke. Jeg ville opp på toppene, inn i isgrottene og ut på fjorden. Naturen skulle inn i hugen. Da måtte jeg legge igjen noe svette på stien. Det var et bevisst valg. 

Men jeg er ikke noen naturfreak som går i turbukse selv om det er fest. Kunsten er å kle seg etter forholdene. På en grå hverdag kler jeg meg gjerne i dress og tar på slips. Selvsagt putter jeg noen ringer på mine fingre og setter på meg en Borsalino-hatt av beste kvalitet. Det var slik jeg overlevde karantenetiden denne våren. Alene satt jeg og nøt min vin. Jeg skålte med det livet var blitt. Tross alt har jeg overlevd og bærer på skatter fra det som var og det som kan bli. 

Det er mitt privilegium å kle meg slik at jeg løfter hverdagen til noe mer. 
Livet er det jeg selv gjør det til. 

Da jeg var med forskningsskipet Lance rundt Spitsbergen for noen år siden, hoppet hjertet over noen pulsslag som om musikken stoppet midt i en låt. I gråvær så vi lite og ingenting, men plutselig lettet de lave skyene og brefronten fra Bråsvellbreen på Nordaustlandet åpenbarte seg så langt øyet kunne se. Den brefronten er 180 kilometer lang og femti meter høy. Det var mye mer enn mitt kostbare kamera klarte å fange med sine linser. Det var mer enn mine øyne klarte å se. Det var mer enn mine sanser klarte å fordøye. Det var som i et eventyr, men virkelig. 

Da jeg var i Troms for noen dager siden, var det igjen mer enn jeg klarte å absorbere. Det ligger fremdeles i meg og gjærer som vin, klasse Premier Cru. Full av vitalitet, med en sødme av bær, bark og honning. Og en touch av snø. Minner blir lagret på eikefat og gir en fin bouquet til selve livet. Dråper av kvalitet.

Naturen og møte med menneskene. 
Det lever jeg lenge på.

Mitt første møte med snø i 2020. Bildet er tatt ytterst på Kvaløya 7.juni. Foto: Anna Lisa Nilsen

En klem for evigheten

 Jeg har vært på reise. Fra sør til nord. Til Tromsø for å lansere boken «Vårt frosne vann». Det var godt å kunne møtes og løfte boken fram i midnattssolen. Det har blitt en viktig bok om klima og etikk med et fokus på «de tre polene»; Arktis, Antarktis og Himalaya. 

 Jeg besøkte et av byens utesteder etter bokutgivelsen. Det var da det skjedde. Det som ikke har lov til å skje. Det er noen måneder siden sist jeg gjorde akkurat det. En av lovens menn kjente meg igjen. Vi har en historie sammen. Jeg er ikke født i går. Det er mye liv som har rent gjennom timeglasset. Da han passerte bordet hvor jeg satt, rakte han fram handa. I et brøkdelen av et sekund lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Jeg grep handa. Det ble et fast og godt håndtrykk. Det var utrolig befriende å slippe å bare møtes albu til albu. Det er mer som en vits å regne. Humor uten nærhet.

Første håndtrykk på tre måneder var en realitet. Det var et godt møte mellom to mennesker. 

Noen dager senere var jeg på samme sted. Det var søndags kveld og helgen var på hell. Lokalet var nesten tomt for mennesker. Det er slik med Tromsø at folk stormer ut når solen skinner. Byens utesteder fylles opp i takt med varmegradene som vokser mot nye høyder. Nå var det på vei til å bli regn og litt surt. Jeg hadde en avtale. Vi hadde en avtale. Du og jeg. For første gang. Bare oss to i hele verden en times tid. En samtale om livet i all sin prakt og de vonde sider. Livet er en dans på roser, men rosene har også torner.

Da vi gikk ut var det fremdeles lyst. Selv om det hadde skyet til og begynt å regne, var vi i den delen av landet hvor solen ikke går ned før om noen måneder. Det var midnattssol selv om det var regn. Det var lyst selv om det var mørkt. Det var lys midt i natten. 

Vi skulle gå videre i hver vår retning. Likevel gikk vi sammen bortover kaien. Det var en dans for å unngå å bli våt på skoene. Vi hoppet fra sten til sten og unngikk de fleste sølepytter. Hvis vi hadde vært barn hadde vi gjort det annerledes. Da ville vi hoppet fra pytt til pytt. Nå er vi et sted i livet hvor vi ser både bakover og fremover. Men barnlig glede kan vi enda oppleve av å gå sammen i regnet uten helt å legge merke til at vi blir våte. 

Noen hundre meter lenger borte tok vi et bilde og sa farvel. Bilde var som et tablå. To levende mennesker i et klassisk møte. Vi kjenner til det fra tiden før. Den gang da. Den gang livet var normalt. Nå er det ikke lov. Men vi gav hverandre en klem. Det var ganske vågalt i disse tider.
Men hva gjør vi ikke når vi må. Det var helt umulig å si farvel på en annen måte. 

Det var et hellig øyeblikk.
En klem for evigheten!

Det blir noen uker og måneder til neste gang det skjer. Neste håndtrykk og neste klem.
Slik er virkeligheten. Det er fremdeles viktig å holde en viss koronaavstand og følge smittevernreglene. De er satt for å verne om livet. Likevel har jeg et ønske om noe mer.
Jeg vil endre negative ord til positive. Fra koronaavstand til koronanærhet. 

En meters avstand, likevel nær! Det er mitt motto for ukene som kommer.
Koronatid, til tett på.
Fra nord til sør, men likevel tête à tête..

En dobbelgarasje på Reinøya i Troms kan være et fint symbol på koronanærhet.

Fisketur i vest

Jeg har ferie. Ikke det at det er den store forskjellen denne våren.
Jeg har ikke opplevd å bli permittert, men likevel en følelse av å bli parkert.

Det gjør inntrykk å kjøre forbi Sola flystasjon og se alle flyene som står parkert på rekke og rad. Jeg har selv rygget inn i fremtiden og venter på at noen skal få meg i gang igjen. Jeg innser at det må jeg gjøre selv. Det er som å starte maskinen på en gammel fiskeskøyte. Det var en kunst, men når den først startet lagde den en lyd som har lagt seg i margen på noen av oss. Dunk. Dunk. Og noen røykringer for å si at skuta var klar til å gå fra havn. Har du opplevd det vet du at ingen motorer kjøpt for de største pengesummer kan måle seg med den. 

 Ferie er noe mer enn det å ikke kunne gjøre det en tidligere gjorde. Ferie er å puste både inn og ut med god samvittighet. Min feriereise har blitt like lang som den var planlagt. Med rutebåten fra Haugesund bar det rett ut i havet. Sytti minutters seilas, retning vest. 

Utsira er en øy med sjø på alle sider. Slik sett er den ikke forskjellig fra andre øyer ute i havet,
men Utsira har også horisont på alle sider. Havstykket inntil Haugesund er såpass langt og værhardt at det er som å se ut i utlendigheten når det blåser opp. Mange har matet krabbene på dette havstykket. Setter du kurs andre veien er Shetlandsøyene neste stopp, hvis du er heldig.

 Denne våren har mye av hverdagen forsvunnet. Derfor sa jeg ja da mitt søskenbarn Arvid ringte og ba meg med på fisketur. En hverdags syssel som ikke skjer hver dag. Det er slik det er blitt.
Det hverdagslige er blitt noe som ikke skjer før tidligst neste år.

Bølgene fikk den lille båten til å rulle vest for øya. Horisonten lokket hvis motoren skulle si stopp, men den virket slik den skulle. Og fisken beit. Sei og lyr av fin størrelse. Matauke kalles det for de som vil sette navn på det som var den mest hverdagslige sysselen som folk drev med langs kysten før i tiden. 

Min far fortalte at da han var barn, hadde de to typer middag.
Det var fersk fisk og salta fisk.
Godværsmiddag og uværsmiddag. 

 Det var mat nok til alle langs kysten. Mat og hardt arbeid. Fisk og graut. Det er mange som har vokst opp på det. I dag er det grandiosa og cola. Det var bedre mat før. Tross alt. 

 Jeg har aldri før vært så nær Spannholmane vest for Utsira som på fisketuren med Arvid.
I lengre perioder er det forbudt å gå i land på disse værutsatte holmene. Det skyldes at fugler skal få hekke i fred. Det er ikke vanskelig å respektere. Selv fugler må få ha sitt privatliv. 

På noen skjær som stikker opp av havet lå det klynger av sel. Sist jeg så noe lignende var det en flokk hvalross som låg og prompet på en strand på Svalbard. Det er en likhet mellom de nakne bergene på Utsira og landskapet på vestsiden av Spitsbergen. Det ville utemmede landet. Røft, salt sjø og nordavind fra alle kanter.  

Ikke et tre er å se. Ikke en busk. Hvorfor gå i land når det er ingenting å se? Nettopp derfor.
Selv om du ikke forstår hva jeg snakker om. De ville nakne holmene som er vasket i salt gjennom århundrene er et sted jeg må besøke. Jeg vil ut til Spannholmane når hekkeperioden er over og det er lov til å se det som ikke er noe å se. Det får bli en gang til høsten. 

Middagen den kvelden ble stekt fisk rett fra havet. Ferskere enn det får du det ikke servert. Selvsagt spiste jeg for mye. Jeg ligner på en glupsk måke når jeg får fersk fisk servert.
Da var det godt å gå fra Nordevågen til Sørevågen etterpå. Det er 1,6 kilometer og akkurat langt nok til at seien gled ned i magesekken. Søvnen kom av seg selv som en dessert til det gode måltid. 

Måker som følger etter oss er et godt tegn på at vi har fått fisk. Før var det mye mer fisk i havet. Og flere måker.
Til høyre i horisonten ser du Spannholmane. Sjøen har stilnet. Vi har satt kurs mot havn.

Uten et håndtrykk

Det er over to måneder siden jeg tok et annet menneske i handa. To måneder pluss noen dager.
Det som var en god vane og høflighet er borte. Nå er det et lite nikk og «namaste», men det holder ikke. Det er ikke min kultur. Jeg har ikke skikkelig hilst på et menneske uten at jeg har tatt det i handa. Det var slik det var. Før. Det holdt ikke med et nikk eller et blikk. Et skikkelig håndtrykk var det som skulle til. Var en god kompis var det et lett slag på skulderen. Men nå er det borte. Det vennskapelige slaget og to hender som møttes var slik vi hilste i gamle dager – før mars i år. 

Klemmer kan jeg unnvære. Det er ikke dem jeg savner selv om en skikkelig bamseklem kan være den beste medisin. Jeg har fått noen av dem. Og gitt. I spesielle situasjoner gjorde de ekstra godt.
Klem uten at det må være på blå resept. Uten maske. Nå er det som om vi alle oppholder oss i en operasjonssal. Klinisk ren. Kirurgi. Viktig det, men det er ikke det samme som en bamseklem som varmer. Du får ikke kjøpt en klem på et apotek.

Men et håndtrykk. Det er det jeg savner. Sånn skikkelig savner.
Det er som om noen jeg ikke visste jeg var glad i er borte uten at jeg fikk si farvel. 

For en tid tilbake unnlot jeg å spise iskrem og sjokolade i ett år. Det var ikke lett. Men det gikk bra. Nesten. Jeg ble lokket til å smake på iskrem noen dager før året var i mål. Selvsagt var det en kvinne som gav meg en iskrem med jordbær på en kafé. Men det var jeg som spiste. De som tror jeg nå skriver i gåte, får tenke sitt. I min historie var det slik det var. En frivillig valgt askese uten is og søtsaker. Men jeg snublet på målstreken. 

Nå har jeg vært 71 dager uten at jeg har tatt et menneske i handa. Uten et realt håndtrykk. Det er verre enn et år uten iskrem. Mye verre. Det gjør noe med meg som jeg ikke forstår. En skygge sniker seg inn i meg. Jeg trodde ikke et håndtrykk betydde så mye som det gjør. 

Da min far døde holdt jeg handa hans, da han tok siste pust.
Handa som klemte svakt for så å bli stille.
Varmen av handa kjenner jeg enda. Den blir aldri borte selv om det er år siden vi tok avskjed.  

Min mor og far holdt hverandre i hendene. Margit og Leif K. Det er en stund siden de gikk bort.
Hendene deres glemmer jeg aldri.

De mindre viktige håndtrykk er det flest av, men de er viktigere enn jeg trodde.
Håndtrykk vi tar i hverdagen. De grå hverdager krydret med at vi hilste pent. Ofte ble det mange håndtrykk på en dag. De gjorde noe med meg uten at jeg visste at de gjorde det. Det var mer enn høflighet. Det var møter med mennesker. En berøring. Vi var tett på. 

Jeg savner deg, din hånd
Du som jeg møtte for første gang
og deg jeg møtte hver dag
Uten ditt håndtrykk er jeg alene
ensom
To hender som holder avstand er ikke slik det var
Jeg håper heller ikke det er slik det blir

Soria Moria

Da jeg var barn hadde vi flere maleri på veggen. Det var min far som hadde malt de fleste. Et av dem viste et eventyrslott i det fjerne. Det var opplyst som i en drøm. Et slott skinte som gull i det fjerne, på den andre siden av dalen og noen høye fjell. Maleriet i sin original var malt av Teodor Kittelsen i år 1900 utfra et eventyr som Asbjørnsen hadde skrevet ned femti år tidligere.
Norsk folkeeventyr på sitt beste. 

 Drømmen om det gode liv fri fra onde troll og mørke makter har ligget i det norske folkedjupet til alle tider. Slik skiller vi oss ikke ut fra andre folkeslag. Men drømmen og virkeligheten er dessverre ofte to forskjellige ting.

 Jeg har mange ganger besøkt øya Lesvos i Hellas. Men det var før, og før er lenge siden. Helt tilbake til forrige årtusen. Så gammel er jeg at mange små i dag ikke var født da jeg kjørte fra landsby til landsby og spiste calamari og souvlaki med et glass retsina til. 

 Lesvos er den tredje største øya i Hellas. Den blir kalt «den grønne øya» siden millioner av oliventrær fyller øya. Solen skinner, og de vakre stedene og strendene ligger som perler på en snor. 

 Rett over «fjorden» ligger Tyrkia. Avstanden er ikke større enn fra Utne til Kvanndal, det virker hvert fall slik når en ser over til den andre siden. Avstanden mellom to land. Fra øst til vest. 

 Veien over «fjorden» går med båt på det som kan være opprørt hav. Drømmen om et liv. Et slott av gull på den andre siden. Det som kan være begynnelsen. En ny start. Etter lang vandring er det bare noen meter igjen. Det er håpet som holder dem oppe. Fra det onde til det gode.

 Eventyrslottet er i dag en leir med piggtråd rundt. Moria flyktningeleir. Den er beregnet for 3000 mennesker. I dag kan vi gange det tallet med syv. Noen bor innenfor gjerdet, andre utenfor. Som et fengsel. Barnefengsel, siden rundt 7000 av de som bor der er barn. Kanskje flere. Barna mangler skole, trygghet og hygiene. Det er slike ting som er viktige for barn i alle land. Noen barn er brune. Noen barn er gule, hvite, noen nesten blå. Barn er barn. 

 I 2017 besøkte jeg tre flyktningeleirer i Serbia. De jeg snakket med fortalte at de ikke kan returnere. Det ville være for farlig. Mange hadde flyktet fra Taliban og IS. Andre hadde lagt ut på reise grunnet fattigdom og drømmen om et anstendig liv for seg og sine barn. Det er ikke ulikt grunnen til at våre forfedre dro over Atlanteren for litt over hundre år siden. 

 Hvordan bevare menneskeverdet og løfte verdien av hvert enkelt menneske?
Vi kan ikke ta imot alle. Det vet vi. Det er ikke alle som har gyldig grunn til opphold. Samtidig må hvert enkelt menneske behandles med verdighet og respekt. Ofte skjer ikke det. 

 Den store akutte utfordringen er nå å hente barna ut fra flyktningeleiren Moria på Lesvos.
Det er uverdig for Norge og det Europeiske fellesskap at barn lever under slike forhold på vårt kontinent. 

 Barn er ekstra sårbare. Det vet vi mye om. I en tid hvor mangel på hygiene og sykdom henger tett sammen, haster det å hente barna. Flere kommuner står klar til å ta i mot. Det er vår regjering som må gi grønt lys. Det er de vi har valgt å stole på at gjør de rette valgene. 
Det gjenstår å se. 

Drømmen og virkeligheten. Det kan vi gjøre noe med. 

Slipp barna fri, det er vår!

Hun er født i skogen i Europa. På flukt. Det burde ikke være slik at noen burde fødes i en skog i Europa i vår tid. Jeg tok bildet i en flyktningeleir i 2017 da jeg snakket med moren og de rundt. Hun får være et symbol på de barna som vi nå bør hente ut fra flyktningeleiren Moria på Lesvos.

Det norske flagg

Det var godt å se alle de norske flaggene på 17.mai. 
Det var som mat til kropp og sjel. Selv om vinden blåste og regnet falt ned, varmet det å merke det gode fellesskapet vi har som folk og nasjon. Selv avstanden koronaviruset krever at vi har, klarte ikke å holde borte varmen mellom oss. Flagget ble igjen et viktig symbol på at vi står sammen - tross alt!

Jeg er stolt av det norske flagg.
Det er et vakkert flagg. Korsmerket i rødt, hvitt og blått.
Det står for viktige verdier vi bygger vårt fellesskap på.

Men flagget kan også misbrukes. 

Flagget misbrukes hvis vi bruker det til å holde avstand og bryte andre mennesker ned. 
Flagget misbrukes hvis vi glemmer at vi lever i et større felleskap på jord.
Flagget misbrukes hvis det løftes som et hvitt nasjonalistisk symbol
og brukes som våpen i ekstremisters hender, 
eller i egoistenes klør. 

Heldigvis kan vi stolt løfte det norske flagg som et symbol på frihet, 
likeverd 
og raushet.

Det å være raus står for meg som et enkelt ord med mye innhold.  
Jeg må selv aktivt jobbe med å løfte dette ordet i eget liv. 
Det å være raus krever at vi er bevist på hva vi vil skal prege våre liv. 
Det gjelder meg. Det gjelder oss. Vi.

Vi trenger rausheten i våre nære relasjoner, 
og i våre forhold til andre mennesker på jord. 

Vi er en av flere.
Det inkluderende rause fellesskap er det gode fellesskap!

Flagg formet som et hjerte ved Lista Fyr.

Ord for fremtiden

Vi er et fellesskap av store og små. Vi har ulike farger. Ulik tro, ulike politiske partier og meninger. 
Vi er forskjellige som mennesker både utenpå og inni, men vi har noen felles verdier.
Vi bygger vårt land på frihet, respekt og kjærlighet. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. 
Det er vårt land. Vårt Norge. Ikke bare mitt. 

Jeg stolt denne våren når vi har et virus som først og fremst rammer den svakeste blant oss,
men som vi likevel står sammen i kampen mot. Det er et positivt verdivalg når handlinger skjer i solidaritet med de eldste og de som allerede har en alvorlig sykdom. La oss håpe at de samme verdiene kommer til uttrykk når fattige land rammes. Da settes den internasjonale solidariteten på prøve.

Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker! I det ligger et positivt menneskesyn. 

Jeg tror at vi mennesker til tider setter negative spor etter oss, men vi kan også sette positive spor på den veien vi går. Vi kan gjøre en viktig forskjell i kampen mot fattigdom og undertrykking, i kampen mot ødeleggende klimaendringer og onde konflikter. Vi har valg. 
Det handler om å verne om livet. 

På Svalbard, hvor jeg var prest i tolv år, var alle blomster vernet gjennom verdens strengeste miljøvernlov. Det er ikke lov å plukke en blomst på øygruppen i nord. Når vi gikk tur på sommeren, forsøkte vi å unngå å tråkke på blomstene. Hver blomst var verdifull, men også sårbar.
De hadde bare et par måneder hvor de var oppe av jorden for å slikke sol. 

Hva er da et menneske at du kommer ham i hu
Du gjorde ham lite ringere enn Gud                                Salme 8

Vi har ikke lov til å tråkke på et menneske, liten eller stor, bosatt i Norge eller i Midtøsten, Asia, Afrika eller hvor. Hvert enkelt menneske er verdifullt! Hvert enkelt barn har like stor verdi,
og trenger å vernes. Den som tråkker på et menneske, tråkker også på Gud. 

Jeg er stolt over å løfte det norske flagg på vår nasjonaldag når vi samtidig løfter opp verdien av nordmenn som en bukett markblomster i all sin fargerike prakt. 

Dagen peker fremover!

I en tid hvor vårt land og verden sliter, er det viktigere enn noen gang at vi er bevisst våre verdier og ikke havner i den egosentriske gate. Slik er vår nasjonaldag mer enn en dag for festtaler som peker tilbake på det som var. Det er en dag for å peke ut veien videre.
Det gjør vi ved å velge de verdier som vårt fellesskap skal bygge på i fremtiden.
Det handler om å løfte verdien av hvert enkelt menneske.

17.mai er en viktig dag for fremtiden.
Gratulere med dagen!

Flagginstallasjon ved Lista Fyr. Kunstner Alfred Vågsvold.

En god venn

Jeg har skrevet en hyllest til havet og til øya i vest. Det er noe med det ville landskapet som vinden og bølgene har hamret på, år etter år. Noe av det vakreste finnes der mennesker og natur har strevd med å overleve i et nakent landskap. 

 I dag vil jeg skrive en hyllest til en god venn. Mennesket i all sin prakt. Hvorfor vente til det er for sent. Han fyller år i år, men det er ikke rundt. Dette er ingen festtale. Livet er fylt av hverdag fra morgen til kveld. 

 Vi møttes i Kosovo. Da jobbet vi begge humanitært for Kirkens Nødhjelp. Vann til folket. Og fred.
En god periode delte vi leilighet. Da stod frokosten klar før jeg stod opp. Ostehøvelen ble brukt til å dra over kaldt godt smør. Sammen med hvitost ble det rullet til en gourmet. Et tykt lag på ferskt brød. Eller bare å spise rent uten noe mer. 

-       Suldals smør. Det var det beste. Lettsaltet. Det kjøpte vi nede ved Aftenbladet. I nærheten av skipshandlerne. Min far sendte meg dit for å handle. Det var bare smør vi kjøpte. Smør fra Suldal. Og ost. I dag hiver de smør etter deg. Det var ikke sånn før. Smør, det var luksus det. 

 Balkan betyr «blod og honning». Det vet vi som har levd der noen år. Minner fra en tid som var. Arbeid for å løfte mennesker ut av det uføre de var i. Fra kaos til system. Det er enkelt å lage en krig, men fred er hardt arbeid. Mye hardere enn det folk flest vet. Mye hardere. Og det tar tid.

 Anstein, min gode venn har et navn, har betydd mye for mange. I Kosovo så jeg hvordan han løftet et vannprosjekt til noe mer. Kjærlighet til mennesker var nummer en. Der andre kunne ha nok med tekniske løsninger og utfordringer i ett konflikt området, tok han seg tid til å sitte ned. Fra hus til hus gikk han og hans team for å se om noen trengte noe. Der et skadet barn ble gjemt bort, bygde de et nytt bad og løftet den svake opp til nytt liv. 

-       Det var folkene som jobbet for oss som jeg husker best. Og menneskene i landsbyene. De snille menneskene som vi møtte. Døren var alltid åpen. De delte den siste brødskiven de hadde. 

 Jeg jobbet som hovedleder. Da var jeg over alt som en vind som ikke stoppet opp. Anstein var noe mer. Han levde tett sammen med folket. I en periode ledet han et arbeid for romaflyktninger som vi drev. Det var ikke enkelt. Faktisk kunne det være ganske hett rundt ørene i en by som var delt. Også der løftet min gode venn kjærligheten frem til noe mer enn ord og rapporter som ble sendt hjem. Noen på kontorer hjemme tror at en god rapport er det som skal til. De har ikke forstått at det viktigste i et humanitært arbeid er det som aldri blir skrevet ned. 

Nå har årene gått. Min gode venn og tidligere medarbeider har blitt noen år eldre. Det er mulig også jeg har hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv. Vi eldes med stil, hvert fall i egne øyne. Humoren har vi fremdeles. Smil og alvor. Mye alvor. Og minnene. De lever vi med. 

Jeg reiser fremdeles ut i verden, selv om et virus har satt meg på vent. Når det igjen åpner opp skal jeg ta en telefon til min gode venn og si når flyet går. Da henter han meg samme hvilken tid på døgnet det er, og kjører meg til Sola flystasjon. Mulig han er hjemom mens jeg er på tur, men jeg vet at han står og venter på meg når jeg igjen går inn for landing etter noen uker på reis. Da får vi igjen den gode samtale om livet som var, og det som det har blitt. 

Anstein Kalberg. En skikkelig sjømann. Jeg har fått lov til å være med på noe av det lange livet han har levd. Det er jeg takknemlig for.

Vest i havet

Havet. Det gjør noe med meg. Jeg vet ikke hva. Men det rører ved hele meg. Hodet. Hjerte. Muskler og nerver. Kropp og sjel. Og blodet. Det ligger i blodet.

Om solen gir vitamin D, gir havet vitaminer fra A til Å. Hele alfabetet. Vitamin A til siste bokstav.
Det er det samme hvor jeg bor, bare jeg ser havet og kjenner smaken av salt liv. 

Innlandet kan jeg besøke. Da blir det bare enda bedre å komme ut der landet slutter og luften fylles av salt råk. Jeg kunne aldri bodd lenger i innlandet enn en uke om gangen. De gangene det har skjedd har pusten endret seg og huden har begynte å tørke inn. 

Så langt øyet kan se. Og litt lengre. Som ett vegg til veggteppe mellom land og folkeslag.
Fra kyst til kyst. Uten en krusning, for så å løfte seg i all sin brunst. Bølger uten stans.
Farger som i en regnbue. Blå, grønn, grå, sort og hvitt skum av fråde når det bygger seg opp.

Hver gang jeg er vest i havet puster jeg med åpen munn mot vinden. Smaker på saltråket.
Ser utover det flate teppet i all sin prakt, før vinden tar tak og byr havet opp til dans. Det er krefter når havet ypper til kamp. Det er som når en bokser i ringen løfter nevene. Uten hansker. Fulltreffer på fulltreffer slår bølgene mot land uten at bergknausene viker en millimeter. 

I generasjoner har øya stått der. Hav på alle sider. Fiskebåter har kjempet seg mot havn. Hard hverdag. Kampen for å overleve litt til. Mennesker har klort seg fast mot vinden for ikke å fyke utover mot horisonten
og bli borte. 

Naken står den der vest i havet. Stein på stein. Og noen klatter med jord.
På fastlandet kan du finne fram kikkerten og se utover. Langt der ute er det det siste du ser.

Jeg er jordfestet vest i havet. Mine besteforeldre har sin grav der. Thomas og Serine.
Utsira var der min far vokste opp. Da han ble så stor at han rakk over steingjerdene, forsvant håret i vinden.
Det var hvert fall det han sa. 

På øyas høyeste punkt, står fyret som et stearinlys som tennes hver kveld. Før lyste fyret for båter på havet og for små gutter som var på vei hjem. Min far stod stille, og sprang alt han vant når lyset viste vei. Det var den gang natten var svart og gatelys var noe som hørte fremtiden til. 

Nå er det min tur til å gå over steinene og se utover mot horisonten. Det blir jeg aldri lei av.
Det er evigheten jeg ser der ute.
Den har allerede begynt. 

Bildet av meg ble tatt av mitt søskenbarn Tor Leif Helgesen på en av våre rusleturer på vestsiden av Utsira.
Det er som når jeg i slutten av en gudstjeneste løfter hendene for å lyse velsignelse.
“Herren la sitt ansikt lyse over deg”.

den grå hverdagen

Jeg tror på fellesskapet. De gode fellesskap!

Den røde dagen. 1.mai.
Vi står sammen i solidaritet med folk i vårt eget land, og med verdens fattige.
Med arbeidere, og de som ikke har arbeid. Solidaritet med alle de som sliter i en tid hvor et virus har stoppet mye av hverdagen. 2.mai og tredje. Dager skal komme. Dager skal henrulle.
Slekt skal følge slekters gang – slik det står i julesalmen. Det er også en bønn for morgendagen.
Deilig var jorden. Deilig skal den igjen bli!

 Vi står sammen både i finvær og når det blåser opp. Og når det er stille uten et vindkast, og det virker som om livet er satt på vent. Nå er det som å være alene ute på sjøen i en seilbåt når vinden løyer. Ingen fremdrift.
Du bare ligger der uten mulighet til å gjøre noe fra eller til. 

 Igjen har det så vidt begynt å blafre i seilene. Vårt samfunn er i ferd med å åpne opp.
Litt etter litt. Fra stille til liv.
Igjen ser jeg mennesker som går forbi hverandre på gaten. To meter. En. Det er ikke lenge igjen nå.
Det neste er at vi kan gi hverandre en klem. Og jeg som egentlig aldri har vært en klemmegutt.
Det kan bli overdose. Det er enda godt at vi ikke går for fort fram.
Jeg gleder meg mer til et skikkelig håndtrykk enn en klam klem. Klemmer kan vente. Men arbeid.
Alle mann til pumpene for skuta er lekk.

Hverdagen
det er den jeg lengter etter
de grå dagene
de som er selve livet 
det store i det lille
det jeg ikke legger merke til
før det er borte 

Jeg bodde tolv år på Svalbard. Der lærte jeg å elske det grå landskapet. De små nyansene.
Når vi var ute på tur, og alt ble hvitt. Whiteout. Egentlig var alt grått. Gråvær.
Kjøre skuter uten å se noen verdens ting. Så lettet føyka og en så nyanser i det grå. Tre meter. Fem. Tretti.
Det var bare å bruke tiden det tok. Kjør forsiktig. Stopp om du må.
Kunstneren Kåre Tveter festet det med pensel. En liten strek på et lerret. Et fjell på andre siden av fjorden.

 Hverdagen er ofte grå. Heldigvis er den det. Det er den jeg elsker. Den grå hverdagen.
Det vakre grå landskapet. Hverdagen da livet ruller og går og det er vind i seilene
Spesielt lengter jeg etter det nå når det er borte.
Men i morgen
Da kommer en ny dag

Et bilde jeg tok på en av mine mange turer i det grå landskapet på Svalbard

Vårt frosne vann

NY BOK
”Vårt frosne vann. Etiske refleksjoner når isen smelter”

Boken inviterer på en reise. Isen smelter i Arktis, Antarktis og i Himalaya. Det er både likheter og ulikheter i det som skjer i disse viktige områdene. Sammen med informasjon om hva som faktisk skjer, er den etiske refleksjonen viktig for å finne veien videre.

“Vi mennesker bærer et ansvar for de fotavtrykk vi setter, men vi har også mulighet til å bidra positivt for å endre den negative utviklingen”.

Boken setter et alvorlig fokus, men hele tiden holder den oppe en håps-dimensjon. Når vi som mennesker setter spor, har vi også mulighet til å endre negative spor til det positive. Det er opp til oss. Det vi gjør nå har konsekvenser fremover. Fremtiden er nå.

Bokas forfattere kommer fra naturvitenskap, kirke, medier og akademia. Det er både norske og internasjonale forfattere som skriver i boken.
Dette er forfatterne: Kim Holmén, Leif Magne Helgesen, Ole Arve Misund, Hilde Røsvik,
Kunda Dixit, Sylvi Inez Liljegren, Mohamed Nasheed, Alf Håkon Hoel, Birgit Njåstad
og Stig Lægdene

Du kan bestille boken på alle landets bokhandlere.

Velkommen som leser!

Avstand

Det er lange dager og kvelder. Avstanden gjør noe med meg. Med deg. Med oss. Anbefalt avstand er to meter. Noen tror at det ikke er så mye, men det er totusen millimeter! 2000!! Det føles like langt som sør er fra nord. Det er lengre enn tall kan fortelle. Mye lengre. 

Det gjør godt å se hverandre selv om vi ikke er mange i samme rom. Besøk til venner og familie. De gode samtaler. De gode smil. Vi er privilegerte som har den friheten vi har, selv i en vanskelig tid. Det er mye å være takknemlig for. Vårt land. Vårt folk. Våre fellesskap. 

Likevel
en følelse av at livet stopper opp

 Det er flott å bo i tettbygd strøk, selv om det i de siste ukene har vært å vandre i en by uten liv. Nå er folket på vei ut av sine hi. Med våren trekker menneskene ut slik som bjørnene etter en lang vinter. Spesielt i år er det vår. Til og med frisørene har åpnet. Det gjør godt å se det som før var normalt, selv om det begynte å bli fargerikt at flere hadde lengre og mer ustelt hår enn det de vanligvis pleier å ha. Snart er vi dessverre tilbake til normalen da alle er glatte og finkjemmet, men det får vi heller tåle.

Selv har jeg gått mye i denne tiden. På egne ben. Uten el-sykkel og uten el-sparkesykkel. Heldigvis finnes det ikke el-ben. Men det kommer nok. Det er ikke fred å få når en vandrer på fortauet. Der vi før kunne gå og være trygge siden biler og motorsykler kjørte på et annet plan, er det nå el-torpedoer som kommer susende og plinger slik at vi må flykte inn i skogen og gjemme oss bak et tre for ikke å bli kjørt ned. De tror de eier verden de som er så miljøbevisste at de ikke går. Det er det de gjør.

Det har vært en oppdagelsesferd å rusle rundt i nærområdet. Selv der mennesker bor, har vi vakker natur. Det er lagt til rette for mange turer på stier i parker, langs vann og i skog. Det har vært vakkert å følge bjørken som nå er i ferd med å slippe seg løs. Hvitveis, noen steder blå. Krokus. Spurven som er grå. Ender og svaner. Noen hester på et jorde. Kyr. Lukten av møkk som er spredt utover jordene.

Det er vår
i år er den vår
det er vår vår i år

Det har vært en god tid
tross alt
likevel 
livet stopper opp
kjedelig
det er det det er
det er ikke verre
enn at det kunne vært mye verre
enn kjedelig

Det er vår
i år er den vår
det er vår vår i år

Et vakkert tre som jeg spaserte forbi i mitt nabolag. Det står i full blomst. Det er vår!